Føler meg fanget...

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 8år nå, og vi har to gutter sammen, en på 2år og en på 7mnd. Jeg var tidlig i forholdet litt usikker på oss, og innimellom fikk jeg en slik følelse, men så forsvant den igjen. Jeg er veldig utadvendt person og vil karakterisere meg som veldig omgjengelig. Han er litt mer rett på sak, og kan være vanskeligere å komme inn på. Det var dette som fikk meg til å tvile noen ganger. I etterpåklokskapens navn vet jeg at underbevisstheten min flere ganger fikk meg til å tvile på om han var "den rette", men jeg rettferdiggjorde det alltid med at "ingen er perfekt", og etterhvert fikk vi jo leiligheten sammen, og så hus, og tilslutt barn. Det ble liksom verre og verre å gjøre noe med denne lille tvilen. Har hatt kjærester før hvor jeg en dag bare har følt at "nå er det nok", og det at jeg ikke hadde denne følelsen fikk meg vel til å tenke at vi kunne ha det fint. Vi hadde et lite, men koselig bryllup med nærmeste familie tilstede.

Nå står jeg her mange år etter og kjenner at han ikke er mannen i mitt liv, og at jeg i noen perioder føler at jeg har strekt meg så langt at jeg har mistet meg selv litt og samtidig også litt av respekten for han. Han sier han elsker meg, og jeg er jo glad i han også, men vet ikke hvor dypt lenger.. Vi har det jo greit sammen, prater godt og er enige når deg gjelder oppdragelse. Problemet mitt er at det de siste 1 1/2årene har vært en økende følelse av at jeg ikke har funnet mannen i mitt liv, og at jeg blir så lei meg for dette. Føler at han ikke er så omgjengelig som meg. Med det mener jeg ikke at han er ufin eller noe, bare litt "tyngre" i sosiale sammenhenger, og har ikke noe særlig nettverk her. Det blir mye mine venner og min familie. I starten av forholdet følte jeg litt på at han kanskje ikke prøvde nok i forhold til mine venner, han var liksom ikke på min standard i omgjengelighet. Det må sies at jeg er en veldig grubler som tenker og analyserer mye i ettertid, hva folk mener etc, på grensen til at det ikke er sundt for meg, eller oss. Derfor har vi skapt litt problemer oss i mellom ved at jeg har tannet og tannet på ting, og han har forsvart seg litt. Nå er han blitt flinkere, og jeg er blitt flinkere til å la han være, men føler enda ikke han er så flink på small talk som jeg skulle ønske. Tror jeg har prøvd å formet han hele veien i håp om at han skulle bli mer som jeg ville, og i det siste har jeg innsett at man ikke kan forandre folk, man må akseptere dem som de er, og akkurat der har jeg litt problemer. Det er som jeg ikke klarer å akseptere at han ikke har familie eller så mange venner her, selv om han takler det fint. Jeg akseptere ikke at han ikke er den mannen jeg hadde sett for meg at jeg skulle dele livet med, en mer livlig, utadvendt mann... Og herregud, jeg skammer meg for at jeg ikke respekterer den han er, og jeg angrer sånn for at jeg ikke innså dette tidligere.. Nå har vi som sagt fått to nydelige gutter, men jeg er ikke lykkelig... Det er som en brennende følese inni meg hele tiden, og jeg kjenner at jeg på dårlige dager blir litt mer irritable mot barna mine enn jeg vil, og mot han.. Jeg føler meg også så vanvittig ensom, for jeg kan ikke prate med noen om dette... Jeg og han har hatt noen samtaler om dette de siste årene når periodene mine har kommet opp, mens så har det løst seg og tatt lang tid, kanskje år før de har kommet tilbake (selv om jeg dypt nede må ha vist at dette ikke var det rette).. Men det siste 1 1/2 året har det med jevne mellomrom vært en tilbakevendene følelser som er fullstendig overskyggende noen dager... Det har gått så langt at jeg noen ganger ser etter tegn på at guttene har arvet pappans personlighet... Herregud, jeg er helt fucked up her, og jeg føler meg så rådvill.. Har levd med denne følelsen så lenge.. Gå fra han ville noen si, men sannheten er at jeg ikke klarer det.. Bare ved å tenke tanken på at barna våre må ha to hjem å forholde seg til, miste huset sitt, og miste den gode trygge familien som jeg alltid har lovet meg selv å gi barna mine; bare tanken får meg til å ville grine. Jeg kan ikke la de gå gjennom dette. Men hvordan får jeg til å akseptere at livet mitt en gang ble sånn, og ta vare på de gode øyeblikkene? For han er jo ikke slem med meg eller noe slik, det er bare som jeg føler meg fanget i forholdet, for jeg elsker han ikke slik jeg burde, og noen ganger blir jeg uggen ved tanken på at dette er for resten av livet. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje noen som har følt det på samme måte? Noen som valgte å gå fra kjæresten, og hvordan artet deg seg for barna og deg selv? Og noen som har valgt å bli på tross av? Hvordan klarer dere å akseptere at sånn ble det nå, og prøve å være glad i han som han er.. Jeg har jo tross alt valg han..

[Nyttårs barn]

Kjære deg, jeg skjønner godt at dette er tungt å gå og gnage på.

Har du noen du stoler på som du kan snakke med, en som kan se dere litt utenfra som par?

Tror mange kan kjenne på slike følelser, og det er vel ganske vanlig å være skuffet på noen områder av livet. Ting ble ikke som man håpet osv.

Hvis du har en god og snill mann så synes jeg du bør tenke deg om både en og fem ganger før du avslutter forholdet.

Kanskje dere kunne få hjelp av en tredje, profesjonell part. Kanskje mannen din har noen tanker som du ikke kjenner til også.

Samtidig er dette det ene livet du har og det er kanskje bedre å gjøre noe med ting nå, enn å angre om 20 år.

Vet ikke om dette er til hjelp for deg..