Noen her som har slitt med spiseforstyrrelser?

[Anonym bruker]

Har en i nær familie som har det, og skal nå tvangsfores. Jeg er litt usikker på hensikten med det, og om det har noe effekt? Nå er ikke jeg noe lege, men jeg vet at denne personen har en stahet som overgår alt, og dersom hn forsto viktigheten av å spise ville hn jo gjort det selv? Eller tenker jeg helt feil? Vil ikke en tvangsforing bli veldig traumatisk? Nå skal jo dette foregå via sonde, men hvordan gjør de det? Tviholder mens en stikker inn sprøyta?? Jeg vet at det kommer til å bli massiv motstand, og det kan jo ikke være hyggelig...

HVorfor kan de ikke få hjelp på andre måter??

[Anonym bruker]

Hei, slet med anorexia fra jeg var 8 år til jeg var 17 år.

Dette med sonde er ren tvangsforing, med andre ord, det er ikke det at vi ikke ser hvor viktig det er å spise, det er det at vi ikke klarer å spise. Hjernen vår stopper oss fra å gjøre det, da vi etter tid blir innforstått med at vi legger på oss av ingenting.

Første gangen jeg ble tvangsforet fikk jeg det via nål i armen, i forkant hadde jeg samtale med dem om hvorfor det måtte gjøres, så jeg latet som om det var ok, og lot de sette den.. Det tok meg ca 3 minutter etter de var gått ut å klare å få hull på slangen, det var ikke så merkbart hull, så jeg klarte å lure dem i to dager, men når jeg gikk på vekta igjen så fattet de jo mistanke, og gikk over for å finne ut hva jeg hadde gjort.

 

Den andre gangen kom jeg selv frivelig inn for å få "tvangsforing", da hadde jeg pratet med terapaut og familien i forkant, og var enderlig klar for å få hjelp. Den gangen fikk jeg sonde gjennom nesen og ned til magesekken, jeg lå "sløvet" mens de gjorde det (de ga meg beroligende sprøyte, så det skulle gå rolig for seg, noe de også gjør om pasienten slår seg vrang, ingen blir holt fast)

 

Poenget med tvangsforingen er at man er så underernært at om man ikke legger på seg med det samme, så står livet p åspill, korppen har med andre ord startet å tære på de indere organene. Enda vi vet hva som skjer med kroppen vår, så klarer vi ikke bryte den mentale barieren for å spise, det funker bare ikke på så kort tid.

 

Man kan ikke få hjelp på annen måte før etter sonden/tvangsforingen fordi livet står på spill, etter en bestemt tid med sonde (alt etter hvor mye man må opp i vekt) så starter behandlingen av det psykiske ved sykdommen.

[Anonym bruker]

Hei, slet med anorexia fra jeg var 8 år til jeg var 17 år.

Dette med sonde er ren tvangsforing, med andre ord, det er ikke det at vi ikke ser hvor viktig det er å spise, det er det at vi ikke klarer å spise. Hjernen vår stopper oss fra å gjøre det, da vi etter tid blir innforstått med at vi legger på oss av ingenting.

Første gangen jeg ble tvangsforet fikk jeg det via nål i armen, i forkant hadde jeg samtale med dem om hvorfor det måtte gjøres, så jeg latet som om det var ok, og lot de sette den.. Det tok meg ca 3 minutter etter de var gått ut å klare å få hull på slangen, det var ikke så merkbart hull, så jeg klarte å lure dem i to dager, men når jeg gikk på vekta igjen så fattet de jo mistanke, og gikk over for å finne ut hva jeg hadde gjort.

 

Den andre gangen kom jeg selv frivelig inn for å få "tvangsforing", da hadde jeg pratet med terapaut og familien i forkant, og var enderlig klar for å få hjelp. Den gangen fikk jeg sonde gjennom nesen og ned til magesekken, jeg lå "sløvet" mens de gjorde det (de ga meg beroligende sprøyte, så det skulle gå rolig for seg, noe de også gjør om pasienten slår seg vrang, ingen blir holt fast)

 

Poenget med tvangsforingen er at man er så underernært at om man ikke legger på seg med det samme, så står livet p åspill, korppen har med andre ord startet å tære på de indere organene. Enda vi vet hva som skjer med kroppen vår, så klarer vi ikke bryte den mentale barieren for å spise, det funker bare ikke på så kort tid.

 

Man kan ikke få hjelp på annen måte før etter sonden/tvangsforingen fordi livet står på spill, etter en bestemt tid med sonde (alt etter hvor mye man må opp i vekt) så starter behandlingen av det psykiske ved sykdommen.

 

 

Tusen takk for svar! Og godt å se at du har klart deg fint

 

Kjempefint at du ville skrive litt om det, sånn at jeg kan uroe meg litt mindre. Skjønner at liv står på spill, men det er 3 år siden dette startet, så syns det er så rart at det må skje noe så drastisk før man kan få hjelp (dårlige verdier på blodprøvene visstnok)....

 

Uff, er nok bare et bekymret familiemedlem....

[Anonym bruker]

Hei, slet med anorexia fra jeg var 8 år til jeg var 17 år.

Dette med sonde er ren tvangsforing, med andre ord, det er ikke det at vi ikke ser hvor viktig det er å spise, det er det at vi ikke klarer å spise. Hjernen vår stopper oss fra å gjøre det, da vi etter tid blir innforstått med at vi legger på oss av ingenting.

Første gangen jeg ble tvangsforet fikk jeg det via nål i armen, i forkant hadde jeg samtale med dem om hvorfor det måtte gjøres, så jeg latet som om det var ok, og lot de sette den.. Det tok meg ca 3 minutter etter de var gått ut å klare å få hull på slangen, det var ikke så merkbart hull, så jeg klarte å lure dem i to dager, men når jeg gikk på vekta igjen så fattet de jo mistanke, og gikk over for å finne ut hva jeg hadde gjort.

 

Den andre gangen kom jeg selv frivelig inn for å få "tvangsforing", da hadde jeg pratet med terapaut og familien i forkant, og var enderlig klar for å få hjelp. Den gangen fikk jeg sonde gjennom nesen og ned til magesekken, jeg lå "sløvet" mens de gjorde det (de ga meg beroligende sprøyte, så det skulle gå rolig for seg, noe de også gjør om pasienten slår seg vrang, ingen blir holt fast)

 

Poenget med tvangsforingen er at man er så underernært at om man ikke legger på seg med det samme, så står livet p åspill, korppen har med andre ord startet å tære på de indere organene. Enda vi vet hva som skjer med kroppen vår, så klarer vi ikke bryte den mentale barieren for å spise, det funker bare ikke på så kort tid.

 

Man kan ikke få hjelp på annen måte før etter sonden/tvangsforingen fordi livet står på spill, etter en bestemt tid med sonde (alt etter hvor mye man må opp i vekt) så starter behandlingen av det psykiske ved sykdommen.

 

 

Tusen takk for svar! Og godt å se at du har klart deg fint

 

Kjempefint at du ville skrive litt om det, sånn at jeg kan uroe meg litt mindre. Skjønner at liv står på spill, men det er 3 år siden dette startet, så syns det er så rart at det må skje noe så drastisk før man kan få hjelp (dårlige verdier på blodprøvene visstnok)....

 

Uff, er nok bare et bekymret familiemedlem....

 

Saken er at tvangsforing er i bruk som aller siste utvei, de prøver å nå frem til oss først, prøver å få oss til å spise av egen vilje, fordi VI vil ta opp kampen mot sykdommen, men når det ikke når frem, så når det til slutt det kritiske stadiet, hvor legene må "ta saken i egene hender", de er pliktig å hjelpe oss, og når vi ikke vil ha hjelpen, så må det tvang til. Husker jeg var rasende på dem når jeg gikk gjennom det første gangen, for det var jo mitt liv, men den andre gangen var det noe lettere, jeg viste jo at de bare ville jeg skulle overleve, de ville gi meg styrken til å kjempe imot Hadde det ikke vært for en super familie og leger/psykologer, så hadde jeg jo ikke levd i dag.

Enda ditt familiemeldem kan ende opp med å hate alt og alle under denne tvangsforingen, så vil h*n tilgi og bli glad i dere igjen, men akurat nå er det sykdommen som taler, ikke h*n selv.

 

Det skal nok gå bra, håper det for dere alle sin del, men mest for h*n, for når man vinner kampen, så opplever man hvor fantastisk livet er, enda sykdommen alltid vil være en del av en. Jeg fortsatt den dag i dag veldig nøye med mat inntak og trim, psykologen sier at dette kan være noe som vedvarer livet ut, men så lenge jeg holder balansen, og holder meg normalvektig (BMI på 19,8) så er jeg "frisk"