Bytte verge (pappa) i voksen alder? (litt langt)

[Anonym bruker]

Min mor og min far skilte seg da jeg var baby. Så jeg har hele livet mitt vokst opp med skilte foreldre. Jeg har bodd hos min mor, og vært annenhver helg hos min far. Min far fant seg fort en ny dame, stemor grufull som hun ble. Hun behandlet meg grusomt, og da jeg var 8 år gammel, sluttet jeg å være hos min far annenhver helg som jeg hadde pleid på grunn av henne. Hun gjorde så jeg og min far rett og slett fikk et veldig dårlig forhold. Han fikk ikke "lov" til å ha kontakt med meg, og vi snakket sjeldent sammen.

 

Men jeg hadde et veldig godt forhold til min farmor og farfar og var der de helgene jeg egentlig skulle vært hos min far, og egentlig så ofte jeg kunne. Det hendte min far var der uten den grufulle stemoren min, og da var han en fantastisk far. En sånn pappa jeg alltid hadde lyst på. Vel, ikke før jeg var 14 år skilte han seg fra denne stemoren min, og da var det mange år tapt. Han kjente meg knapt, og han har alltid hatt problemer med å komme inn igjen. Men, til slutt gikk det.

 

Jeg flyttet hjemmefra, (min mor) da jeg var 15. da begynte jeg på vgs, og kunne ikke bo hjemme fordi det ble lang reisevei. Og rundt samme tid raste det sammen for min far. Han begynte å drikke masse, og fikk tydelig et alkohol problem. Jeg bestemte meg for å hjelpe han, og få han ut av hullet. Noe jeg klarte. Så gikk det 1 år, og jeg får en telefon fra han mens jeg sitter på bussen på vei til trening. Han skulle bare fortelle at han hadde gjort noe dumt, svindlet penger. og måtte i fengsel. Da knakk jeg sammen og ga opp. Jeg orket ikke mer! Tiden gikk, jeg levde mitt liv, med skole, jobb og trening. Så fikk jeg en telefon fra min farmor som fortalte at min far nå skulle ut av fengsel igjen. Jeg orket ikke å bry meg, men det gjorde vondt. Dum snill som jeg var, ga jeg han nok en sjanse. Siden den gang har vi snakket sammen innimellom på telefon og facebook. vi sees kanskje 5 ganger iløpet av et år.

 

Han har aktive perioder, også har han perioder hvor jeg knapt hører noe. August 2011 ble jeg mamma for første gang. Min nærmeste og viktigste støttespiller, døde under svangerskapet, min kjære mamma som har stilt opp og vært der for meg alltid. I det øyeblikket følte jeg med foreldreløs. Men jeg har jo pappa. Han som alltid lover, men som aldri holder ord. Og sånn har det fortsatt. Han engasjerer seg svært lite, og har ikke sett barnebarnet sitt ofte heller.

 

MEN, da jeg var 10 år gammel møtte min mor en mann. En mann som er fantastisk. Han tok imot meg og min eldre søster med åpne armer og har vært som en pappa for meg. Han stiller opp uansett hva og når, han hjelper til meg så langt han klarer. jeg snakker med han hver dag, og han er på besøk, eller jeg der en gang i uka. Og jeg har ved flere anledninger hatt lyst til å bytte verge på papiret, at han skal bli "pappaen min". Jeg vet ikke om det engang går, siden jeg er voksen. Og oppi alt så får jeg dårlig samvittighet for min far da jeg ikke vet hvordan han vil reagere på dette. noen som har noen formeninger om dette faktisk går? og hvordan jeg skal gå frem?

 

Jeg skal gifte meg sommeren neste år, og har tenkt mye på hvem som skal følge meg opp alteret. Jeg snakket med min far om dette i stad, hvor jeg spurte hva han syntes om at han og min stefar følgte meg opp. det ville han ikke kommentere en gang svarte han. Jeg blir så skuffet, og jeg er så lei av å la han skuffe og såre meg hele tiden.

[Anonym bruker]

Du kan bli adoptert av din stefar i voksen alder. Han blir da din adoptivfar, og ikke verge, som er noe helt annet.

[Anonym bruker]

Din stefar kan adoptere deg, men din far må frivillig si fra seg farskapet og gjør han ikke det så blir det vanskelig.

 

(ps. verge er noe man har når man er umyndiggjort, helt eller delvis, og det er du vel ikke?)

[Anonym bruker]

nei nei det er jeg ikke, da har jeg nok bare misforstått litt av ordbruken min. men mener adoptere meg og min stefar bli adoptivfar. beklager feilen.

 

HI

[Anonym bruker]

Din stefar kan adoptere deg, men din far må frivillig si fra seg farskapet og gjør han ikke det så blir det vanskelig.

 

(ps. verge er noe man har når man er umyndiggjort, helt eller delvis, og det er du vel ikke?)

Siden TS er over 18 må ikke far godkjenne adopsjonen, men han har uttalerett i en evnt adopsjonsak.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

"Stebarn over 18 år kan søkes stebarnadoptert, men praksis er generelt streng. Hver søknad om adopsjon vil gjennomgå en konkret vurdering hos Bufetat, og det er ikke slik at voksne fritt kan inngå avtaler om stebarnadopsjon. Søker må fremme søknaden til Bufetats regionkontor. Biologiske foreldre har uttalerett også i disse sakene."

 

Du kan lese mer her : http://www.bufetat.no/adopsjon/innenlands/stebarn/

[Anonym bruker]

Men vil stefar adoptere deg?

Da blir du hans arving så det ville jeg ikke tatt for gitt.

[Anonym bruker]

Om jeg hadde vert deg hadde jeg latt "stefaren" din følgt deg opp kirkegulvet. Hva så om faren din blir skuffet? Han har tross alt skuffet deg "hele livet".

[Anonym bruker]

Men vil stefar adoptere deg?

Da blir du hans arving så det ville jeg ikke tatt for gitt.

 

Ja min stefar har sagt at om dette er noe jeg ønsker så gjør han gjerne det for meg. Jeg vil gjerne være pappaen din, sier han. Han har jo praktisk talt vært det siden jeg var 10 år. Når det kommer til arv, så fikk min mor og han en sønn. Og jeg ønsker ikke å kreve noe av han. Min bror skal få alt, når min stefar dør. Jeg er voksen, og har en egen familie, så er ikke slik at jeg gjør dette for arv eller penger. Det handler i bunn og grunn om at min biologiske pappa aldri har vært en pappa for meg, og at jeg unner han ikke denne tittelen. Jeg vet min bioligiske pappa har masse anger, og han er veldig klar over at han har skuffet meg, såret meg, og gått glipp av barndommen min. At han knapt kjenner meg. Han er klar over alt, og sier han er veldig lei seg. Men jeg klarer ikke å slippe han inn lenger, for hver gang har endt med at han har såret meg. Når min mor døde, så lovet han å stille opp mer, være der for meg og barnet mitt. Men den gang ei, og så forteller han plutselig at han har mistet lappen, fordi han ble tatt for å kjøre for fort. Han er en voksen mann, som ikke klarer å opptre seg deretter, og jeg er så lei. Dette med at han ble sånn når jeg spurte om min stefar også kunne følge meg opp kirkegulvet, det var bare en så barnslig reaksjon. hadde han tenkt på meg som en normal pappa og ville gjort meg glad, så hadde han sagt at selvfølgelig går det bra. Det er din dag og du skal få feire den akkurat slik du ønsker.

 

HI