hvordan tenke mer positivt??

[Anonym bruker]

jeg tror det er noe galt med meg, er så negativ, og redd baby/småbarnstid bare skal bli borte fra hukommelsen min. Tre barn på 1, 2 og 6 år. Sliten? jA!

 

Mannen har minstejenta om natt, jeg står opp ved 5-6 tiden når hun våkner. Dette er helt paptetisk å bli negativ for, jeg hatet MYE mer å sove i etapper/ikke sove. Men jeg kjenner at sovinga får så stort fokus hos meg. Både fordi mannen og jeg må legge oss så tidlig, og fordi jeg tenker så mye på hvor mye jeg sov/får sove osv...

Mellomste er mildt sagt en håndfull av et menneske for tiden. Jeg har konstant dårlig samvitiighet for ham, føler jeg ikke har tid til å fokusere nok på ham. Eldstemann har jo store endringer nå, sykling, tenner som ramler ut, snart skole - også her føler jeg at jeg kommer til kort. Jeg er hjemme fire dager i uken, alltid men en, to eller tre unger (minste går ikke i bhg ennå), og prøver å ha fine dager med dem. Jobber en dag i uka-og det er herlig!

 

Når jeg tenker på hva vi har: tre friske barn, en mann som bryr seg ekstremt mye om dem, og deler alle oppgaver med dem med meg, snart nytt hus, venner rundt oss, jobber vi syns er interessante++, så ser jeg at vi har det ogdt. Men midt hode tenker: stakkars mellomste som mistet hele babytida si med gtavid mamma og nytt søsken, jeg er alltid trøtt/vi sover for lite, kunne jeg hatt en annen jobb?, mannen er et rotehue, jeg burde bodd på landet og hatt alle ungene hjemme med meg hver dag, osv...

 

HVORDAN tenke mer positivt/forstå at dette er en perdiode/osv??

 

Langt, men fra hjertet...

[Dorrimor ♂♂]

Hei kjære du!

Kjenner meg igjen i innlegget ditt. Vi har to små barn på 8mnd og 2år og har hatt en tøff høst/vinter m mye sykdom. Nå er vi friske alle mann, m minstemann er urolig om nettene og våkner tidlig. Har en god uke m han også starter han på igjen. Vi deler oss også, en sover inne hos han mens den andre står opp. Jeg kjenner også at d er veldig tøft, går konstant m mangel på søvn og føler meg tung og sliten i kroppen. D jeg har lært av dette er å IkKE regne på hvor mange timers søvn jeg har fått. Jeg vet d er for lite, eller dårlig kvalitet på den pga oppbrudd, m d hjelper ikke å tenke etter. Jeg prøver også å akseptere at jeg ikke får gjort alt nå fortiden, er litt mer slurvete m husarbeid etc. D er jo en periode som du sier, m tøft når d står på. Jeg tror du må være litt snill m deg selv også og la deg selv synes d er litt tøft nå, ikke tving deg til å må være såå positiv. Når d gjelder barna så tåler de en litt sliten mamma en stund hvis du er flink til å forklre hvorfor d er sånn. D er ikke d at jeg ikke skjønner din dårlige samvittighet, har d sånn jeg også ovenfor barna når jeg går og er sliten. Til slutt tror jeg bare man må prøve å akseptere at d bare er sånn nå, m snart blir d bedre. Jeg synes d ble bedre i d øyeblikket jeg aksepterte situasjonen, lot d skure og gå litt mer m husarbeidet og slutt å telle sovetimer. Og en eller to kvelder i uka legger jeg meg 20.30-21.00 istedenfor 22.00 for å få sovet ut litt, i tillegg til at mannen og jeg står opp hver vår dag i helgen m begge barna. Kanskje har du i tillegg mulighet til barnevakt en dag i ei helg slik at du får koblet av litt?

 

Vet ikke om dette ble så mye til råd, m kanskje er d godt å høre st andre har d som deg? Og nei, jeg er ikke alltid så veldig positiv jeg heller..