Dere som har mistet tidlig...

[Anonym bruker]

Har dere sett på barnet som "det", eller ble det "noen" for deg?

Har dere etter mistingen gitt "det" noe 'navn', slik helt privat for dere selv, evt sammen med partneren?

 

Blir mer rettet mot de som har hatt en tidlig ul eller to, som har sett at det er noe i magen.... vet ikke om de som ikke har vært på ul får samme tilknytning...

[**venter**]

Jeg mistet i uke seks, og hadde ikke vært på ul. Likevel omtales det som barnet vårt her hjemme oss i mellom. Vi er dog kristne og tror at ufødte barn kommer til himmelen, og at vi en gang skal møtes og bli kjent. Ute blandt andre gjør jeg da ikke det, frykter det hadde blitt forvirrende for noen.

[Anonym bruker]

kommer vell alltid til og tenke på hvordan det hadde blitt med den babyen..

skulle hatt termin om 7 uker egnetlig.. er gravid i gjenn og alt ser bra ut nå men tenker eg burde jo hvert høy gravid nå.

men ingen navn eller noe. bare babyen vi mista

[Nickeguri]

Jeg mistet i uke 13, men fosteret døde rundt uke 7. Jeg var til min første ultralyd i uke 12, og da ble det ikke funnet noe liv. Spontanaborterte 6 dager etter ultralyden- det tok nemlig laaang tid å få time til fjerning av det døde fosteret, så jeg mistet selv i mellomtiden.

 

Da jeg var gravid, hadde jeg jo et forhold til barnet, og gledet meg veldig. Allikevel hadde jeg en følelse av at noe var galt. Jeg kjente ikke så mye liv den siste tiden, men fortrengte det litt. Ville ha en bekreftelse på at alt var ok ved 12 uker. Noe det ikke var.

 

Jeg tok det veldig tungt etter at jeg mistet. Jeg tenkte på barnet, når terminen var, osv. Men etter en eller to uker var fokuset mer på at jeg var redd jeg ikke skulle bli gravid igjen. Jeg var da 37 år, og ønsket meg inderlig et barn nummer 2. Var redd alderen var til hinder.

 

4 måneder etter at jeg mistet, ble jeg gravid på ny. Alt gikk bra, men jeg var veldig bekymret under graviditeten. Redd for å miste igjen, men tenkte ikke lenger på den lille jeg mistet som et eget individ. Fokuset var altså bare på at jeg håpet jeg ville fullføre svangerskapet denne gangen; at det ikke var for sent å bli gravid. Nå tenker jeg nesten aldri på det som skjedde.

[Cat.68]

jeg har mistet tidlig i uke 9, og ganske sent i uke 23. Den første ser jeg på som noe som ikke ble, og klarte ganske raskt å se på det som et uutviklet liv som gikk tapt. Trist og sårt, men det er ikke blitt til en person på noen måte.

 

Med gutten min i uke 23 derimot ble det noe helt annet. Han fødte jeg, han fulgte jeg i magen med bevegelser og UL. Jeg holdt ham og elsket ham like høyt som mine andre barn. Han er barnet vi ikke har, og har en grav å besøke når sorgen og savnet blir for stort.

[Guttemor77]

Nei, tenkte lite på det etter noen mnd. Tenkte at det sannsynligvis ikke var levedyktig.

[Isola&Lille+julegave]

30% av alle svangerskap ender med spontanabort. De fleste pga kromosomfeil/ ikke levedyktig foster. Halvparten skjer før vi engang vet at vi er gravid. de aller fleste i første trimester.

Med den kunnskapen, gledet jeg meg ikke før etter 12 uker. Var tilbakeholden veldig lenge og trodde ikke helt på det før etter uke 25.

Tror det er fornuftig i og med at det er så vanlig å miste.