Utadvendte og sosiale barn..

[Anonym bruker]

Når lærer dere barna at de godt kan holde igjen litt... dvs... lærer dem at ikke alle voksne er snille osv. Jeg ser for meg at sønnen min, som er veldig sosial og gjerne vil snakke med og gi klem til alle, ville blitt med en fremmed inn i en bil f.eks. Nå ferdes han jo ikke alene noe sted enda, men... Når kan jeg begynne å snakke med han om disse tingene? Jeg vil jo ikke hemme han heller... Jeg har selv vært veldig sjenert i oppveksten, og nyter virkelig at han foreløpig har sluppet det. Han er fri og livlig og åpen og hemmes ikke av sjenanse..

 

Skjønner dere dilemmaet?

[Kosemosepose]

Jeg har snakket litt med 7-åringen, fordi hun går alene til og fra skolen, og hun er veldig utadvendt og åpen.

 

Tror ikke det er nødvendig å tynge barna med dette før de begynner å ferdes litt alene.

[Anonym bruker]

Vi har alltid vært åpne ovenfor ungene, har ikke pakket ting så mye inn.

Så den samtalen tok jeg med eldste da han var 4 og vi skulle på ferie til USA.

 

Han ble ikke skremt, syntes det var litt spennende faktisk, men skjønte alvoret.

Men tvilte et øyeblikk om det var rett da han dagen etter løp som et lyn inn i barnehagen og oppspilt fortalte at det finnes mennesker som stjeler barn....

 

I ettertid var det for min bra timing, da han er supernysgjerrig på alt av fakta og ting rundt seg.

[Anonym bruker]

Det har jeg snakket med barna om nesten fra starten. Fra det helt enkle at de fleste mennesker er snille, men ikke alle mennesker snille. Tyver finnes ikke bare i bøker og på film.

 

Det å gi de også selvtilitt og stole på seg selv når de møter mennesker de tviler litt på, ha det i bakhodet at det er ikke alle som kanskje vil meg vel. Men det er å finne balansen, for å skremme barna er heller ikke noe en ønsker å gjøre. Men snakke om dette når det passer, for jeg tror ikke det har så mye for seg å sette seg ned med ungene når de blir større for bare å snakke om dette. Jeg har foreldre som har snakket om dette innimellom slik som jeg gjør for mine barn, og det viste seg at var ett godt valg for de hvertfall. Jeg ble stoppet av mannen som dro med seg småbarn inn i bilen, og med alt mine foreldre hadde snakket om viste jeg hva jeg skulle gjøre og alarmklokkene mine ringte så tidlig at for meg ble det ingen ekkel situasjon. Det er mest nå som jeg har fått barn selv jeg syns det er ekkelt å tenke på, men jeg håper jeg kan forberede ungene nok på slike ting om de skulle skje (selv om jeg aldri håper det skjer)

 

Jeg er også veldig bevist på å lære ungene at de har en egen personlig sone. En sirkel ca 1meter ut fra de, innen for denne sirkelen er det ungene selv som får bestemme hvem som får komme.

[Gjest tilda med to små <3]

Jeg snakker med barna mine på 3 og 4 1/2 om dette. De er ikke så mye alene enda, stort sett bare utenfor huset og da sitter jeg i vinduet og overvåker (de tror de er store og får være ute alene ).

 

Jeg har rett og slett fortalt dem at det ikke er lov å bli med fremmede, uansett hva de måtte love dem. Også har vi snakket om å vræle "du er ikke mammaen min" om noen prøver å lure dem / ta dem med seg.

 

Ingen av dem er blitt sjenerte av den grunn!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt noen store samtaler med mine barn om slikt.

Eldste er 9 og går i 4.klasse. Hun vet veldig godt at hun må si fra dersom hun ikke kommer hjem som avtalt for jeg blir redd om hun ikke gjør det. Hun vet også hvorfor.

Misnte på 4 er der at han tror at tyver og spøkelser er på lik linje- altså de finnes ikke på ordentlig

Jeg sier selvfølgelig at tyver faktisk finns, men har ikke hatt noen dypere samtaler om slikt enn det enda.

Tenker at slikt kommer naturlig etterhvert som barn hører ting og spør oss voksne. Jeg er åpen og ærlig med barna, men lager ikke noe nummer ut av det likevel..