Jeg vil adoptere bort barnet mitt..

[Anonym bruker]

Jeg har en jente på snart syv mndr, og jeg har tenkt på adopsjon lenge. Jeg tror ikke jeg kan gi henne det hun trenger, selv om jeg klarer det økonomiske.

Jeg sliter sånn.. Har lite familie, og de jeg har har nok med sitt. Barnets far blåser i henne. Jeg føler vel egentlig at jeg ikke har noe å tilby henne, da jeg selv er mye alene og lei meg. Jeg tror hun ville fått det bedre en annen plass.

Har lest meg opp om adopsjon, og skjønner at hun må bo i beredskapshjem i 2 mndr før hun kan bli adoptert. Hvordan tror dere hun vil ha det da? Vil hun savne meg, få det fælt på noen måter? Hvor lang tid vil hun savne meg, før hun glemmer at hun har vært hos meg?

Noen som kjenner noen som er adopterte, føler de seg avvist, eller er de takknemlige for at biomor valgte noe annet for dem?

[Mineto]

Du må være i en fortvilet situasjon.

 

Hvilke grunner har du for å ønske å adoptere henne bort? Sliter du psykisk, fysisk, sosialt - hvorfor har hun ikke det godt hos deg?

 

Får hun lite kos, stell, og liten tilfredsstillelse av sine behov?

 

Du er mye lei deg sier du. Har du venner, non å prate med? Har du et arbeidssted? Hvor gammel er du?

 

Om det er slik at de faktiske forhold er såpass dårlige som du må mene og tro, for å være villig til å gi fra det barnet ditt, hadde jeg først og fremst søkt etter hjelp. Familievern

[Gjest Lykkeliggift_]

Jeg har en jente på snart syv mndr, og jeg har tenkt på adopsjon lenge. Jeg tror ikke jeg kan gi henne det hun trenger, selv om jeg klarer det økonomiske.

Jeg sliter sånn.. Har lite familie, og de jeg har har nok med sitt. Barnets far blåser i henne. Jeg føler vel egentlig at jeg ikke har noe å tilby henne, da jeg selv er mye alene og lei meg. Jeg tror hun ville fått det bedre en annen plass.

Har lest meg opp om adopsjon, og skjønner at hun må bo i beredskapshjem i 2 mndr før hun kan bli adoptert. Hvordan tror dere hun vil ha det da? Vil hun savne meg, få det fælt på noen måter? Hvor lang tid vil hun savne meg, før hun glemmer at hun har vært hos meg?

Noen som kjenner noen som er adopterte, føler de seg avvist, eller er de takknemlige for at biomor valgte noe annet for dem?

 

Jeg tror at du må tenke deg 100 ganger NøYE gjennom det før du eventuelt gjennomfører det. Lite familie, ingen barnefar som bryr seg og ingen som hjelper til - det har jeg vært borti med 2 stk barn gitt. Og det har ordnet seg. Det DU kan gi jentungen, altså, kjærlighet, omsorg og trygghet avhenger overhode ikke om du har masse familie, er poppis i vennegjengen eller har hengiven far til barnet. Det beror KUN for deg selv. Hvis du aksepterer situasjonen og gjør ditt beste, kommer ikke jenta di til å mangle noen ting.

 

Jeg tror ut fra det du skriver, at alt sitter kun i hodet ditt. Du er usikker på om du er bra nok, om hun vil få det bra nok hos deg osv. Det er du!! Du ER bra nok! Som regel, når foreldrene ikke bruker rusmidler, har psykiske problemer eller problemer med sinnekontroll, har barnet det best hos de biologiske foreldrene, i dette tilfelle deg. Ingen adoptivforeldre kommer noen gang til å knytte samme bånd til barnet som du har nå.

 

Så, opp fra støvet og gå med hevet hode ut av problemene! Bare fordi du er alene nå, betyr ikke at du blir alene resten av ditt liv. Mest sannsynlig treffer du, som meg og mange mange flere, en snill og god mann som kommer til å bry seg om deg og din nydelige lille datter på den måten faren hennes burde gjøre det. Og plutselig ser du tilbake på den uutholdelige tilværelsen i fortiden og ler av det hele. Lykke til! Du klarer det!

[cheni]

Jeg syns du skal prøve å få et avlastningshjem for henne 1 helg pr. mnd. feks. Be om å få en aktiv familie som kan ta henne med på flotte opplevelser. Det er du som er mammaen hennes, og ingen kan elske henne sånn som du kan! Og du kan lage et nettverk rundt henne, selv om du ikke har familie som stiller opp. Ta henne med på bading, babygym, babysvømming og vær ei aktiv mamma.

Men tankene dine skal du ta på alvor, snakk med helsesøster, men jeg er helt sikker på at det beste for jenta di er at hun blir hos deg!

[Mineto]

... På helsestasjonen er det mye hjelp å hente. Bare legg frem saken i all sin ærlighet, så får du hjelp til å løse opp i knuten. Uansett hvilken vei det går.

 

Lykke lykke til videre, så skal du se at livet blir bedre etterhvert.

[cheni]

Jeg syns du skal prøve å få et avlastningshjem for henne 1 helg pr. mnd. feks. Be om å få en aktiv familie som kan ta henne med på flotte opplevelser. Det er du som er mammaen hennes, og ingen kan elske henne sånn som du kan! Og du kan lage et nettverk rundt henne, selv om du ikke har familie som stiller opp. Ta henne med på bading, babygym, babysvømming og vær ei aktiv mamma.

Men tankene dine skal du ta på alvor, snakk med helsesøster, men jeg er helt sikker på at det beste for jenta di er at hun blir hos deg!

 

Mente babysang, ikke både svømming OG bading

[Mineto]

Jeg syns du skal prøve å få et avlastningshjem for henne 1 helg pr. mnd. feks. Be om å få en aktiv familie som kan ta henne med på flotte opplevelser. Det er du som er mammaen hennes, og ingen kan elske henne sånn som du kan! Og du kan lage et nettverk rundt henne, selv om du ikke har familie som stiller opp. Ta henne med på bading, babygym, babysvømming og vær ei aktiv mamma.

Men tankene dine skal du ta på alvor, snakk med helsesøster, men jeg er helt sikker på at det beste for jenta di er at hun blir hos deg!

 

 

Joda, en ny mamma kan elske barnet minst like høyt som deg. Ikke tenk på det. Barnet vil bli elsket høyt opp i skyene om du velger å adoptere det bort.

[Anonym bruker]

Svigermoren min er adoptert. Hun har det helt greit med det nå. Aner ikke åssen det var for henne da hun var yngre. Jeg tror du skal prate med helsesøster, lege, barnvern o.s.v da de sikkert vet langt mer om prossessene og hvordan det innvirker på ett barn og jeg tror også der at du kan få hjelp til å gå igjennom grunnene dine for å ønske adopsjon slik at du kan bli 100% sikker på at det er det du faktisk vil. Det høres så drastisk ut, men du vet jo bedre enn noen av oss hva du sliter med i forhold til dette barnet. For å sette det på spissen er det jo faktisk mødre og fedre som har tatt livet av barn de i utgangspunktet ikke ville ha og som de ikke maktet å gi fra seg, så det er greit å ha på det rene for din egen del hvorfor du føler som du gjør og så bli helt sikker.

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal prøve å få et avlastningshjem for henne 1 helg pr. mnd. feks. Be om å få en aktiv familie som kan ta henne med på flotte opplevelser. Det er du som er mammaen hennes, og ingen kan elske henne sånn som du kan! Og du kan lage et nettverk rundt henne, selv om du ikke har familie som stiller opp. Ta henne med på bading, babygym, babysvømming og vær ei aktiv mamma.

Men tankene dine skal du ta på alvor, snakk med helsesøster, men jeg er helt sikker på at det beste for jenta di er at hun blir hos deg!

 

 

Joda, en ny mamma kan elske barnet minst like høyt som deg. Ikke tenk på det. Barnet vil bli elsket høyt opp i skyene om du velger å adoptere det bort.

 

jeg vet ikke, men jeg tror ingen kan elske et barn som en mamma kan etter og selv ha bært det frem og født det..

 

søk hjelp, avlastninhjem i helger... bonusbesteforeldre? det finnes mange muligheter frem for adopsjon...

[cheni]

Jeg syns du skal prøve å få et avlastningshjem for henne 1 helg pr. mnd. feks. Be om å få en aktiv familie som kan ta henne med på flotte opplevelser. Det er du som er mammaen hennes, og ingen kan elske henne sånn som du kan! Og du kan lage et nettverk rundt henne, selv om du ikke har familie som stiller opp. Ta henne med på bading, babygym, babysvømming og vær ei aktiv mamma.

Men tankene dine skal du ta på alvor, snakk med helsesøster, men jeg er helt sikker på at det beste for jenta di er at hun blir hos deg!

 

 

Joda, en ny mamma kan elske barnet minst like høyt som deg. Ikke tenk på det. Barnet vil bli elsket høyt opp i skyene om du velger å adoptere det bort.

 

Hun kan bli elsket like høyt ja, men ikke på samme måten.

[Mineto]

Jeg syns du skal prøve å få et avlastningshjem for henne 1 helg pr. mnd. feks. Be om å få en aktiv familie som kan ta henne med på flotte opplevelser. Det er du som er mammaen hennes, og ingen kan elske henne sånn som du kan! Og du kan lage et nettverk rundt henne, selv om du ikke har familie som stiller opp. Ta henne med på bading, babygym, babysvømming og vær ei aktiv mamma.

Men tankene dine skal du ta på alvor, snakk med helsesøster, men jeg er helt sikker på at det beste for jenta di er at hun blir hos deg!

 

 

Joda, en ny mamma kan elske barnet minst like høyt som deg. Ikke tenk på det. Barnet vil bli elsket høyt opp i skyene om du velger å adoptere det bort.

 

Hun kan bli elsket like høyt ja, men ikke på samme måten.

 

Nei, men det er vel ikke et poeng her - å bli elsket på en spesiell måte? Alle elsker vi forskjellig. :-)

 

Jeg tror ikke at biologi er det mest riktige strekke seg etter. Det er mye viktigere at barnet får den kjærligheten hun trenger, ikke den kjærligheten en viss person an gi. Det er nemlig ikke alltid nok.

[Anonym bruker]

Trist at det skal føles slik for deg. Håper du snakker med helsesøster/lege/barnevern/bufetat e.l. om dette for å se om det finnes andre løsninger først.

 

Hadde du hatt den "rette" morsfølelsen tror jeg ikke du hadde tenkt på dette en gang. Jeg tror det fordi jeg har kjent på den manglende morfølselsen selv, der jeg føler meg mer som barnevakt enn mamma, for det er liksom noe som "mangler" der. Også sliter man kanskje litt med det ene og det andre selv psykisk, og oppgaven blir for stor, man føler seg liten og hjelpeløs selv, og det er vanskelig å forestille seg et helt liv med barnet. Når man ikke er over seg forelsket i barnet så er det mye enklere å tenke rasjonelt, og se på praktiske løsninger, for hva som er best for familien (deg og barnet) i sin helhet. Og nå ser du adopsjon som en løsning.

 

Som regel er det best for barn å bo hos biologisk familie, men ikke alltid, og da er en adoptivfamilie det nest beste. Det er bedre at foreldre ser dette selv enn at barnevernet skal komme inn i bildet og ta over barn pga omsorgssvikt, så du er tydelig ansvarlig! Det er sannsynlig at hun vil få det veldig bra hos adoptivfamilie, men det er klart at det er risikoer over alt, og du mister all kontroll og slektsbånd blir kuttet da hun ikke lenger er din datter, men kun ditt dna, det finnes ingen angresfist etter de 8 ukene.

 

Jeg tenker at det kanskje er mulig at morsfølelse, tilknytning, kjærlighet, trygghet i hverdagen, selvtillitt osv (uansett hva av dette du føler du mangler), vil kunne komme med tiden, med ekstra oppfølging som du kanskje trenger. "gir du opp" allerede nå så får du aldri vite det. Men samtidig forstår jeg at du ikke ønsker å vente for lenge hvis du vil adoptere henne bort. Det er nok bedre å gjøre det mens hun er så lita. Det vil antakeligvis være ulike mennesker i beredskapshjem og dem som adopterer barnet, men barn i den alderen er jo veldig tilpasningsdyktige. Og det vil nok ikke gå mange måneder før hun har glemt deg. Men vi vet jo ikke hva et barn sitter igjen med i underbevisstheten. Men det er jo ingen traumer her annet enn at hun "mister" deg. Men det er mange barn som har opplevd å miste foreldre senere i oppveksten også, det er jo værre.

 

ønsker deg uansett lykke til!

[Gjest Dotto]

Jeg vet ikke nøyaktig hvordan du har det, og jeg vet egentlig ikke så mye om dette rundt adopsjon, men jeg tror først og fremst at du trenger å snakke med noen. Dersom du ikke vil snakke med lege, hs, barnevern i første omgang, så kan du prate med meg.

 

Bare send meg en pm om du vil

[Nullstress;)]

Jeg tenker og som flere her...

 

Snakk med legen din eller helsesøster. Få hjelp tilmå plassere tankene dine. Du kan óg selv kontakte barneværnet. Det er ikke så farlig som mange kanskje vil ha det til. De kommer ikke til å storme hjemmet ditt å ta henne med seg. De vil kunne tilby deg hjelp, kanskje litt avlastning. På den måten vil du få hjelp til dine problemer og datteren din vil få en "bonusfamilie" som kan stille opp på både det ene og det andre

 

Jeg har selv bodd i et beredskapshjem. (jeg bodde der, men selv om man bare er der en-to helger i mnd, vil man kunne knytte seg til de) Og den familien jeg fikk der, har jeg kontakt med enda. God kontakt. Jeg har heller ingen stor famile, da både mamma, pappa, morfar, mormor og farmor er død. Familien min på pappa sin side har jeg så og si ingen kontakt med. Men den flotte familien jeg fikk igjennom barnevernet, følger meg og mine barn. Ikke fordi jeg MÅ det, men fordi de er familien min nå. Og den må man passe på

 

Dette er jeghelt sikker du kommer sterkere ut av til slutt. Men ta følelsene dine på alvor! Bare prøv litt avlastning og samtaler før du bestemmer deg for å adoptere henne bort eller ikke. Skal "vedde" på at du velger å beholde henne, for du kommer til å se hvor en fantastisk mor du er! Det viser du allerede nå, ved å tenkte den tanken du har nå. INGEN kan si det er en lett følelse å gå med.

 

Hvor bor du, kankskje vi kan hjelpe dere har selv to barn

 

Klem

[Anonym bruker]

Mange har sagt mye fornuftig her, så derfor vil jeg heller bare minne deg på at både du og far må være enig i en evnt adopsjon. Nekter han, stopper adopsjonsprosessen.

[Studine mevik]

Helsestasjonen skal ha psykolog som du kan snakke med. Anbefaler deg virkelig å snakke med noen. Det er ikke noe godt å gå rundt å føle på det du føler, og det må være en usedvanlig vanskelig avgjørelse å ta. Det viktigste her er barnet og deg. Send meg gjerne en pm hvis du vil lufte følelsene dine

[Miss Dynamite]

Hvor bor du hen? Jeg stiller gjerne opp når du trenger det. Har to barn selv. Jeg vet en del rundt det med adopsjon osv, så send en PM hvis du ønsker.