Hvordan hadde dere reagert på dette? (Svigermor)

[Anonym bruker]

Da jeg ble sammen med min samboer hadde jeg et lite barn fra før. Min samboer var noen år yngre enn meg, men jeg synes han taklet stepapparollen fint, særlig fordi barnet er kronisk sykt og er til utredning for adferdsvansker. Da vi hadde vært sammen noen få måneder ble jeg gravid på prevensjon, og vi fikk et barn til sammen.

 

Jeg har alltid trivdes godt med min svigerfamilie, og selv om jeg har uenigheter med min svigermor, har jeg alltid følt at vi har et godt forhold, og at jeg har blitt tatt godt imot. Likevel har jeg irritert meg en del over at hun alltid synes så synd på samboeren min, hun skryter av ham for hver minste lille ting, og det er alltid "stakkars, lille gutten min". Nå har vi vært sammen noen år, samboeren min er i midten av 20-årene og slettes ingen liten gutt lengre. Jeg forventer at han tar sin del av ansvaret hjemme, men hun har sydd puter under armene hans i lang, lang tid, og nekter å innse at han også gjør feil. Derfor er jeg nok i overkant streng og irritert noen ganger, nettopp fordi jeg føler at jeg har STORE deler av ansvaret hjemme. Hvis han tar oppvasken, kan hun f.eks skryte ham opp i skyene og si "stakkars deg, du er så flink." Jeg mener, seriøst? Han spiser da også mat?

 

Min samboer og jeg har hatt våre dype daler nettopp på grunn av dette med ansvar. Jeg føler jeg noen ganger har tre barn, siden samboeren min er usikker i alt. Jeg mistenker at han aldri har fått noe særlig ansvar når han bodde hjemme, og det merkes godt. Ettersom vi har det tøft med to små barn hvorav et har mye utfordringer, blir det veldig tungt rett og slett. Likevel har vi valgt å holde sammen, selv om vi av og til har vurdert å gå fra hverandre, fordi vi har mye gode ting i forholdt vårt også, og fordi vi tross alt er veldig glade i hverandre.

 

Denne uken har vi vært på ferie i samboers hjemby, mange timers kjøring unna der vi bor. Svigermor og svigerfar er ikke sammen, og svigerfar har fått ny samboer over flere år. Det kom frem i en samtale med henne at svigermor har sendt flere meldinger til dem om hvor slem jeg er mot min samboer, at de må vise meg at jeg ikke kan styre på som jeg vil osv. osv. Det føltes ut som et slag i magen, rett og slett fordi jeg trodde at hun likte meg på tross av litt uenigheter innimellom. Jeg ble rett og slett ganske såret og lei meg, og vet ikke helt hvordan jeg skal reagere på dette. Jeg studerer, jobber ved siden av og hun vet så inderlig godt om alle utfordringene vi har, og påkjenningene vi ofte går igjennom. Min samboer reagerte kraftig og synes det var helt på trynet, og skal nok ta en prat med henne, men jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til henne fremover.

 

Hvordan hadde dere reagert? Overdriver jeg, eller hadde dere også blitt såret?

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Du studerer, du jobber, du har et sykt barn og et lite barn, du tar det meste av ansvaret hjemme....hvordan får du tid til alt dette? Jeg hadde spurt henne rett ut om hvordan slem du er mot sønnen hennes, og fortalt hva du faktisk gjør. Og om hun fortsatt syns du er slem som lar samboeren din ta oppvasken, da er det noe alvorlig i veien med svigermoren din.

Jeg har svelget mange kameler og gjør det fortsatt uansett hvem det er, men om min svigermor hadde gjort noe sånt, da hadde jeg faktisk forklart henne klart og tydelig hvor skapet skal stå.

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Jeg kutter ned på søvnen for å få tid til alt. Det ER hektisk, men jeg håper det bare er for en kort periode. Barna får alt de trenger av oppmerksomhet, de har lange ferier, har fri fra barnehagen i ny og ne, og jeg gjør mesteparten av jobbingen etter leggetid eller når de er i barnehagen. Hvis jeg forklarer henne hvor mye jeg gjør, kommer hun nok bare til å si at jeg heller burde prioritere hus og hjem. Når min samboer jobber mye er han nemlig flink, men hvis jeg jobber mye er det helt riv ruskende galt. Jeg er slem hvis jeg prøver å forklare henne alt jeg gjør i forhold til min samboer, for da snakker jeg jo "stygt" om ham. Jeg får ofte høre at det er naturlig at jeg gjør ting fordi jeg er jo "jente". Det er en kamp jeg ikke kan vinne, fordi jeg alltid er den fæle, og gutten hennes er det aldri noe feil med.

 

Det verste at hun støtt klager over at hun hadde så mye ansvar og at hennes x-mann ikke gjorde ditt og datt. Likevel holder hun på sånn når jeg faktisk forventer at hennes sønn tar mer ansvar. Det er så utrolig selvmotsigende.

 

HI.

[Mrs. Bouquet]

Hun er av den gamle skolen. Le bak ryggen hennes for det du heller. Ikke bruk energi på steinaldermennesker.

[Anonym bruker]

Tror jeg bare hadde kuttet henne ut som best jeg kunne.... Sluttet å snakke med henne annet enn når hun var på besøk, og redusert besøkene og besøkstiden. Så fikk heller samboer'n dra på besøk til henne om han ville ha mer kontakt.

 

Sånne dobbeltmoralister med en regel for seg og en annen for alle andre ser ikke lenger enn sin egen nesetipp. Så de er lite givende å ha i livet. Du har nok som sliter på allerede og trenger ikke en til som legger sten til byrden.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke gjort noe mer med det.

 

Det er som min bestefar, han er stolt av at vi jentene i familien har utdannelse og jobb, men han mener samtidig at kvinnens plass er i hjemmet

 

Det er umulig å diskutere med han, så det har vi alle sammen bare gitt opp. Det er i hans øyne kvinnfolkarbeid å vaske klær, skifte bleier og gjøre husarbeid, men samtidig kan han godt støvsuge og gjøre husarbeid hjemme for å "hjelpe hu mor".

 

Tror han er litt fanget mellom to generasjoner og vi velger å le av det, han er en god mann selv om han kan være vel krass og selvmotsigende.

 

Svigermoren din har definitivt skjemt bort sønnen sin og mener du skal fortsette å dulle med han. Det skjønner både du og mannen selv at ikke er mulig så det er ikke noe å lage mer oppstyr av.

Nevner hun noe om det igjen ler du litt overbærende og sier noe om nettopp dette.. "Du er virkelig av den gamle skolen du svigermor, som mener kjærringa skal stå på kjøkkenet og mannen tjene pengene, heldigvis har likestillingen kommet litt lenger siden du var ung. Du skal være stolt av at du har en sønn som er voksen nok til å ta ansvar i familien og følger med i tiden!"

[Aleteia]

Så flott at din samboer stiller opp for deg og vil snakke med henne ( det skulle selvfølgelig bare mangle! ) Det er hans mor og hans kamp. La ham håndtere dette for dere, alt du kan gjøre er å heve deg over den slags oppførsel! Det er han som må sette henne på plass, og forklare henne hvordan ting skal være og plikter fordeles i DERES hjem. Hun lever tydeligvis på sin egen planet, du bør igrunn bare fokusere på å unngå at dette skaper konflikter mellom dere.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Det er godt å høre at det ikke er jeg som er helt på jordet her. Jeg tror det som egentlig er verst for meg, er at hun ikke sier det direkte til meg. Jo, hun kommer med kommentarer, men hun får det ofte til å høres ut som en spøk. Hadde hun sagt rett ut hva hun mente hadde jeg i det minste kunnet svare tilbake. Nå fikk jeg jo vite gjennom andre hva hun faktisk mente om meg, og jeg gikk rundt her og trodde hun faktisk likte meg. Når min samboer og jeg var nær ved å gå fra hverandre sa jeg faktisk at jeg kom til å savne henne veldig mye.. Da er det ikke noe gøy å høre at hun snakker slik om meg. Skal prøve å holde litt avstand og samtidig heve meg over det. Min svigerfar og hans samboer støttet meg hvertfall fullt ut, og skjønte meg veldig godt.

 

HI.

[Gjest ronja røverdatter]

For all del, begynn ikke å forsvare deg overfor henne eller å fortelle henne hvor mye du virkelig gjør. Det kommer ikke til å virke likevel. #6 hadde et mye bedre forslag.

 

Du kan ikke gjøre så mye med din svigermor, så det er bedre å heve seg over det og gjøre det beste ut av det når dere må være sammen. Det betyr ikke at du skal finne deg i alt, men gi heller beskjeder som at "Da ser vi forskjellig på ting" - "Det er synd for deg at du føler det sånn, men vi må få leve vårt liv på vår måte" osv osv

 

Jeg føler virkelig med deg altså, men jeg er lært meg at det ofte er like greitt å ikke bruke energi på sånne mennesker. En av mine kollegaer og som på en måte er litt over meg i systemet er et skikkelig hespetre av og til. Men etter at jeg sluttet å prøve å tekkes henne og bare venter til hun er ferdig og enten svarer bare akkurat det jeg må om hun stiller et spørsmål eller sier bare "ok" eller annet forholdsvis intetsigende når hun setter i gang (og så tenker jeg inni meg at stakkars, hun har et problem), så har forholdet mellom oss faktisk blitt mye mer ilkeverdig. Kanskje blir det sånn med din svigermor også.

[Anonym bruker]

For all del, begynn ikke å forsvare deg overfor henne eller å fortelle henne hvor mye du virkelig gjør. Det kommer ikke til å virke likevel. #6 hadde et mye bedre forslag.

 

Du kan ikke gjøre så mye med din svigermor, så det er bedre å heve seg over det og gjøre det beste ut av det når dere må være sammen. Det betyr ikke at du skal finne deg i alt, men gi heller beskjeder som at "Da ser vi forskjellig på ting" - "Det er synd for deg at du føler det sånn, men vi må få leve vårt liv på vår måte" osv osv

 

Jeg føler virkelig med deg altså, men jeg er lært meg at det ofte er like greitt å ikke bruke energi på sånne mennesker. En av mine kollegaer og som på en måte er litt over meg i systemet er et skikkelig hespetre av og til. Men etter at jeg sluttet å prøve å tekkes henne og bare venter til hun er ferdig og enten svarer bare akkurat det jeg må om hun stiller et spørsmål eller sier bare "ok" eller annet forholdsvis intetsigende når hun setter i gang (og så tenker jeg inni meg at stakkars, hun har et problem), så har forholdet mellom oss faktisk blitt mye mer ilkeverdig. Kanskje blir det sånn med din svigermor også.

 

Det er nok det beste ja, og er vel egentlig den taktikken jeg har kjørt hittil. Jeg vet at vi har forskjellig syn på mange ting, og sier ofte at "ja, du mener det, men JEG velger å gjøre det slik med mine barn". Ofte ser min samboer og jeg på hverandre, smiler og bare rister litt oppgitt på hodet. Det var liksom bare dette med at hun går rundt til andre og sier slike ting, som stakk litt ekstra hardt, og det at jeg alltid har trodd at hun takler å bli motsagt. Jeg ante virkelig ikke at hun synes jeg var Så ille, men jeg får bare la min samboer ta en prat med henne og så gjøre det jeg kan for et godt forhold fremover. Litt lunkent blir det nok.

[Anonym bruker]

Du skal yte mer enn din samboer hjemme, da du har mer ansvar enn han.

Han har seg selv, sin jobb og halvparten av minstebarner å ta seg av.

 

Du har deg selv, din jobb, dine studier, ansvaret for et større barn med adferdsvansker og halve jobben med en smårolling å ta deg av.

 

Du skal da ikke lempe dine ansvars områder over på din samboer.

[Gjest Heartbroken]

Du skal yte mer enn din samboer hjemme, da du har mer ansvar enn han.

Han har seg selv, sin jobb og halvparten av minstebarner å ta seg av.

 

Du har deg selv, din jobb, dine studier, ansvaret for et større barn med adferdsvansker og halve jobben med en smårolling å ta deg av.

 

Du skal da ikke lempe dine ansvars områder over på din samboer.

 

Jøss.....det var da også et synspunkt!

[Anonym bruker]

Du skal yte mer enn din samboer hjemme, da du har mer ansvar enn han.

Han har seg selv, sin jobb og halvparten av minstebarner å ta seg av.

 

Du har deg selv, din jobb, dine studier, ansvaret for et større barn med adferdsvansker og halve jobben med en smårolling å ta deg av.

 

Du skal da ikke lempe dine ansvars områder over på din samboer.

 

 

Sånn ville jeg også tenkt, hadde fått dårlig samvittighet om jeg hadde krevd mer av en ny partner. Er faktisk en av grunnene til at jeg velger å aldri få noen ny partner så lenge barna er små, de er mitt ansvar og jeg kan ikke kreve at en ny partner skal dele det ansvaret med meg. Da oppdrar jeg de heller alene og finner evt en ny partner når de er gamle nok til å klare seg selv.

 

Det er pappaen til barna som skal ta halvparten av det ansvaret, ikke en stefar.

[mrsrogaland.]

Du skal yte mer enn din samboer hjemme, da du har mer ansvar enn han.

Han har seg selv, sin jobb og halvparten av minstebarner å ta seg av.

 

Du har deg selv, din jobb, dine studier, ansvaret for et større barn med adferdsvansker og halve jobben med en smårolling å ta deg av.

 

Du skal da ikke lempe dine ansvars områder over på din samboer.

 

 

Sånn ville jeg også tenkt, hadde fått dårlig samvittighet om jeg hadde krevd mer av en ny partner. Er faktisk en av grunnene til at jeg velger å aldri få noen ny partner så lenge barna er små, de er mitt ansvar og jeg kan ikke kreve at en ny partner skal dele det ansvaret med meg. Da oppdrar jeg de heller alene og finner evt en ny partner når de er gamle nok til å klare seg selv.

 

Det er pappaen til barna som skal ta halvparten av det ansvaret, ikke en stefar.

 

Eh?

 

Det er da mannen hennes. De har et barn sammen! De er en familie. Ikke en løsgutt som byttes ut snart. I en familie så sammarbeider man. Når man spiser, så vasker man opp. Når man bor, så er det 50/50 annsvarsfordeling.

 

Javell, så vasker jeg mere klær og tørker støv enn samboeren min. Men han reparerer, lager mat, og andre ting. Desutten er han flinkere å vaske gulv enn meg. Jeg gjør nok litt mere enn han, men hadde ikke akseptert at han fikk seg en ny mamma som skal dille med han, når han flyttet sammen med meg. Mannen min fikk seg en livspartner og et felles hjem, barn og plikter. Punktum

 

Svigermoren din har ikke lært mannen din å bli selvstendig og ordentlig mann. Ikke forvent for mye av mannen din. Men om det er dere, og skal være dere livet ut, så må dere dele felles gleder og sorger. Også husvasken

 

Når det kommer til DITT barn, så bør du ta mere annsvar. Nettopp fordi det er ditt barn. Men når mannen din valgte deg, så valgte han hele pakken. Også barnet ditt.

[Anonym bruker]

Du skal yte mer enn din samboer hjemme, da du har mer ansvar enn han.

Han har seg selv, sin jobb og halvparten av minstebarner å ta seg av.

 

Du har deg selv, din jobb, dine studier, ansvaret for et større barn med adferdsvansker og halve jobben med en smårolling å ta deg av.

 

Du skal da ikke lempe dine ansvars områder over på din samboer.

 

Jeg gjør selvfølgelig det. Jeg er med på alt som har med utredningen å gjøre, barnehagemøter, legetimer osv. Jeg ordner klær, bleier, spesialmat osv. til dette barnet. Jeg tar barnet 90% av tiden, om nettene, morgenene osv. Men selv om jeg har et barn fra før, betyr ikke det at jeg skal ta alt av husarbeid hjemme. Jeg har vært klar helt fra starten av at jeg vil at vi skal være likeverdige hjemme, og at vi skal dele husarbeidet likt. Det er jo dette svigermor henger seg mest opp i, og det var også derfor jeg brukte det med oppvasken som eksempel. Et stort problem er jo også, som jeg skrev over, at min samboer er veldig usikker i alt han gjør, og trenger hjelp til det meste. Han spør alltid og tar sjeldent egne avgjørelser, det blir tungt i lengden, nettopp fordi jeg HAR mer ansvar enn ham. Og da blir det jo til at jeg må lære ham det fordi svigermor alltid har gjort slike ting for ham, og hvis jeg ber ham fikse opp i det sjøl, er jeg slem. Og DET har jeg problemer med å forstå. Er man voksen, har valgt å bo med en som har barn fra før, og har fått egne barn, så må man jo få lov å leve med det valget.

[Anonym bruker]

#15 er HI. Jeg mener dessuten at hvis et forhold skal funke, så må begge gi og ta litt. Hvis min samboer har mye jobb og lange kvelder, tar jo jeg barna ekstra. Hvis han er stresset og har mye å gjøre, vasker jo jeg opp alt, og tar alt av klesvask, nettopp for at han ikke skal slite seg helt ut. Det er ingen som er tjent med at en alltid er uthvilt og en alltid er utslitt. Hvorfor skal ikke dette gå begge veier?

[Gjest yrild]

Du ser jo at hun har gjort sønnen sin en bjørnetjeneste, så du vet jo at du har rett. Hvis jeg hadde fulgt hodet mitt s åhadde jeg latt som ungenting og tatt de gode sidene hennes og sett igjennom fingrene med de andre.

 

Hvis du derimot vl følge en magefølelse og ta et oppgjør med henne foreslår jeg at du er sikker på at din samboer støtter deg i oppgjøret... ellers så blir det nok kun værre...

 

Når det er sagt er det jo klart at det er du som har rett og hun er ute, men jeg vet ikke helt om jeg ville stolt 100 % på kommentarer fra stemoren heller jeg da... mye som forandres når det går fra munn til munn...

[Gutta er ute og puppene henger]

Neste gang hun stønner over at eks mannen ikke hjalp henne så kan du jo bare si at det er jo sånn det skal være for han er jo mann og siden hun er kvinne så er husarbeid osv hennes ansvar. Og at han stakkar helt sikkert måtte gjøre så mye annet for henne. Svar henne igjen med samme mynt.

 

Men er ellers enig i at din samboer bør sette henne på plass og få henne til og forstå at det ikke er greit at hun holder på sånn, bare få det til og skinne igjennom at du har full støtte fra resten av famillien, og at det er henne selv det går utover om hun ikke skjerper seg. Feks at din samboer ikke er interessert i og besøke henne uten deg og at det vil bli minimalt med kontakt om dere ikke går overens.

[Anonym bruker]

Det minner litt om min svigermor. Jeg er også gift med en mann som aldri har tatt i et tak hjemme, en svigermor som mener at barn og hjem er mors ansvar, og som ikke liker meg så veldig godt fordi hun er svært tradisjonell og langt fra alle mine verdier. Og så beklager hun seg over at mannen hennes ikke bidrar mer, noe som er helt selvmotsigende!

 

Vi har en god tone til vanlig, hun er både hyggelig og høflig og vi tar begge hensyn så godt vi kan. Men hun mener nok innerst inne at sønnen hennes burde funnet seg noen som var mindre opptatt av å jobbe selv og mer opptatt av å stelle hjemme og føde barn.

 

Til tross for at mannen min ikke hadde annen erfaring med vask og matlaging enn det han hadde lært i militæret og på skolekjøkkenet, har han i dag ingen problem med å ta halvparten av ansvaret her hjemme. Han var kanskje litt usikker i begynnelsen, men han har alltid sett det som naturlig å ta sin del heldigvis, og nå etter mange år har jeg ingenting å klage på.

 

Jeg overhører bare svigermoren min. Når hun skryter av sønnen sin om hvor ufattelig flink han er (som tar halve husarbeidet og i tillegg halvparten av stell med barna, wow!) sier jeg bare ting som: ja, han er veldig flink (jatter med) eller: det er sånn vi vil ha det, det er vi begge enige om.

 

Jeg tror ikke det går an å lære en gammel dame å tenke annerledes. Du må bare heve deg over det. La mannen ta ansvar for det som sies. Min svigermor kan være så bakstreversk hun bare vil, men hun får ikke dra meg ned på samme nivå som hun holder på.

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk det er DITT ansvar og ta seg av DITT barn med spes.behov!! Han er jo ikke faren!! Er ikke alle i begynnelsen av 20årene som hadde taklet å bli sammen med ei dame som har et veldig krevende barn??? Har barnet en far? Synes det er du som stiller for høye krav jeg..forstår faktisk svigermoren din.

Hadde jeg hatt en sønn som da var ca 20 år bare, og ble sammen med en dame som hadde et barn med spes.behov, og så blir gravid noen måneder etterpå så hadde jeg syntes synd i sønnen min jeg også!

[Anonym bruker]

Nå skriver vel ikke HI noe sted at hun forlanger at han skal gjøre halvparten av jobben med største barnet.

 

Men som alenemor vil jeg helt klart si at skulle jeg en dag gå inn i et forhold igjen så fikk personen også være klar på at ansvar må tas også i forhold til barna.

Om han ikke valgte oss alle med den jobb, glede og det ansvar det kreves så fikk han ingen.

Og til lik linje ville det være naturlig for meg om han hadde barn og være med å ta ansvar for disse. Er man familie så er man.

Men det er klart mine barn har ikke kontakt med sin far, og da skal de ihvertfall ikke ha et menneske inn i livet som skal være der daglig og ikke gidde å være familie fullt ut.

Hadde de hatt en far som de var på samvær hos og som tok ansvar og stilte opp i forhold til barna så hadde det blitt mer naturlig at en stefar fikk mindre å gjøre.

 

Hvordan skulle det gjøres om man bor sammen og den ene skal ha ansvar fullt for sine barn, skulle jeg måtte skaffe barnevakt for mine barn selv om han var hjemme?

Skulle jeg vaske mine, hans og mine/felles barns klær og han sine, mine og sine/felles barns klær.

Skulle han ved sin tur vaske opp etter alle bortsett fra mine særkullsbarn, lage middag til alle uten de?

 

Hva man kan forlange ja ikke vet jeg, men noen mennesker ser det helt naturlig at de skal stille opp fullt for partnere,barn og stebarn og for min del er det å finne en slik mann eller bare være singel.

Er mann ikke villig til å være familie full ut om det er stebarn i bildet så får man finne seg en partner uten barn.

For barn merker så godt og fort når de egentlig ikke er ønsket. Og ingen barn skulle behøve å leve i et hjem fulltid eller deltid med et menneske som ikke vil ha de der.

 

Dette falt helt utenfor hovedinnlegget men jaja...

 

Hi

Slike mennesker er det lite du kan gjøre annet en å heve deg over det, men skjønner godt du føler deg såret.

La mannen din ta seg av det, og flott at han ser han må si fra.

Noen mennesker er bare slik

Jeg bodde med min ex i 5,5 år. 2 år (1,5 på starten og siste 6 mnd.) av disse hadde kun jeg inntekt, De siste åra hadde han inntekt men jeg tjente mye mer en han.

Den dagen det ble slutt flyttet han ut av Norge (han er ikke norsk.) Etterlot meg med all gjeld, har aldri betalt barnebidrag, sent gave til barna eller noe.

Allikevel klarte min ex svigermor å komme med at jeg hadde blitt sammen med han for hans penger. Og mene at jeg var grisk fordi jeg satt igjen med det lille vi hadde hatt av verdier, og alt av møbler.

Vel alle disse tingene var mine allerede før han flyttet inn. Eneste nye ting vi hadde kjøpt var barnas møbler og utstyr.

 

Min søster hadde en mann som mishandlet henne i 10 år, og når hun endelig kom seg unna så mente moren hans at det var så synn på lille dutten hennes og han aldri hadde gjort noe galt.

Selv da han gikk til angrep på sin 12 år gamle sønn eller sin egen søster (altså hennes egen datter) ville hun innse og innrømme at det var han som hadde et problem.

Noen mammaer ser bare det de vil se og lever i sin egen lille verden

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk det er DITT ansvar og ta seg av DITT barn med spes.behov!! Han er jo ikke faren!! Er ikke alle i begynnelsen av 20årene som hadde taklet å bli sammen med ei dame som har et veldig krevende barn??? Har barnet en far? Synes det er du som stiller for høye krav jeg..forstår faktisk svigermoren din.

Hadde jeg hatt en sønn som da var ca 20 år bare, og ble sammen med en dame som hadde et barn med spes.behov, og så blir gravid noen måneder etterpå så hadde jeg syntes synd i sønnen min jeg også!

 

Jeg har ALDRI sagt at han skal ta ansvar for MITT barn, har jeg vel? Hvor har jeg i tilfelle skrevet det? Jeg skrev et eksempel i hovedinnlegget, og det handlet om oppvask. Jeg har også skrevet et innlegg lenger ned der jeg skriver at jeg selvfølgelig tar hovedansvaret for det barnet han ikke er far til. Jeg skryter også mye av samboeren min for at han gikk inn i den rollen, både til ham og andre, og har også forståelse for at svigermor er bekymret for ham på det punktet. Poenget er at hun tydeligvis mener han ikke skal ta ansvar for hverken seg selv, hjemmer vårt eller vårt fellesbarn heller. Og DET blir feil.

 

Når det er sagt, er det som hun over her skriver helt umulig å skulle leve som en familie dersom ikke begge tar ansvar, uansett hvem som har barn fra før. Barnet mitt er kjempeglad i stepappaen sin, og vil gjerne finne på ting med ham. Hvis jeg må på foreldremøte for barnet, skal jeg da måtte fikse med barnevakt selv om han er hjemme? Det er naturlig å ta alle klær i en vask, og ikke dele opp bare fordi han ikke skal ta en del av ansvaret for mitt barn også? Det henger ikke på greip og fungerer ikke i en hverdag, det håper jeg de fleste forstår. Det var uansett ikke det dette handlet om i det hele tatt.

 

HI.

[Anonym bruker]

Ok, fikk ikke med meg at det var mest husarbeid du mente her....joda, er enig med deg der...det skal selvfølgelig deles så godt som mulig allefall.

 

.