Verdens beste pappa!

[Anonym bruker]

Barnehagen skulle ha utflukt i går, men jeg reagerte utrolig negativt med en ekkel indre uro da jeg fikk beskjeden. Jeg prøvde i noen dager å fordøye det, men det ble bare verre. Så jeg luftet tankene til pappaen til 5-åringen vår, og fortalte at jeg ikke ville at hun skulle bli med, at jeg bare hadde motvilje i meg ved tanken. Det var det eneste jeg trengte å si, før han sa: "Men, da tar jeg ho med på jobb i stedet da. De har satt opp tivoli i byen også, så da drar vi på det etterpå."

 

Så istedenfor den utflukten hun faktisk gledet seg til, stakkars, så fikk hun tidenes dag på jobb med pappa.

 

(Bør kanskje nevnes at når jeg har fått sånne opplevelser av uro før, så har faktisk folk havnet i ulykker eller dødd etterpå. Så han tok vel ingen sjanser.)

[Anonym bruker]

Skjedde det noe grusomt på denne utflukten da?

[Anonym bruker]

Sært! Dette var bare sært.

[Anonym bruker]

Litt overbeskyttende?

[Anonym bruker]

Uff, dette gjorde meg nesten litt trist Håper dere ikke tenker å fortsette å legge hindringer for jenta i fremtiden og at dere ikke tenker å fortsette med å ekskludere henne fra aktiviteter fordi dere er overbeskyttende og hysteriske.

Stakkars unge.

[Anonym bruker]

Verdens beste? Eller kanskje ikke.... Skal ikke ungen deres på bli med på div utflukter med barnehage/skole etc?

Nei.... Tror jeg hadde blitt småsur på mannen min ikke for det, han ville vel ha himla høyt med øynene over meg om jeg skulle kommet med noe sånt

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hindret henne i å bli med på utflukter før, og hun er ikke overbeskyttet. Jeg fikk bare en sånn utrolig uro akkurat i forbindelse med denne turen. Det gjør jeg heldigvis ikke så ofte. Jeg vet forøvrig ikke hvordan det gikk på turen til resten av bhg, og jeg håper selvsagt at det gikk bra. Poenget var en barnefar som tok ansvar, som ikke ønsket at jeg skulle gå og være så urolig og som heller benyttet seg av anledningen til å gjøre noe artig sammen med datteren sin.

 

Det finnes et egen Spå-forum her inne, som er nedrent av folk som ønsker at villt fremmede skal se inn i fremtida deres, men dere synes dette var sært?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hindret henne i å bli med på utflukter før, og hun er ikke overbeskyttet. Jeg fikk bare en sånn utrolig uro akkurat i forbindelse med denne turen. Det gjør jeg heldigvis ikke så ofte. Jeg vet forøvrig ikke hvordan det gikk på turen til resten av bhg, og jeg håper selvsagt at det gikk bra. Poenget var en barnefar som tok ansvar, som ikke ønsket at jeg skulle gå og være så urolig og som heller benyttet seg av anledningen til å gjøre noe artig sammen med datteren sin.

 

Det finnes et egen Spå-forum her inne, som er nedrent av folk som ønsker at villt fremmede skal se inn i fremtida deres, men dere synes dette var sært?

 

Vi er sannsynlig vis ikke de samme som reker på spåforumet og tror på "åndenes makt".

 

Du bør lære deg å ikke la din egen redsel legge begrensninger for barnet. Det kan bli fryktelig slitsom for deg, og særlig for barnet, i lengden.

 

Her burde far satte foten ned og bedt deg om å skjerpe seg. Her tar dere mer hensyn til deg og ikke til barnet som hadde gledet seg til å dra på tur.

Det er ikke normalt.

[Dini]

Jeg syns det hørteskoselig ut jeg, tenk å tilbringe en hel dag med pappaen sin!

Vet ikke om dere bor sammen (sto ikke i innlegget), men jeg syns det er flott med en pappa som stiller opp for sin egen datter.

 

So what om hun mistet en utflukt sammen med barnehagen.

Må vel være koselig med et lite avbrekk fra den bråkete barnehagen og i tillegg ha masse fokus på bare seg selv (selv om han jobbet også) =)

 

koselig synes jeg =)

[Anonym bruker]

Har det skjedd noe fælt hver gang du har hatt følelsen eller bare noen ?

Har du denne følelsen hver gang barnet skal noe eller har det ellers vært greit at hun skal med på noe?

Skjedde det noe galt for de som dro på turen?

 

Det kan selvsagt alltid være noe som går galt på turer, men det er viktig at du ikke går rundt å nekter barnet hver eneste tur av den grunnen.Da mister barnet mye av det sosiale fordi hun ikke får de felles opplevelsene med resten av barnegruppen.

 

Når jeg var yngre kunne jeg for eksempel våkne mitt på natten fordi jeg visste at noe var galt, men ofte ikke med hvem eller hva bare noe var galt.

Dagen etter fant jeg alltid ut at noe hadde skjedd den natta, ene natta døde faren til bestevenninna mi. En annen gang ble tanta mi innlagt på sykehuset også videre.

 

Jeg kunne også få følelsen på dagtid men da gjerne at nå skjer det noe med mamma og pappa for eksempel. Så kræsjet de med bilen senere den dagen.

Så jeg hadde nesten alltid rett.

 

Men når jeg fikk barn som kom den tanken hver gang barna reiste med andre, hver gang de hadde barnevakt,dette har roet seg nå når barna er større. Men jeg kjenner godt den følelsen når barna skal på tur med barnehagen, kjøre privatbiler og jeg ikke er med eller buss. Og være steder jeg ikke har vært på og derfor ikke er trygg på.

Dette er helt vanlige bekymringer som mange mammaer og pappaer har da man overhode ikke har kontrollen over den situasjonen og må stole fullt på andre mennesker med det mest kjære man har.

Men når man er vant til at man har hatt rett i slike følelser før er det fort å legge mer vekt på disse følelsene og ikke klare å skille mellom vanlig uro og det man har opplevd før.

 

vær forsiktig så du ikke overbeskytter barnet ditt, og tar fra henne masse opplevelser

[Anonym bruker]

Ja, det har skjedd noe fælt hver gang jeg har fått denne uroen. Og mannen min er veldig klar over dette, for jeg reagerer veldig tydelig, og klarer ikke å skjule det. Jeg har våknet brått opp midt på natten og vært svett og urolig, noe han har våknet av, og dagen etter har vi blitt vekket med beskjed om at en nær slektning har omkommet eller blitt skadet. Jeg har ganske tydelig merket når enkelte eldre slektninger har forlatt oss. Og jeg har fått "beskjeder" i god tid om enkeltes bortgang for å kunne forberede pårørende. Og måten jeg får disse "beskjedene" på er ved lukt, syn og uro. Sist gang "møtte" jeg onkelen min hjemme hos oss, og mannen min så hva som skjedde med meg. Jeg kontaktet dessverre ikke familien i forbindelse med dette, og onkelen min døde brått bare dager etter. Så mannen min tok nå ingen sjanser når uroen gjaldt datteren vår.

 

Og det synes jeg var fabelaktig, nok til å kalle han Verdens beste pappa.