Jeg vil også være som alle andre...

[Anonym bruker]

Helt fra jeg var liten har jeg hatt problemer med å tolke de sosiale kodene i omgangskretsen. Har aldri blitt invitert i barnebursdag da jeg gikk på skolen og i barnehagen, og nå i voksen alder har jeg ingen nære venner, og har aldri hatt. Før var jeg sprudlende, sosial, fnisete og omgjengelig jente, men nå begynner jeg å gå mer og mer i meg selv.

 

Problemet mitt er at i en samtalesituasjon er det ofte enten jeg som mistolker handlinger/ord fra de andre, eller uttrykker meg slik at folk misforstår. Ingen god følelse der du sier noe på en fest eller rundt middagsbordet, og folk slutter å prate og ser rart på deg, eller ler. Da får man følelsen av at man tråkker i salaten hele tiden. Flere ganger da jeg tilbød meg å hjelpe noen, så ble jeg ledd av, slik at det på en måte var tullete av meg å tilby hjelp osv. Folk som man ber på kaffe/middag, og som verken kommer eller gir beskjed. Har også slitt en GOD del med mobbing på skolen og baksnakking i bygda helt uten underliggende grunn. Som for eksempel da jeg var samboer med min aller første kjæreste, ung og naiv, fikk jeg høre på bygda at folk snakka om at jeg var skikkelig hore før jeg traff ekssamboeren, at jeg drakk +++ selv om jeg har vært avholds hele mitt liv og ikke hadde noen før ekssamboeren. Har også fått høre at jeg er kranglete, vanskelig, arrogant osv av folk som aldri har snakket med meg eller kjent meg (siden de har hørt det på bygda og slukt det rått uten i det hele tatt å prøve å bli kjent med meg).

 

Heldigvis har barna mine mange venner, og får venner veldig lett. De er populære på skolen og har ikke arva mine "skavanker" i forhold til feiltolking av sosiale koder. Jeg har en snill og god mann som tar godt vare på meg og barna og som elsker meg for den jeg er. Men jeg savner å ha venner, å få noen på besøk, at noen ringer og skravler, synes det er ergelig at jeg aldri har hatt jenteturer på byen, aldri blir invitert i bursdager eller på fest (kun sammen med mannen som et slags "tilbehør").

 

Flere som har det slik?

[Anonym bruker]

Jepp, nesten identisk...

[Anonym bruker]

Jepp, nesten identisk...

 

Hva gjør du for å takle det i hverdagen?

 

HI

[♥ anonym♥]

skaff deg noen gutte venner. de er mere rett frem. så slipper man å tenke på alle "kodene".

 

å siden du faktisk har funnet deg en mann som vil leve livet sitt sammen med deg så kan det ikke være noe alvorlig galt med måten du oppfører deg på.

 

Hvor i landet bor du? jeg har plass til en ekstra venn :-)

En annen ting kan jo være at du forklarer dette for de "vennene" du har. slik at de får mere forståelse.

[Anonym bruker]

skaff deg noen gutte venner. de er mere rett frem. så slipper man å tenke på alle "kodene".

 

å siden du faktisk har funnet deg en mann som vil leve livet sitt sammen med deg så kan det ikke være noe alvorlig galt med måten du oppfører deg på.

 

Hvor i landet bor du? jeg har plass til en ekstra venn :-)

En annen ting kan jo være at du forklarer dette for de "vennene" du har. slik at de får mere forståelse.

 

Har hatt en del guttekompiser før jeg traff mannen, men det blir jo naturligvis mindre kontakt med dem når man har et forhold - både fordi man skal prioritere mannen sin foran venner og kompiser, og fordi de også har fått damer og foretrekker å pleie sine forhold, noe som er både naturlig og forståelig. Har faktisk prøvd å fortelle til folk i omgangskretsen at det er vanskelig for meg å få innpass, og fått til svar at jeg måtte forandre personligheten min... Synes ikke det var så konstruktivt for det første, og for det andre så kjenner så å si ingen bortsett fra mannen meg noe særlig godt, så de kan faktisk ikke vite hva slags personlighet jeg har.

 

HI

[Anonym bruker]

Jepp, nesten identisk...

 

Hva gjør du for å takle det i hverdagen?

 

HI

 

Holder meg hjemme sammen med mann og barn. Om jeg er blant folk holder jeg kjeft for å unngå å si noe feil. Og mannen min hjelper meg å tolke om det er noe jeg trenger å forstå, eller om andre har reagert annerledes på noe jeg har sagt/gjort enn jeg hadde trodd.

 

Har egentlig resignert og godtatt at det bare er sånn, men kjente likevel det stakk litt da jeg leste overskriften din...

[Anonym bruker]

Jepp, nesten identisk...

 

Hva gjør du for å takle det i hverdagen?

 

HI

 

Holder meg hjemme sammen med mann og barn. Om jeg er blant folk holder jeg kjeft for å unngå å si noe feil. Og mannen min hjelper meg å tolke om det er noe jeg trenger å forstå, eller om andre har reagert annerledes på noe jeg har sagt/gjort enn jeg hadde trodd.

 

Har egentlig resignert og godtatt at det bare er sånn, men kjente likevel det stakk litt da jeg leste overskriften din...

 

Ble litt glad for svaret (ikke glad for at du har det slik, men at vi er flere. har følt meg som en sosial freak ganske lenge ) Sender en klem forresten.

 

HI

[♥ anonym♥]

å bli bedt om å endre personligheten sin er ikke særlig konstruktivt nei... Jeg har faktisk tilgode å møte en eneste person med dårlig personlighet.

Har møtt mange jeg ikke har likt, men det er fordi man spiller en slags rolle helt til man blir godt kjent. Da er man ikke så forskjellige alikevel.

 

Synes det er synd du har det slik. kan ikke være noe godt. Håper det ordner seg, og som sagt så har jeg plass til en ekstra venn.

[Anonym bruker]

Har du blitt utredet for Aspergers syndrom?

[Anonym bruker]

Har du blitt utredet for Aspergers syndrom?

 

Det har jeg vært til utredning for, og det har jeg ikke. Altså, jeg sier ikke frekke ting eller ting som jeg ikke tenker over, slik folk med Aspergers gjør. Jeg blir misforstått.

 

HI

[Gjest MMJ]

Helt fra jeg var liten har jeg hatt problemer med å tolke de sosiale kodene i omgangskretsen. Har aldri blitt invitert i barnebursdag da jeg gikk på skolen og i barnehagen, og nå i voksen alder har jeg ingen nære venner, og har aldri hatt. Før var jeg sprudlende, sosial, fnisete og omgjengelig jente, men nå begynner jeg å gå mer og mer i meg selv.

 

Problemet mitt er at i en samtalesituasjon er det ofte enten jeg som mistolker handlinger/ord fra de andre, eller uttrykker meg slik at folk misforstår. Ingen god følelse der du sier noe på en fest eller rundt middagsbordet, og folk slutter å prate og ser rart på deg, eller ler. Da får man følelsen av at man tråkker i salaten hele tiden. Flere ganger da jeg tilbød meg å hjelpe noen, så ble jeg ledd av, slik at det på en måte var tullete av meg å tilby hjelp osv. Folk som man ber på kaffe/middag, og som verken kommer eller gir beskjed. Har også slitt en GOD del med mobbing på skolen og baksnakking i bygda helt uten underliggende grunn. Som for eksempel da jeg var samboer med min aller første kjæreste, ung og naiv, fikk jeg høre på bygda at folk snakka om at jeg var skikkelig hore før jeg traff ekssamboeren, at jeg drakk +++ selv om jeg har vært avholds hele mitt liv og ikke hadde noen før ekssamboeren. Har også fått høre at jeg er kranglete, vanskelig, arrogant osv av folk som aldri har snakket med meg eller kjent meg (siden de har hørt det på bygda og slukt det rått uten i det hele tatt å prøve å bli kjent med meg).

 

Heldigvis har barna mine mange venner, og får venner veldig lett. De er populære på skolen og har ikke arva mine "skavanker" i forhold til feiltolking av sosiale koder. Jeg har en snill og god mann som tar godt vare på meg og barna og som elsker meg for den jeg er. Men jeg savner å ha venner, å få noen på besøk, at noen ringer og skravler, synes det er ergelig at jeg aldri har hatt jenteturer på byen, aldri blir invitert i bursdager eller på fest (kun sammen med mannen som et slags "tilbehør").

 

Flere som har det slik?

 

 

Ut fra det du sier høres du ut som en reflektert dame med et godt hjerte!!!! Kan det hende det er folkene rundt deg som har "dannet et bilde av deg" som ikke stemmer - og du har bare glidd rett inn i deres antakelser?

 

vær den du er - 100 %! Så lenge du ikke er ute etter bråk eller slikt så vært stolt av deg selv!

 

Kjenner ei selv som høres litt ut som deg Hun ble fryst ut fra den første arbeidsplassen mi var på i sammen, det var grusomt å se på!!!! Og gruppepresset der tok helt av! vi var mange som prøvde hjelpe henne, men det hjalp lite. Nå jobber vi begge på ny plass... men det henger igjen litt - sladder blir til virkelighet. Og mange har behov for å "se ned på noen" kan det føles som, kanskje de føler seg bedre selv da?

 

Nei du! Stå på vær deg selv!

[Anonym bruker]

Har du blitt utredet for Aspergers syndrom?

 

Jeg tenkte faktisk på akkurat det samme da jeg leste HI. Vi har en gutt på skolen med dette, og er ganske sikker på at moren også må ha det, men hun ser det ikke selv i det hele tatt. Hun er slik som du beskriver deg selv HI, misforstår stadig situasjoner, feiltolker signaler osv. Veldig typisk Asberger. Har du opplevd å være veldig interessert i enkelte temaer opp gjennom?

[Anonym bruker]

Har du blitt utredet for Aspergers syndrom?

 

Jeg tenkte faktisk på akkurat det samme da jeg leste HI. Vi har en gutt på skolen med dette, og er ganske sikker på at moren også må ha det, men hun ser det ikke selv i det hele tatt. Hun er slik som du beskriver deg selv HI, misforstår stadig situasjoner, feiltolker signaler osv. Veldig typisk Asberger. Har du opplevd å være veldig interessert i enkelte temaer opp gjennom?

 

Som jeg skrev over, så har jeg blitt utredet for det, og jeg har ikke diagnosen. Kan tilføye at jeg har utenlandsk bakgrunn og kanskje det spiller inn.

 

Og nei, jeg misforstår ikke SITUASJONER, men opplever å bli misforstått selv, eller at folk mener at jeg har reagert inadekvat i en situasjon.

 

HI

[Anonym bruker]

Er du kanskje litt slitsom. Altså at når du først har fått interesse fra noen så hekter du deg helt fast?

 

 

Jeg har en bekjent som er veldig slitsom. Hun er helt grei, ingenting vondt i henne. Men når hun først begynner å snakke slipper en ikke til. Hun forklarer ting ned til minste detalj, legger ut om ting hun helst burde holdt for seg selv eller snakket med en god venninne om. Det hun snakker om har lite og ingenting med saken å gjøre. Hun forstår ikke når det er på tide å bryte opp samtalen. Det er ikke greit å prate og prate utenfor butikken når folk gjentatte ganger den siste halvtimen sier at nå må en gå fordi en skal hente barna i barnehagen, en fryser eller har et barn som har sittet å klaget i handlekurven i 15 min. Da ender det alltid opp med at jeg forlater henne på en (for meg) uhøffelig måte. Blir stresset når jeg treffer på henne og later som jeg ikke ser henne fordi jeg ikke orker eller har tid å bli stående å høre på monologen hennes.

 

 

Jeg tror du skal snakke med folk som kjenner deg. Høre hva som er problemet bortsett fra personligheten. Hva du evt. kan tone ned. Hva som gjør deg kjedelig, om du lukter eller hva det nå enn som er problemet.

[Anonym bruker]

Er du kanskje litt slitsom. Altså at når du først har fått interesse fra noen så hekter du deg helt fast?

 

 

Jeg har en bekjent som er veldig slitsom. Hun er helt grei, ingenting vondt i henne. Men når hun først begynner å snakke slipper en ikke til. Hun forklarer ting ned til minste detalj, legger ut om ting hun helst burde holdt for seg selv eller snakket med en god venninne om. Det hun snakker om har lite og ingenting med saken å gjøre. Hun forstår ikke når det er på tide å bryte opp samtalen. Det er ikke greit å prate og prate utenfor butikken når folk gjentatte ganger den siste halvtimen sier at nå må en gå fordi en skal hente barna i barnehagen, en fryser eller har et barn som har sittet å klaget i handlekurven i 15 min. Da ender det alltid opp med at jeg forlater henne på en (for meg) uhøffelig måte. Blir stresset når jeg treffer på henne og later som jeg ikke ser henne fordi jeg ikke orker eller har tid å bli stående å høre på monologen hennes.

 

 

Jeg tror du skal snakke med folk som kjenner deg. Høre hva som er problemet bortsett fra personligheten. Hva du evt. kan tone ned. Hva som gjør deg kjedelig, om du lukter eller hva det nå enn som er problemet.

 

Nei, jeg er ikke slik du beskriver denne dama. Prater svært mye i jobben og får den treningen i forhold til lengden og innholdet i samtalen som er normalt i samfunnet, har aldri mottatt noe som helst klager på det. Har prøvd å spørre folk som jeg kjenner hva problemet kan være, og fått høre at det er ingenting. Hver gang. Og da er det ganske vanskelig å gjøre noe med.

 

Må si at jeg kan bli engasjert i en diskusjon (ikke a la kjefting eller ufin språkbruk, men altså, la meg bevege av et tema), men så vidt jeg vet så har jeg ikke vist manglende respekt for andres synspunkter eller rakket ned på den kun fordi de mener noe annet enn meg. Bortsett fra situasjoner der man mener noe helt hinsides, som at jentene selv har skyld i å bli voldtatt, at alle utlendinger må ut av Norge og lignende.

 

HI

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Uff så leit, har en bror som er slik, men han er frekk og ufin når han missforstes får han blir så frustrert.. Jeg har noen venner som har det som deg, men jeg er god venne med de selvom de er ganske alene. Kjendiser ting rett ut, men på en fin måte så vennen mine forstår. Om du bor i Oslo har jeg plass til enda en venninne jeg

 

Dritt ingen gir deg en real sjangse, for ut i fra innlegget ditt virker du som en veldig innsiktsfull og varm person! So what om du ikke er helt med på de sosiale kodene, vi har da alle vårt og folk burde jo kjenne deg før de uttaler seg! Høres ut som en dritt bygd som kan finne på å sette ut slike rykter!!

Stå på hi!

 

Anbefaler deg en coach det kan være greit med litt veiledning innimellom:) det blir ikke som en psykolog, men som en samtale partner egentlig:)

[Anonym bruker]

Tror mesteparten av problemet bunner i at du har blitt i bygda der mange har fått et fordømmende inntrykk av deg.... For din del så burde du ha flyttet til et nytt sted langt unna bygda di, men ser jo at det er vanskelig når du har slått deg ned med egen familie... Jeg tror på at du har vokst opp til å bli en fin dame med greie sosiale antenner, men jeg tror ikke at du var slik når du vokste opp og i tenårene. Det er fordi mobbeofre blir utestengt, og sosiale antenner henger som oftest sammen med trening (akkurat som sport). Lite trening er ofte lik lite antenner. Når jeg tenker tilbake på egen oppvekst, så stod jeg helt på bar bakke og måtte lære meg alt av sosiale koder helt selv når jeg begynte på vgs, etter år med mobbing. Det er en del situasjoner jeg ville handlet annerledes i, men jeg ble nok reddet av at jeg forhold meg nokså stille. Dermed ble det ikke så mange situasjoner der jeg tråkket i salaten.

 

Det gamle bildet av deg og følelsene knyttet til deg, som e.g. usikkerhet, "hun er egentlig ganske rar", "hun har jo tross alt sagt og gjort x og y", henger igjen. Det er det vanskelig å endre på. Særlig i et bygdesamfunn der det er mye sladder og trangsynthet.

[Anonym bruker]

Jeg føler at jeg har det som deg. Jeg er en stille person da, så det er sjelden jeg tråkker i salaten. Men jeg misforstår ofte og andre misforstår meg. Jeg har problemer med å tolke andres kroppsspråk og vet aldri om noen er ironiske eller mener det de sier. Skal jeg fortelle en historie, så vet jeg aldri hvor mye informasjon som er relevant og ofte blir alt bare misforstått. Jeg har heldigvis to gode venner som har fulgt meg siden barneskolen og vgs. Ellers får jeg høre at jeg er en hyggelig jente/ dame, men jeg klarer ikke å knytte vennskapsbånd med noen.

 

Det er leit å ha det sånn, for sosiale ferdigheter settes så høyt i vårt samfunn. Jeg har også vært til utredning for aspergers, men jeg vet ikke helt hvor mye jeg stoler på konklusjonen. Han jeg var hos hadde nemlig bestemt seg på forhånd for at jeg er helt normal. Og på de testene jeg gjorde det dårlig så sa han bare "ja, nå er du vel sliten som har sittet her så lenge. Gjør eksakt si og så, så tar vi den igjen". Så jeg måtte enten prøve igjen til resultatet var godt nok for han eller han bare avfeide hele resultatet med at jeg var sliten.

 

Men uansett hva grunnen er, så er jeg sånn.Og må bare leve med det.

[Anonym bruker]

høres som du beskriver min hverdag.

jeg blir missforstått. unansett hvordan jeg sier ting eller hva jeg sier så er det andre som legger mye i det og tenker at jeg mener noe helt annet.

hører ofte at folk mener jeg er frekk, uhøfflig, og jeg klarer vist aldri å si noe positivt i samtaler.

 

jeg går ikke inn for å være negativ. jeg prøver å være positiv. og jeg prøver også å være høfflig. er ikke frekk i hverken min eller min egen familie sin øyne.

 

jeg har lært meg å leve med det. har ingen venner. eller kansje en men prater bare med henne på tlf eller pc, vi bor for langt unna.

her jeg bor nå så er det få som kjenner meg.

 

jeg har fått vanskelig med å ta kontakt med andre, så blir ikke så mange venner her heller.

 

jeg skal ta meg en tur i åpen bhg med barna slik at jeg kansje kan få større nettverk rundt barna og oss. kansje dem ikke dømmer meg fort der.

føler jeg blir dømt ofte veldig fort fordi jeg er ung mor.

jeg håper at det går ann å få venner og få livet litt bedre nå..

jeg jobber med det.

 

ikke gi opp du heller. det ordner seg for alle.

jeg bor i østfold og har plass til mange venner. du kan gjerne bli en av dem. =)

[Anonym bruker]

Tror mesteparten av problemet bunner i at du har blitt i bygda der mange har fått et fordømmende inntrykk av deg.... For din del så burde du ha flyttet til et nytt sted langt unna bygda di, men ser jo at det er vanskelig når du har slått deg ned med egen familie... Jeg tror på at du har vokst opp til å bli en fin dame med greie sosiale antenner, men jeg tror ikke at du var slik når du vokste opp og i tenårene. Det er fordi mobbeofre blir utestengt, og sosiale antenner henger som oftest sammen med trening (akkurat som sport). Lite trening er ofte lik lite antenner. Når jeg tenker tilbake på egen oppvekst, så stod jeg helt på bar bakke og måtte lære meg alt av sosiale koder helt selv når jeg begynte på vgs, etter år med mobbing. Det er en del situasjoner jeg ville handlet annerledes i, men jeg ble nok reddet av at jeg forhold meg nokså stille. Dermed ble det ikke så mange situasjoner der jeg tråkket i salaten.

 

Det gamle bildet av deg og følelsene knyttet til deg, som e.g. usikkerhet, "hun er egentlig ganske rar", "hun har jo tross alt sagt og gjort x og y", henger igjen. Det er det vanskelig å endre på. Særlig i et bygdesamfunn der det er mye sladder og trangsynthet.

 

Du har samme tankegang som meg. Lite sosial trening gir lite eller ingen sosiale ferdigheter. Jeg har lenge vært dårlig på smalltalk, men kjenner flere som heller ikke er så glade i det uten at det betyr noe for dem i sosial sammenheng. Jeg vet EN irriterende egenskap ved meg, er at jeg ikke bare snakker om andre folk sine interessert, men også vil dele mine egne interesser, opplevelser osv. For eksempel, hvis folk snakker om episoder i forbindelse med noe konkret, om flere slike episoder, gjerne morsomme, så kan jeg også fortelle min opplevelse hvis jeg har vært i lignende episode slik at folk kan le litt, hvis jeg føler at jeg har noe å bidra med. Kanskje jeg burde tone det ned lite grann og snakke primært om de andre?

 

Forresten, behovet for å dele egne opplevelser kommer fra det at jeg i barndommen ikke fikk dekke dette behovet fra omgangskretsen, da ingen overhode interesserte seg for meg eller ville høre om hva som interesserte og bevegde meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Kanskje du har et snev av Aspergers syndrom? Da er det vanskelig å lære de sosiale kodene og andre kan oppfatte deg som uhøflig eller rar fordi det ikke synes utenpå en..

[Anonym bruker]

Kanskje du har et snev av Aspergers syndrom? Da er det vanskelig å lære de sosiale kodene og andre kan oppfatte deg som uhøflig eller rar fordi det ikke synes utenpå en..

 

det vet man jo aldri. Men siden legene sier jeg ikke har det, så må jeg nesten stole på dem. Mitt største problem er at jeg ikke har noe arena å lære de sosiale kodene på, som hun ene over skrev - hvis man ikke får trening, så får man heller ikke sosiale antenner. Og har man ikke sosiale antenner, vil ingen omgås deg, ergo du får ingen trening. Ond sirkel dette. Samtidig som når jeg er på jobben eller i idrettsklubben, der jeg Må kommunisere med folk og de ikke bare kan skyve meg vekk, opplever jeg svært sjeldent kommunikasjonssvikt siden det er noe jeg har lang erfaring med, og føler meg sikker i situasjonen.

 

HI

[Anonym bruker]

Du høres akkurat ut som meg. Jeg har konkludert med at jeg har noen aspergertrekk (flere har asperger syndrom i familien), men jeg har langt fra alle, og ville aldri fått noen diagnose.

 

Jeg har en nær venninne, men vi har lite kontakt på grunn av avstand. Ellers har jeg noen perifere, som jeg treffer noen få ganger i året. Jeg har som deg, heller ingen problemer med å snakke om det som er faglig relatert, men liker dårlig smalltalk, og vet sjelden hva jeg skal si. Jeg unngår situasjoner der jeg kan risikere å måtte snakke med folk jeg ikke kjenner, fordi det er så ubehagelig ikke å vite hva jeg skal si.

 

Jeg har dessverre ingen råd til deg, for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med problemet selv. Det eneste jeg kan tenke meg som kunne fungere, er å melde seg inn i en eller annen forening i forhold til noe du er interessert i, og da ville samtalen helt naturlig dreie seg om dette, og du kunne få venner ut fra dine interesser.