Jeg overlevde.... ( langt )

[Anonym bruker]

For seks uker siden kom jeg ut av det dypeste hullet jeg noen gang har vært i. Etter en tøff fødsel i fjor sommer som førte til store skader på meg og barnet mitt, skjedde det noe langt inni sjelen. Jeg orket ikke å holde barnet, var sikker på at det ikke var mitt barn, jeg klarte ikke å sove, hørte og så ting som ikke fantes, grusomme ting, jeg følte at alle kunne se at det var noe galt med meg..Jeg ble fullstendig paranoid og isolerte meg helt. Trakk for gardinene, lå under dynen og gråt hysterisk. Om nettene ble kaoset på innsiden så intenst at jeg skar opp armene for å få fred fra tankene som raste.

 

Helsesøster og fastlege samarbeidet og fikk meg inn hos en fantastisk psykolog. Diagnose: Post traumatisk stresslidelse, fødselsdepresjon av alvorlig grad og dissosiativ lidelse. Jeg ble sykemeldt, og samboer måtte overta permisjonen min. Jeg var for syk til å ta meg av barnet mitt. Alskens metoder ble prøvd for å få meg bedre: Medisiner, innleggelse, hjemmebesøk av sykepleiere, sovemedisiner, traumeterapi, mindfullnesstrening...Uten resultat. Jeg følte meg som en byrde for alle, og fant ingen grunn til å leve. I hodet mitt prøvde jeg å finne den beste måten å avslutte livet, men jeg klarte ikke å fullføre noen av planene. Og jeg var så skuffet over meg selv at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

 

Månedene gikk, og selvskadingen ble verre. Det samme ble synene om natten, grusomme vesner som fortalte meg hvor verdiløs og feig jeg var, og at jeg ikke hadde noen rett til å leve. På ett tidspunkt sa jeg til samboeren min at nå er jeg så nærme helvete at det lukter svovel av håret mitt....og jeg kunne faktisk kjenne lukten. Det føltes som om djevelen hadde en hånd på skulderen min, og frykten var ubeskrivelig.

 

Nesten ett år gikk før jeg ble satt på nok en medisin, Zoloft, og plutselig var det som om tåken lettet. Jeg så verden i farger igjen, og stemmene stilnet. Jeg klarte å sove om nettene igjen, angsten minsket, gardinene ble åpnet, jeg gikk på butikken på egenhånd, hentet posten, og kunne endelig sette pris på barnet mitt.

 

Jeg har stirret ned i avgrunnen, og jeg trodde virkelig at jeg skulle bukke under. Mørket var så mektig at jeg var sikker på å bli slukt hel. Men jeg overlevde. Og kom ut av det sterkere enn noensinne. Jeg håper at min historie kan gi håp til andre som føler at de sitter alene i mørket, og ikke har håp om noen gang å finne veien ut. Ikke gi opp uansett hvor håpløst det virker, det er hjelp å få, og følelsen av å komme helskinnet fra det, er ubeskrivelig! Du kan klare det!

 

Klem

[M@mm@ til 6 småtroll <3]

Så flott å høre at du fikk hjelp, og har klart å komme deg ovenpå igjen!

 

Jeg jobber selv innenfor psykiatrien, og ser hvor viktig det er å ta med seg slike historier, der utfallet blir positivt!

 

ønsker deg masse lykke til videre!

Endret 12. mai 2012 av m@mm@, med nummer 6 i m@gen

[OssTre<3]

Sterkt å lese. Følte det helt inn i hjertet. Utrolig glad du fant noe som hjalp for deg til slutt, du må ha vært sterk uten at du igrunn har trodd det! Velkommen tilbake, stolt av deg!

[TrustNoOne (but Me)]

Godt å vite at det alltid fins håp

[Anonym bruker]

Så godt å høre at det går bra med deg og at du nå klarer å sette pris på barnet ditt og hverdagen!

Jeg kjente jeg fikk frysninger av å lese den siste setningen for det er som om jeg skulle sagt det selv. Jeg har sagt til mine nærmeste at om jeg kunne få de som er langt nede til å skjønne at det er mulig å komme ovenpå igjen så ville jeg gjort alt jeg kunne for at de ville forstå istedenfor å gi opp håpet.

Jeg har også sagt til dem at hadde jeg ikke klart/gjort det jeg gjorde for å komme meg ovenpå så ville jeg ikke fått muligheten til å bli lykkelig igjen. Tanken på at jeg kunne ha gitt opp den lykken jeg har i dag gjør meg trist, men samtidig så utrolig takknemlig for den hjelpen jeg fikk og alle de som stilte opp og var der for meg.

Jeg ønsker deg og dine alt godt! Jeg syns det er så godt å høre om andre også som har klart det!

[Amedillo]

Takk for at du deler din historie. Det gir meg håp, selv om jeg ikke er i nærheten av og ha det på nært så fælt som du har hatt det. Jeg ønsker meg lykke i livet, og det skal jeg få

Ønsker deg og din familie alt godt. Stor klem til deg

[førstegangsmamma2013]

Hei!

Synes det er supert og stort av deg at du deler slike ting med andre! Ønsker deg og familien alt godt videre!

Men kan jeg spørre deg om en ting? Du sier " Etter en tøff fødsel i fjor sommer som førte til store skader på meg og barnet mitt". Hva vil det si? Er det noe du kan gå inn i detaljer i? Forstår hvis du ikke vil. Men fant ut at det var verd å spørre deg. :-)

Du virker som en kjempe sterk person! Stå på videre!!!!

[cheni]

Veldig sterkt å lese, og så godt skrevet! Vet du, dette burde nesten vært ukas historie på mammanett! Din historie kan hjelpe så mange!

Tørker tårene, og sender en stor klem din vei!

Endret 13. mai 2012 av cheni

[Anonym bruker]

Det er sjelden jeg blir stum, men nå har jeg faktisk ikke noe lurt å si annet enn: Jeg er glad du kom deg ut fra det i live..

Glad for deg, for babyen din og mannen din..

 

Ahh.. utrolig sterkt å lese..

 

Kjære deg, ha en god vår og sommer, håper sola skinner ekstra for dere etter alt dette

[Anonym bruker]

Tusen takk for positive tilbakemeldinger. Var litt redd for eventuelle reaksjoner på det jeg skrev, men tenkte at hvis det hjalp noen, ville det være verdt det

 

Angående fødselen kan jeg i korte trekk fortelle at barnet ikke pustet da hun ble født, lå på barneintensiven med pustehjelp, antibiotika og smertestillende, halve ansiktet var lammet grunnet nerveskade når de tok henne med tang, kraniebrudd, og ujevn hjerterytme. Hun fikk også infeksjon i flere hudfolder som førte til mye smerte for henne. Fødselen strakk seg over tre dager, og selv når de tok vannet og det var misfarget, ville ingen få fortgang i sakene. Jeg fikk feber og følte meg elendig, men fikk bare beskjed om å slutte å syte...Fødsler er jo tøffe saker, må vite! Jeg mistet nesten to liter blod underveis, og tangforløsningen førte til et fullstendig ødelagt underliv. Hver eneste dag er det smerter og problemer med å gå på toalettet. Sexliv finnes ikke. Skjedde mye annet underveis i og under fødselen også som var hårreisende, men orker rett og slett ikke å gå inn på det nå, minnene kan være overveldende innimellom

 

Takk til dere alle for støtten, den varmet!

 

Klem fra HI

[appelsinhodet]

Kjære kjære deg!

Føler sånn med deg, og det er så vondt å vite at det er noen som må gjennomgå en mors verste mareritt på den måten du har.

 

Håper virkelig du får den oppfølgingen som du og barnet, (og familien) er i behov av nå. -og at du får bearbeidet minnene fra fødselen på en god måte.

 

Mange varme klemmer til deg!

[Anonym bruker]

Takk skal du ha Jeg får tett oppfølging hos psykolog og lege, og forhåpentligvis vil jeg bli god som ny med tiden til hjelp. Skal ikke legge skjul på at det er dager som er knalltøffe ennå, men det er stor forskjell på å ha en dårlig dag og å være i et bunnløst mørke... Og det setter jeg uendelig stor pris på For hver dag føles ting bedre, og nå jobber jeg meg mot å komme meg tilbake i full stilling på jobb i løpet av sommeren. Verdsetter hvert eneste øyeblikk, er så inderlig glad for at jeg ikke endte livet i fortvilelse mens alt sto på!

 

 

Klem, HI

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du deler dette.

Ikke bare deler, men er et bevis på at ting blir bedre!!

 

Selv holder jeg på å grave meg opp fra et sort hull selv, og har allerede mistet flere år der jeg kun har vært alene med barnet mitt så få ganger at jeg kan telle dem på fingrene mine. Jeg må nok vente flere år før jeg kan slippe ut av psykiatrien, etter at diagnosene bare har ballet på seg.

Men det er på grunn av slike som deg at jeg aldri mer skal tro at det letteste er å gi opp.

 

Takk!

[Anonym bruker]

Så fint at min historie kanskje kan hjelpe deg! Det er utrolig tungt å stå midt oppi gjørmehullet og bli motarbeidet av sitt eget sinn, og motbakken virker som en evigvarende affære.... men nå kan jeg med hånden på hjertet si at motbakken tar slutt, og gjørmehullet tørker opp - og plutselig skinner solen sterkere enn noensinne. Jeg håper så inderlig at du også snart kommer til det punktet der ting løsner, og livet føles mindre som en kamp. Jeg husker jeg søkte på "the best way to commit suicide" på Google ( vet det er helt skrudd ), og fant en nettside jeg dessverre ikke husker navnet på. Den så i utgangspunktet ut som en ypperlig guide, men viste seg å være det motsatte. Heller en guide til hvorfor man IKKE skulle ta selvmord. En ting som virkelig traff meg, var et punkt på listen over grunner til å leve: Hvis du er under 35 år, har du ennå ikke møtt din beste venn. Nettsiden jobbet utifra statistikker, og det var mange slike punkter nedover. F.eks hvis du var under 45 , hadde du enda ikke opplevd din beste ferie. Så med andre ord, har vi egentlig masse godt å se frem til, når bare tåken letter litt Kjemp videre, du vil klare det!

 

 

Klem, HI

[Anonym bruker]

Oi! Så langt nede....

 

Godt du kom deg ut av helvete for både ditt barn og din samboer sin skyld

Lykke til videre.