Å miste et barn

[Anonym bruker]

Jeg fødte til termin det jeg trodde var en frisk baby. Kort tid etter fødsel ble det oppdaget alvorlig sykdom og lille døde bare få dager gammel.

 

Et år etter mistet jeg i en MA i uke 12.

 

Min oppfatning er at jeg har mistet et barn og hatt en abort. Men når jeg leser her inne, ser jeg at flere som mister i uke 12-18 betegner det som å miste et barn.

 

Hvor går grensen for at man kan betegne et foster som et barn?

 

Selv om det å miste min fullbårne baby for meg er tusen ganger verre enn aborten, skjønner jeg jo at man reagerer forskjellig, men jeg kjenner at det stikker litt i meg når man "likestiller" det å abortere med å begrave en baby/et barn...

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Trist å høre om babyen din

 

Jeg tenker at det er opp til den enkelte å vurdere og for den som ønsker barn så er et foster et barn den dagen man tester positivt. Selv om noen mister senere så blir ikke sorgen til den som mister tidlig noe mindre. Man kan ikke sammenligne og å sette opp mot hverandre for det er ingen av oss som har hevd på sorg. Den er privat og den er personlig, den er ikke for oss andre å bestemme eller definere.

[<3 mine søte små<3]

Når eg er gravid, så vil de fleste elske det lille nurket fra de fikk 2 streker på graviditetstesten:)

 

Men fagfolk vil vel si at en aborterer at foster og ikke en baby,

men for alle mammer og pappaer som har mistet, er dette babyen deres.

om det er i uke 8 eller i uke 20:)

[Anonym bruker]

Jeg har mistet 2 ganger, den ene gangen i uke 12 og den andre gangen i uke 8. Jeg opplevde ikke at jeg mistet et barn, men at jeg mistet muligheten til et barn. Men det er min opplevelse.

 

Man kan ikke bestemme hva andre skal føle, så hvis noen som har en SA opplever at de mister et barn, så får de lov til det, samtidig som du har lov til å kjenne at det stikker litt.

 

Som Lykke Fryd sier, ingen har enerett på å definere sorg. Jeg er lei meg for at du har måttet oppleve dette.

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med HI. Mistet selv i uke 13, dette er en abort ikke et mistet barn. Sorgen kan selvfølgelig variere fra person til person, men det er en forskjell på hva man skal kalle det, abort eller mistet et barn. Lykke til, håper snart du får en baby.

[håpefull<3]

Jeg mistet i uke 31 og haddde en abort mye tidligere i neste svangerskap. Jeg skrev her inne: "misforstå meg rett, men å miste tidlig er en filleting mot å miste i uke 31". Selv om jeg skrev misforstå meg rett, og selv om det var MIN opplevlse og MIN mening om MIN egen sorg jeg skrev om, så ble jeg nesten halshugget her inne fordi jeg visstnok hadde påstått at jef hadde det verre enn de andre. Så å sammenligne noe her inne ee fy.

 

Men likevel, jeg skjønner hva du mener, samtidig som hun over også har rett. For mange er å miste i uke 5 det samme som å miste et barn. For mec er en spontanabort en lettelse sammenlignet med å føde i uke 31. men likevel, å føde til termin i den tro at barnet er friskt, så dør det etter få dager, det er det ingen som fortjener å oppleve! og ja det er ti tusen ganger verre enn å spontanabortere "ei reke" tidlig i svangerskapet, uansett hvor trist dette også måtte være.

[håpefull<3]

med hun over mente jeg lykke fryd. mange som hadde skrevet i mellomtiden masse lykke til videre hi, kan ikle forestille meg hvordan det føles...

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hvordan det er å mistet barn som er født til termindato. Hadde selv en MA i uke 9 i fjor, det var trist og tungt der og da for vi ønsket oss jo barn. Men det kan på ingen måte sammenlignes med å miste en fullbåren baby.

En abort tidlig er jo "bedre" i den forstand at man ikke kjenner spark og div enda, og i tillegg så er det naturen som ordner opp.

[Anonym bruker]

Jeg ser det å miste tidlig i svangerskapet som at man mister en drøm, et ønske, en forventning...

 

å miste en baby man har holdt, luktet, ammet og sett personligheten til er å miste en stor del av seg selv.

 

Dette er min oppfatning, og jeg respekterer veldig at andre har et annet syn på det.

[solstråle- g09 og ?12]

Jeg har hatt både en ma og en sa, i uke 13 og uke 8. Jeg sørget over tapet av de kommende barna,trist og miste. Men som nevnt ovenfor var sorgen mer rettet mot det og miste muligheten for å få en baby, og en familie! Hadde skyldfølelse, og følte meg mindreverdig som kvinne fordi det føltes som kroppen min ikke var i stand til å gjøre det den burde klare!

 

Å miste en baby tidlig i svangerskapet, og det og midte ett fullbårent barn kan ikke sammenlignes synes jeg, fordi det blir to forskjellige "sørger".

 

Ett lite fakta jeg synes er så herlig: i mongolia regnes ett barns alder utifra unnfangelse ett barn som blir født der er allerede nesten ti mnd gammelt

 

Så trist å høre om barnet ditt! Håper virkelig du og din kjære får oppleve å bli foreldre til ett friskt og flott barn i tillegg til engelen deres! Alle gode ønsker for dere!

[Anonym bruker]

Huff, så trist med babyen din!

 

Jeg har hatt to spontanaborter, i uke 10 og uke 12. Heller 100 sa til enn å miste en baby.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Mistet selv i uke 21, begge ungene levde en stund etter fødselen, så jeg vil si jeg mistet barn, hadde jeg mistet før ut, så hadde det nok ikke vært samme sak, vi trodde jeg aborterte i uke 8 med tvillingene, men da var det kun snakk om å miste/abortere, følte ingen ting i henhold til at det var et barn jeg mistet.

 

Alle reagerer jo på sitt vis, men er enig med deg HI, jo lengre inn i svangerskapet, jo værre må det være, og du fødte jo til termin, og fikk noen dager med barnet, så din sorg må være ubeskrivelig! Tanken på å skulle få bli kjent med barnet, før det dør.. Det kan sannlig ikke være lett, jeg som syntes det var bein tøft å måtte si farvell til mine små som døde etter 15 og 25 minutter i armene mine :-(

 

Huff.. Sender deg en stoooor klem jeg!