Hvordan "glemme" en voldtekt?

[Anonym bruker]

Jeg trodde jeg mer eller mindre hadde glemt den hendelsen som skjedde for 11 år siden. Har vel mer eller mindre fortrengt den. Har hatt dårlige dager innimellom men det har jeg klart å takle på egenhånd uten at det har gått utover samboer. Men for noen uker siden hadde jeg en "opplevelse" på bussen ved at en mann kom inn og han hadde akkurat den samme parfymelukten som en av overgriperene fra den natten. Jeg har ikke tenkt på den lukten før, men jeg kjente den igjen med en gang. Det var jo selvfølgelig ikke samme mann, men det var samme parfyme, og alle bildene kom tilbake. Jeg fikk helt panikk, følte jeg ikke fikk puste, ble svimmel, det prikket i hendene og i hele ansiktet mitt,foran øynene mine og jeg kaldsvettet. Jeg følte rett og slett at jeg kom til å besvime. Jeg gikk av på neste stopp for orket ikke den lukten som jeg følte fyllte hele bussen(noe den sikkert ikke gjorde, men bare jeg som følte det).

 

Uansett jeg har aldri klart av å ha et normalt sexliv. Dvs jeg klarer ikke å ha sex med kjærlighet. For meg er sex bare sex. Hvis samboer er ekstra kjærlig, klarer jeg ikke, fordi jeg føler jeg ikke fortjener å ha sex på den måten. Fordi jeg er så skitten fra før. Prøver han å gjøre det litt mer annerledes så klarer jeg ikke det fordi jeg får flashbacks fra den natta. Ja dere skjønner, jeg er helt f¤¤¤¤ i hodet når det gjelder sex, og min stakkars samboer gjør så godt han kan. Han kan jo ikke noe for dette, og han har vært støttende og godtatt så mye over så lang tid.

 

Men jeg vil ikke ha det sånn lenger, jeg vil ikke at min samboer skal ha det sånn lenger heller. Jeg vil være en kjæreste som klarer å åpne meg, ta imot og gi kjærlighet og ha et normal liv. Jeg vet hva jeg vil, men jeg får det ikke til. Noen ganger når jeg har sex begynner jeg å gråte fordi plutselig er jeg i situasjonen igjen, og samboer blir så lei seg. Han vil jo ikke at jeg skal måtte oppleve dette på nytt i hodet mitt. Men jeg vil jo ha nærhet med han, jeg elsker han.

 

Alikevel, jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette. Dette skjedde når jeg 15 år og har ikke delt det med noen før jeg ble voksen. Jeg gikk fra å være jomfru og ren til å bli skitnet til av tre forskjellige på en natt. Jeg kjenner at jeg blir forbanna på meg selv når jeg skriver dette. 11 år er gått jeg lar dette prege livet mitt ennå. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg fikk motivasjon til å prøve så godt jeg kan å ta noen grep og ikke la dette styre livet mitt mer. Får ikke gjort noe fra eller til uansett.

 

Er det noen andre som har opplevd noen lignende som har klart å komme seg 100% videre selv.?

Vil bare legge til at jeg jobber, studerer og har et barn som har det kjempefint og jeg er en god mamma. Så jeg kan jo! Jeg får jo til dette. Jeg har jo ikke gått i kjelleren. Da må jeg jo få til det andre også, med litt jobb såklart.

[Gjest yrild]

Jeg har stor tro på terapi, men du må lete etter en som er god. Det er vanskelig å endre tanker og følelser uten at du får hjelp.

 

ønsker deg lykke til med jobben!

 

Du klarer det :-) Det å ville det er en stor del av jobben!

 

Du er ikke det spor skitten fordi noen forgrep seg på deg!!

[**♀03♥ ♂10♥ ♀12♥]

Vil starte med å gi deg en klem.....

Jeg kan ikke sette meg i din situasjon, men jeg har opplevd overgrep da jeg var liten. Fra da jeg var ca 3 år til 5 år befølte nabo mannen meg. Dette har preget meg og mitt sexliv helt til en alder av 27 år. Jeg hadde aldri interesse for det mannlige kjønnsorgan. ( er 100% hetro) Likte ikke at noen tok på meg, og orgasme klarte jeg kun å fikse selv. Selv etter å ha vært i et forhold i 7 år, krevde jeg fortsatt å ha lyset av da vi skulle ha sex. Det er litt som du sier, jeg hadde sex for å ha sex, ikke for nytelsen sin del. Hadde rett og slett akseptert at det var slik jeg var. Og tenkte ikke tanken på at det skulle bli anderledes. Det var liksom meg..... Trodde jeg hadde akseptert situasjonen, og følte jeg var "over det"

 

Helt til jeg var oppi et samlivsbrudd. Jeg søkte det alternative, en kinesolog. Jeg ba henne hjelpe meg gjennom bruddet. Hun "pratet" til kroppen min og den tok meg tilbake til jeg var 3 år. Det var dette jeg måtte fikse før jeg kunne gå videre.... Vet ikke hva hun gjorde med meg, men hun fikk meg til å tenkte. Hun fikk meg til å akseptere situasjonen. Hun fikk meg til å se at det ikke var min feil. Det viktigste av alt: Naboen hadde ødelagt 24 av mine år.... Og han skulle IKKE få ødelegge flere! Jeg tok tilbake mitt liv, for det var mitt!! Ikke hans..... Jeg bestemte meg for at neste mann jeg traff kjente ikke meg, han viste ikke hvordan jeg var på soverommet. Jeg skulle være den jeg hadde lyst å være! Jeg også hadde lyst å ha sex for nytelsen! Og gjett om jeg har tatt igjen det tapte!! Nå kan jeg nesten ikke få nok av min nye samboer ( vært i sammen i 5 år, og har et supert sexliv) Må si at det var rart å plutselig ha lyset på, det tok litt "øvning".

 

Jeg kan ikke si at det kan hjelpe deg, men vil på det sterkeste anbefale deg å få noen å snakke med. Men den viktigste jobben er den du må gjøre selv. ønsker deg alt godt, og håper du kan finne en måte å akseptere og leve med det som har skjedd.

 

*Klem*

[Anonym bruker]

jeg gikk i terapi i nesten 5år. Glemme det gjør jeg nok aldri, men på mitt vis har jeg komt meg videre. er gift med en vidunderlig mann og har en flott gutt. Men sex er det litt opp og ned med innimellom, men vi har vært flinke til å ha en åpen dialog om hvordan jeg har det på den fronten, så det er heldigvis godt

[Anonym bruker]

Glemmer det nok aldri, men da voldtektsmannen hadde ødelagt nærmere 10 år - 10 av mine beste år - bestemte jeg meg for å tilgi ham. Jeg tror jeg måtte det, for å legge det bak meg.

 

Jeg så for meg den lille gutten han var - og jeg innbildte meg at han gikk gjennom et helvete med begge foreldrene sine i oppveksten..da ble det lettere.

 

Nå er det 12 år siden voldtekten, og det er innom tankene mine veldig sjelden. I 10 år tenkte jeg på det flere ganger daglig. Det holdt.

[Anonym bruker]

Når du kan tenke på det som skjedde uten at du har noen følelser involvert, da er du kommet over det.

Følelsene må bare få utløp.

Slå i puta, hyl ut sinne. Boksing. Få ut aggresjonen.

Gå tur i naturen.

Mye som kan gjøres. Snakk med noen. ENig i at alternativ medisin er bra.

Jeg kan på det sterkeste anbefale rosenterapi. Det er en fantastisk behandling for sjelen. Og terapeuten respekterer deg, går ikke lenger enn du selv tilalter. De kjenner på musklene, og der ligger mye lagret.

Husk at du har trengt beskyttelsen. Litt og litt kan du gi slipp. Dette får du hjelp til av en rosenterapeut.

Jeg har vært borti noe lignende. Jeg har fått god hjelp av rosenterapi, kinesiologi og healing.

Jeg kan se bildene av hendelsen men har ikke lengre følelser knyttet til det. Det er godt.

Gi slipp.

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar. Jeg har prøvd å snakke med min samboer om det som skjedde, men har aldri klart å gå igjennom alt som skjedde. Jeg bryter bare sammen hvis jeg snakker om det. Det er derfor jeg egentlig ikke har søkt hjelp heller. Også fordi alt annet i livet har gått fint de siste årene. Har egentlig tenkt at jeg bør se fremover og ikke rippe så mye oppi det som skjedde.

 

Samboer foreslo parterapi, men jeg føler det blir feil. Det er jo meg det er noe galt med, ikke vårt forhold. Altså det er jeg som endre meg, ikke han eller oss to sammen. Han er "perfekt" eller dere skjønner hva jeg mener. Vil ikke at han skal endre på noe. Det er jeg som må stole på han, selv om han er mann. At det er trygt å åpne meg for han og slippe han helt inn. Jeg må klare å bryte den muren jeg har bygget opp rundt meg selv.

 

Igjen takk for oppmuntrene svar jeg skal ikke kaste bort flere år på dette her.

 

H.I

[Anonym bruker]

Hei, HI. Må si at jeg er imponert over at du faktisk har greid å skape deg et så godt liv tross det forferdelige du opplevde!

 

Jeg har heldigvis ikke opplevd noe sånt, men har gjort meg noen tanker likevel, og i jobbsammenheng hender det jeg kommer borti personer som har opplevd lignende overgrep.

 

Du skriver at du aldri har fortalt noen alt som skjedde den gangen.... Kanskje er det sånn at hvis du finner en terapeut som du stoler på og åpner deg for, så blir det lettere å legge det bak seg? Det er ikke sikkert du trenger å gå gjennom det flere ganger, kanskje er det nok at du forteller det den ene gangen for at det skal miste sin kraft over deg. Nesten som om man stikker hull på en ballong.

Bare en tanke, du må kjenne hva som er riktig for deg! Men som flere andre nevner - det finnes flere ulike alternative behandlinger som mange har veldig gode erfaringer med.

 

Det jeg egentlig ville fortelle deg er noe som jeg vet har hjulpet en del andre i din situasjon....

Du vet at menneskekroppen er bygd opp av celler, sant. Disse cellene erstattes hele tiden av nye, i ulikt tempo. Men vet du - i løpet av 7 år er alle cellene i selve kroppen din byttet ut! Det vil si at ikke en eneste celle av den du er i dag har noen av overgriperne berørt! Du husker det, du husker følelsene, frykten og smerten. Men den du er i dag har de aldri berørt!

Sånn sett er du helt ny i dag!

 

Og husk - du er sterk som har greid alt du har greid. Masse lykke til videre!!

[kaklemor]

Jeg tror man aldri glemmer det, men lærer seg å leve med det og godta på en måte at det har skjedd - men det var ikke vår feil.

 

Jeg har noen "problemer" enda, og føler kanskje jeg skulle ha pratet litt mer om det men jeg har funnet en god ting for meg når jeg har min periode hvor jeg kun tenker på dette. Jeg setter meg på dataen, eller finner frem penn og papir, og skriver alt jeg tenker på. Får det ut og mange ganger blir det et sint skriv utført av ei sårbar og sint jente, mange ganger blir det et skriv med kun tårer.

Uansett, dette er en måte som hjelper meg og jeg tror/vet min mann har sett at jeg er nede og kommer meg opp igjen ved denne måten.

 

Det hendte meg for 14 år siden. Fortsatt er jeg redd, men har lært meg å leve med det og lar det ikke påvirke hverdagen. Min mann er en støttespiller og vet absolutt alt, det er trygghet for meg.