Jeg hater livet mitt....

[Anonym bruker]

Jeg mistrives med å være i livet, jeg mistrives med å være meg og alt men klarer ikke forandre på det.

Jeg sliter med fysisk helse, men også psykisk.

Og jeg er min egen største fiende.

 

Jeg har to barn som jeg er glad i, men som per dags dato føles mer som en byrde en noe annet.

Byrde ikke fordi de er vansklige eller noe annet en fantastiske barn men fordi jeg er nødt til å leve for de.

Og egentlig ønsker jeg ikke å leve, hadde de ikke funnets vel da hadde jeg ikke trengt å fungere på noe nivå lengre.

 

Jeg har en mindre hyggelig barndom og undgomsår.

Jeg ble konstant psyket ned av min egen mor, mens min far ikke så en dritt. Hverken for å holde med henne eller beskytte meg. Han bare overså og lot som det ikke hendte.

Jeg ble seksuelt misbrukt av en person jeg så veldig opp til (før dette skjedde) og stolte på før jeg ble tenåring.

Jeg har endt opp i et par mindre bra forhold.

Og i tilegg har jeg en medfødt skade som gjør at jeg ikke kropslig fungerer 100% og sliter med mye smerter selv om man ikke kan se dette.

 

Jeg har slitt med depresjon og til dels sosial angst hele livet på grunn av ting, men jeg oppsøkte aldri hjelp. Jeg har slitt med å få leger til å høre på meg med fysisk skade så er det ikke lett å gå til de med psykiske problemer.

 

Jeg sliter ekstra når jeg er alene, jeg sliter med ensomheten men jeg har vanskelig for å tro at noen faktisk skulle ønske å være min venn eller kjæreste. Noe som gjør at jeg ikke klarer stole på folk og "leter" etter tegn på at jeg har rett og finner et eller annet som jeg tolker dit hen og derfor trekker meg unna.

Jeg vet at feilen ligger hos meg og ikke disse andre menneskene men jeg klarer ikke å stoppe.

 

Jeg har

dårlig helse som bare har blitt dårligere for hvert år

Dårlig psyke

ensomhet

dårlig økonomi

to fantastiske barn som fortjener så mye bedre (og som har bare meg)

ingen jobb

 

Jeg føler at jeg gjør ingen nytte her i livet jeg bare ligger samfunnet til last og tanken på at livet skal være sånn i år etter år etter år til.

Selvmord er ingen alternativ for meg. Jeg har barna mine å tenke på.

 

Det er tungt å hele tiden føle at man ikke er verdt noe, at alt man tar i blir ødelagt eller håpløst, at man ikke gjør en god nok jobb med barna. Det å ikke få til og ikke klare ting som man vet at man burde, dette med angst å være redd for ting man egentlig vet er tull men det er følelser som er umulige å legge fra seg fordet.

Og å føle seg så alene, ingen å snakke med, ingen å dele det at man har det vanskelig med ingen å dele de gode stundene med heller.

Den eneste jeg har å snakke med om noe som helst får times betalt for å høre på meg...

 

 

Jeg vet at det er JEG som er problemet,

Jeg går til behandlinger og så videre for det ene og det andre men et år etter jeg begynte er ting ikke bedre men nesten verre.

Og med flere år som 100% alenemor og uten omgangskrets ellers så klarer jeg ikke lengre se noen lys i det fjerne.

Jeg hater livet mitt og jeg hater den personen jeg har blitt.

Og jeg ønsker ikke å fortsette og jeg hater at jeg må klare det og ikke kan velge det bort.

 

Beklager var langt og rotete og ikke minst en eneste klage og syntes synd på meg selv innlegg.

Jeg er ikke ute etter gode råd (eller dårlige), jeg tror jeg kan de alle sånn det er nå. Råd hjelper lite når man ikke klarer å følge det

[neekap]

Uff, nå fikk jeg ordentlig vondt kjenner jeg.

Er selv alenemor, med en ganske liten omgangskrets. Hvor bor du?

[Anonym bruker]

Huff, høres ikke enkelt ut, synes synd i deg... Har ikke hadd det så forferdelig, men det var på nippet før det virkelig gikk gale før jeg kom meg i jobb via Nav som hjalp meg opp...

 

Kanskje du kan få venner via nett? Si hvor du er fra så kanskje noen vil kontakte deg? Vet ikke..

[Mamma til to guttegull]

Stakkars deg! Hvor bor du? Jeg er ikke alenemor og har ikke de samme erfaringene som deg/dere, men kunne kanskje bidratt litt allikevel?

[Anonym bruker]

Først av alt, jeg føler virkelig med deg. Jeg vet ikke akkurat hvordan du har det.... Men jeg vet følelsen av å være unyttig, at ingenting gir glede, og døden virker fristende....

 

Du har kanskje hørt det før, men jeg sier det igjen. Har selv prøvd kognitiv (egen)terapi og det hjelper, men er tidkrevende siden man lett faller tilbake i gamle vaner og ikke helt tror på fornuften sin for følelsene er så sterke. Dermed trenger man også en støttespiller. Kan du tenke deg noen, en venninne som du kan stole på, som vil være det for deg? Alle mennesker trenger noen å åpne seg for, selv om du kan bli såret. For desverre sårer du deg selv mer ved å ikke slippe noen inn, enn hva noen andre kan såre deg noen gang (i et vanlig vennskap/kjærlighetsforhold).

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke aleinemor, og heller ingen fysisk sykdom, heller ikke blitt utsatt for overgrep, og heller ikke vært under behandling osv osv. Men det psykiske kan jeg kjenne meg igjen i. Depresjon og sosial angst. Det du sier med at barna blir en byrde, fordi du må være tilstede for dem, er det jeg kjenner meg aller best igjen i. Den kjenner jeg også på, og fælt å si det, men det gjør at jeg angrer litt på å ha fått barn i de tunge periodene, barnet har "tatt fra meg" valget, på en måte... selv om barnet ikke har bedt om å bli født. Har det greit nå, og tenker at barnet vårt foreløpig er så lite, og jeg har samboeren min som kan ta seg av barnet, så burde jeg gjort det slutt nå, for ender jeg opp som alenemor f.eks. eller barn som faktisk vil huske meg så er det jo så mye værre.

 

Har ikke så mye trøstende å si annet enn at jeg kjenner meg igjen i hvordan du beskriver det psykiske, er nok flere av oss. Men du har nok langt mer å stri med enn meg, fatter ikke hvordan du kan klare å være i live, du må nok være utrolig sterk, iallfall mye sterkere enn meg! ønsker deg oppriktig lykke til og håper du klarer å få livsgnist med tiden! Og at jeg blir stolt av at folk sier de lever videre for barna sin skyld Så sterk vet jeg heller ikke om jeg er, men det er du. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Først av alt, jeg føler virkelig med deg. Jeg vet ikke akkurat hvordan du har det.... Men jeg vet følelsen av å være unyttig, at ingenting gir glede, og døden virker fristende....

 

Du har kanskje hørt det før, men jeg sier det igjen. Har selv prøvd kognitiv (egen)terapi og det hjelper, men er tidkrevende siden man lett faller tilbake i gamle vaner og ikke helt tror på fornuften sin for følelsene er så sterke. Dermed trenger man også en støttespiller. Kan du tenke deg noen, en venninne som du kan stole på, som vil være det for deg? Alle mennesker trenger noen å åpne seg for, selv om du kan bli såret. For desverre sårer du deg selv mer ved å ikke slippe noen inn, enn hva noen andre kan såre deg noen gang (i et vanlig vennskap/kjærlighetsforhold).

 

 

Behandleren min har villet starte med kognitiv terapi flere ganger, jeg har sagt meg villig til å prøve men det har aldri blitt noe av og nå skal hun bli borte og jeg har fått beskjed om at enten må jeg bestemme meg for at jeg er såpass frisk at jeg klarer meg selv eller så må jeg begynne på nytt et annet sted når jeg endelig får ny behandler men det vil ta flere mnd.

Norsk helsevesen for psykisk helse er en spøk.

Ho skal inn i en annen jobb så da skal alle pasientene hennes plutselig på magisk vis være friske. Men ja tror ikke jeg klarer å begynne på nytt en gang til.

 

Det som er for meg er at jeg har ikke noen støttespillere, det er vel det største problemet de få men gode (trodde jeg) venninnene mine ble borte den dagen jeg ikke orker å være den sterke som var der for alle andre hele tiden , men trengte at ting skulle gå andre veien også.

 

Jeg vil si takk til alle som har kommet med gode ord, og tilbudt seg kontakt. Det er godt å lese men der jeg er akkurat nå klarer jeg ikke å vise hvem jeg er etter at jeg har skrevet såpass ærlig hvordan jeg føler.

Jeg vet jeg må ta sjanser om jeg skal knytte mennesker til meg men jeg klarer ikke her og nå. som jeg så i hovedinnlegget. Jeg vet at det er JEG som er problemet

 

HI

[Anonym bruker]

Hi, du beskriver livet mitt.....

 

 

Ingen vet at jeg har det sånn..... var også alenemor, men har nå kjæreste og venter barn. Men inni meg er jeg helt tom....

 

Livet er et skuespill, og jeg knekker sammen flere ganger daglig... ingen vet det, og det har pågått i årevis.....

 

[Anonym bruker]

Hi, du beskriver livet mitt.....

 

 

Ingen vet at jeg har det sånn..... var også alenemor, men har nå kjæreste og venter barn. Men inni meg er jeg helt tom....

 

Livet er et skuespill, og jeg knekker sammen flere ganger daglig... ingen vet det, og det har pågått i årevis.....

 

 

trist å høre jeg ønsker virkelig ikke at andre skal ha det/føle det som meg

 

HI

[Anonym bruker]

Kan du si noe om hva du klarer? Du må finne det du faktisk klarer hver dag, og ikke bare se de tingene du ser på som negative.

 

Gi meg en liste over dine positive sider, og jeg skal skrive mer For det hjelper meg IKKE om du bare skriver det du ser som negativt.

 

 

Hilsen ei som sliter psykisk, som går på medisiner for det, og som ellers har flere livslange diagnoser(MANGE).

[Anonym bruker]

Kan du si noe om hva du klarer? Du må finne det du faktisk klarer hver dag, og ikke bare se de tingene du ser på som negative.

 

Gi meg en liste over dine positive sider, og jeg skal skrive mer For det hjelper meg IKKE om du bare skriver det du ser som negativt.

 

 

Hilsen ei som sliter psykisk, som går på medisiner for det, og som ellers har flere livslange diagnoser(MANGE).

 

Hjelper ikke jo det hjalp litt å få det ut, forandrer ingenting men det er en annen sak, selvsagt har jeg gode kvaliteter men det er ikke de som gjør at jeg føler meg ensom og ubrukelig.

Er ikke sånn at jeg kan sitte å ønske å dø på ene siden og samtidig sitte å si at men jeg er jo flink til....................

Det har noe med at ja intellektuelt vet jeg at det finnes bra ting men her og nå er jeg så langt nede i det mørke hullet at jeg ikke klarer å se at de positive sidene er verdt noe eller nok.

 

Flott at du har medisiner som virker for deg , jeg har prøvd flere typer og får nå ikke lengre prøve flere fordi jeg får så enorme bivirkninger av alle jeg har prøvd. Skal jeg teste flere må jeg minst legges inn i 14 dager så det finnes ikke aktuelt hva skulle skjedd med barna mine i disse dagene da..

Og ja jeg vet det finnes andre mennesker som har det like ille, og masse mennesker som har det verre en meg som klarer å se lyst på ting, klarer å kjempe gjennom ting, klarer å leve videre og ha det bra.

Og i det store og hele hjelper ikke den kunnskapen men det får meg til å føle meg som enda mer taper som ikke klarer.

 

Skjønte ikke hva du mente med denne forresten "Gi meg en liste over dine positive sider, og jeg skal skrive mer For det hjelper meg IKKE om du bare skriver det du ser som negativt."

hva skulle det hjelpe deg om jeg skrev noe positivt? Poenget med innlegget var vel mer å lufte frustrasjonen og tankene en å hjelpe noen

 

HI