Er så slitsomt:( Andre som har barn med adhd o.l her..2 av dem??

[Anonym bruker]

Føler verden min raser sammen. Har et barn med adhd, og nå mener barnehagen at kanskje det minste barnet har det også...jeg er så usikker, det barnet var rolig når barnet var liten, men har nok blitt miljøpåvirket av en veldig aktivt søsken,slitne foreldre og også en del krangling mellom oss fordi vi er slitne, og fordi vi ser ulikt på ting.

Har mange ganger tenkt å gå fra samboer også, men orker bare ikke være alene med 2 krevende barn:(

 

Det værste er at de er ganske så rolige alene, men sammen er de dynamitt..de bare krangler,hyler og sloss...er så ille at besteforeldre ikke klarer passe dem sammen da de krangler slik og krever for mye.(

 

 

Er også mye alene med dem da mannen jobber mye, dog vi deler på alt og han gjør like mye som meg når han først er hjemme da.

 

Føler jeg er så sliten, i dag røyk begge i seng 18.15, de var trøtte og helt ferdige etter krangling og aktivitet siden 7 i dag morges...

 

Kan heller ikke ta de med i butikk, på besøk over lengre tid osv osv...de er like ille begge 2...minsten er kanskje værst..og har ingen diagnose... enda allefall...

 

barna er så søte og blide, men jeg kjenner jeg neste misliker de for tiden, de krever så mye når de er sammen, jeg blir gal....

 

 

Er missunlig på alle dere som har friske,greie og ROLIGE barn!! fy søren..jeg har hatt max uflaks...2 stk som er krevende...er dritt lei alt.

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert at det "feiler" minste noe. Kan være at han kompanserer og sloss med broren om oppmerksomhet og derfor oppfører seg slik.

 

Deler dere noen ganger barna? Selv søsken trenger en pause fra hverandre og jeg er av den oppfatning av at søsken trenger ikke gjøre alt sammen hele tiden, det gjelder også besøks hos besteforeldre (så lenge det er rettferdig slik at begge får sin tur).

Høres ut som om guttene dine trenger en pause og litt alenetid uten hverandre, og at mor og far også trenger litt pause

[Anonym bruker]

Huff skjønner din frustrasjon.

Har en selv med adhd og jeg kan love deg at han selv kan gå for 10 st tilsammen til tider, så du er ikke alene.

 

Kan du kanskje be om avlastning av og til? eller noen som kan hjelpe deg litt?

hvor bor du?

 

stor klem til deg

[Anonym bruker]

Deler dem når vi kan. Besteforeldre har hatt en av hver i mange år ca hver 5 uke, enten en dag eller en helg....

Problemet er også at de har ingen venner her vi bor, så vi må kjøre dem om de skal være sosiale, så derfor går de oppi hverandre hele tiden hver helg og krangler hele dagen lang. Hyling fra morgen til kveld, allefall på minsten, hyler for oppmerksomhet.

Verre enn den største.

 

HI

[Anonym bruker]

Huff skjønner din frustrasjon.

Har en selv med adhd og jeg kan love deg at han selv kan gå for 10 st tilsammen til tider, så du er ikke alene.

 

Kan du kanskje be om avlastning av og til? eller noen som kan hjelpe deg litt?

hvor bor du?

 

stor klem til deg

 

Vil helst ikke si hvor jeg bor...ikke så kjekt om noen skulle kjenne meg igjen her...flaut nok at alle andre har så "snille" og rolige barn om de visste at jeg klaget mine arme råd her inne:/

 

Har som sagt besteforeldre som stiller opp til tider, ca hver 5 uke er en av dem på overnatting. Ellers så har de jo barnehagen 7-8 timer hver dag. Men helgene er tøffe:(

 

HI

[mily80]

Kjenner meg igjen i mye av det du skiver!

 

Jeg var alene med 2 stykker der han elste hadde ADHD ( vi fikk diagnosen i 10 års alderen).

 

Hu mellomste, fikk utfolde seg fritt for hun kunne vi jo prate med,

Vi måtte ta mange runder med oss Solveig og i sammen det ble pauser og konsekvenser...

Følte meg som verdens dårligste og verdens mest mislykket mor, jeg hadde jo ikke kontroll på noe...

 

Var nettopp på et kurs for ADHD foreldre, foreleseren så ut over forsamlingen og ba alle som var i par om å reise seg!

Da sa han rask ca 2av3 forhold vil rykke innen adgang barnet er 10 år! Helst tidligere!

 

 

Det viser statistikken sa hn for å ha et barn med ADHD krever mye av dere. Hus dere har krav på avlastning fra kommunen!

 

[Anonym bruker]

Men her er det det minste barnet som krever like mye om ikke mer enn ADHD barnet, så tenker at minsten også har ADHD...minsten er den som er sint,hyler og skriker, og eldste er den som er høyt og lavt, avledbar, konsentrasjonsproblemer og urolig...sett de 2 sammen= galskap:P

 

Godt å høre at andre også føler seg mislykka..føler heller jeg ikke har kontroll på barna...kan ikke gå noen sted alene med dem nesten:(((

 

HI

[Anonym bruker]

Jobber dere med adhd barn 100% foresten?

HI

[Anonym bruker]

Trur nok ikke at det stemmer helt at 2 av 3 forhold ryker pga at man har barn med adhd.

Ja de krever utrolig mye men hvis man får de støtten som man trenger så vil man greide dette sammen.

jeg er mere der at jeg kan fort bli stressa av små ting med barnet mitt mens samboer er mere rolig og behersket der og tar mere ansvar enn meg akkurat på det område med barnet kun fordi han vet at jeg kan bli stresset ( og grunnen er en annen) så vi utfyller hverandre ganske bra der.

[Anonym bruker]

Du må be om hjelp fra det offentlige. Barnevernet er kanskje et sted. De kan tilby besøkshjem(fra en helg i måneden til mer, og også støttekontakter/aktivitetskontakter som kan ta barna med på ting og aktiviteter), og de kan tilby kurs og mer til.

 

Jeg er faktisk alene med 2 barn. Ene har ADHD og Torurette's og litt til. Alt i alvorlig grad. Andremann har hatt sine store ting, men de har vært mer "reparerbare". Her var de også inne på ADHD-diagnose til minste grunnet problemene, men det har de gått bort fra. Påvirkningen fra søsken med slik diagnose kan være ekstremt stor, forstår du.

 

Det går an å være alene, men det er tøft. Og det er det selv om man er to voksne sammen, også.

 

Det er ikke unormalt at samliv lider under slike tilstander, og skillmissestatistikken sier sitt der(selv om Norges statistikker liksom viser at dette ikke stemmer. Det stemmer i andre land, så hvorfor skulle nordmenn være så forbanna annerledes?).

 

Jeg har selv samarbeidet med barnevernet i mange år. Aldri en trussel om å bli fratatt barna, men kun tilbud om gode kurs, og god veiledning. Og vi har hatt besøkshjem(et hjem til hvert av barna) i mange år. Alt har jeg tatt imot med glede, og det har hjulpet meg og barna.

 

Vær ikke redd for å søke hjelp. For det verste er om alt går på tverke og andre ser dere virkelig trenger hjelpen, og melder fra uten at dere foreldre vil ta imot hjelp.

[Anonym bruker]

19.19 takk for svar.

Men har du hatt mye hjelp fra din familie? Siden du har fått hjelp av barnevern og avlastninghjem?

Jeg vil ikke at mine barn skal til fremmede..er så redd slikt:(

Dessuten har barna 2 sett med besteforeldre som stiller opp. De stiller også opp hvis vi vil på kino en kveld osv, klart det ikke er noe fast helg for barnepass, men synes ikke vi kan klage, da jeg vet om mange som ikke har familie en gang.

 

I helgen skal minste på ferie til den besteforeldrene, fra fre-søn:)

Men ja det er tøft å være alene med dem i helgene når samboer jobber, men også tøft når vi er sammen....alle....

HI

[Anonym bruker]

Og tror ikke akkurat vi får besøkshjem når vi har 2 sett med oppegående besteforeldre?? De jeg kjenner som har slikt, har ingen eller lite familie?

[Anonym bruker]

andre som har noen tips eller bare vil fortelle om deres hverdag?

[Anonym bruker]

Og tror ikke akkurat vi får besøkshjem når vi har 2 sett med oppegående besteforeldre?? De jeg kjenner som har slikt, har ingen eller lite familie?

 

 

Besteforeldre er besteforeldre, og de har INGEN plikt til å hjelpe dere. Så de teller faktisk ikke om dere søker om besøkshjem. Sånn er samfunnet lagt opp.

 

Besteforeldre skal ikke være deres hjelp og støtte. De skal være besteforeldre, og en bonus i barnas liv.

 

Så derfor er det bare å søke om besøkshjem i tillegg.

 

Jeg VET at besteforeldre til slike barn(om du forstår, noe jeg tror du gjør) er flinkere enn mange til å stille opp fordi de ser problemene. Men det teller altså ikke som avlastning. Avlastningen skal være fast avtalt, og uten "mas" fra dere foreldre om å få den. Så kommer kosen med besteforeldre utenom det

 

Jeg har selv foreldre som virkelig stiller opp. På alt og på alle måter. De kan faktisk ha yngste hver helg i perioder. Og også i ukedager, dersom eldste krever mer av meg enn yngste trenger å oppleve. Likevel har jeg besøkshjem. Fordi barnevernet sier at besteforeldre ikke skal ha plikt, men kun være kos når de har tid.

 

Jeg vet faktisk om par med ADHD-barn som har besøkshjem annenhver helg, og de har i tillegg besteforeldre. Jeg er alene, og har bare en helt hver måned........

 

Hilsen meg som er alene med 2 oppi her et sted

[Anonym bruker]

Først og fremst synes jeg du skal be om å få utredning til minste også da, sånn at dere får bekreftet eller avkreftet at det dreier seg om ADHD hos dt barnt også. Bruker den eldste medisn? hvis ikke kanskje det kan være noe der bør vurdere, for det er fryktelig slitsom også for barnet å gå rundt med så mye uro og frustrasjon inni seg som de ikke vet hvor dem skal gjøre av, og da ofte kommer ut på en slik mpte du beskriver. En annen ting jeg synes dere bør gjøre er å gå et foreldrekurs for par med barn som har ADHD, Fordi ofte pga at vi blir slitne så responderer vi gjerne feil på våre barn og gjør at de utagerer enda mere. Jeg har dessuten selv ADHD så jeg hadde masse igjenn for å lære meg metoder å takle mitt barn på. Og mitt barn har roet seg massevis med medisin og forskjellige adferds teknikker. men også kognitiv terapi har vi tru på.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i du skriver, HI. Hvor gamle er barna dine?

 

Jeg har to barn, der eldste har mild autisme (høytfungerende autisme). Det er 2,5 år mellom barna. Nå er begge snart skolebarn og jeg merker at alt blir MYE lettere, selvom andre utfordringer kommer.

 

De absolutt verste årene var da eldste var mellom 4-6 år. Det var helt grusomt. Vi gruet oss til helger og ferier, og samboeren var mye borte på jobb. Jeg kunne omtrent ikke gå utenfor døra med begge barna alene, for man visste aldri når de slo seg helt vrange. Vi kunne ikke ta med eldste i butikken eller kjøpesenter. å ta han med på besøk var også forferdelig. Han var høyt og lavt, og maste konstant. Jeg følte meg som den desidert verste forelderen som tenkes kan.

 

Det har som sagt blitt bedre, men selvsagt er vi fortsatt slitne og vi må jobbe mye mer med barna enn de med "normale", rolige barn. Jeg har aldri jobbet 100%, men klarer nå 75% + noen ekstravakter takket være at samboeren er den som leverer og henter barna, samt følger de opp mye mer enn han gjorde tidligere.

 

Jeg har mange ganger opp gjennom årene tenkt at jeg vil gå fra samboeren. Vi er samarbeidspartnere og det er så lett at følelsene forsvinner når man bare konsentrerer seg om hvordan man skal legge til rette for barna etc. Men tanken på å være alene med barna er nok verre enn tanken på å være sammen.. Til helgen skal vi faktisk på et samlivskurs som heter "hva med oss?". Har du hørt om det eller vært på det? Jeg har hørt mye godt om det. Det er for foreldre til barn som har spesielle behov.

[Anonym bruker]

Først og fremst synes jeg du skal be om å få utredning til minste også da, sånn at dere får bekreftet eller avkreftet at det dreier seg om ADHD hos dt barnt også. Bruker den eldste medisn? hvis ikke kanskje det kan være noe der bør vurdere, for det er fryktelig slitsom også for barnet å gå rundt med så mye uro og frustrasjon inni seg som de ikke vet hvor dem skal gjøre av, og da ofte kommer ut på en slik mpte du beskriver. En annen ting jeg synes dere bør gjøre er å gå et foreldrekurs for par med barn som har ADHD, Fordi ofte pga at vi blir slitne så responderer vi gjerne feil på våre barn og gjør at de utagerer enda mere. Jeg har dessuten selv ADHD så jeg hadde masse igjenn for å lære meg metoder å takle mitt barn på. Og mitt barn har roet seg massevis med medisin og forskjellige adferds teknikker. men også kognitiv terapi har vi tru på.

 

Nei har ikke prøvd medisiner, tør ikke..vente til skolestart...barnet er som sagt rolig når barnet IKKE er med søster, så da tenker jeg at det er dem sammen som er værst...

Minsten er bare 3 år, kan ikke få noen utredning da..og vil ikke heller, orker ikke tanken på det igjen:(

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i du skriver, HI. Hvor gamle er barna dine?

 

Jeg har to barn, der eldste har mild autisme (høytfungerende autisme). Det er 2,5 år mellom barna. Nå er begge snart skolebarn og jeg merker at alt blir MYE lettere, selvom andre utfordringer kommer.

 

De absolutt verste årene var da eldste var mellom 4-6 år. Det var helt grusomt. Vi gruet oss til helger og ferier, og samboeren var mye borte på jobb. Jeg kunne omtrent ikke gå utenfor døra med begge barna alene, for man visste aldri når de slo seg helt vrange. Vi kunne ikke ta med eldste i butikken eller kjøpesenter. å ta han med på besøk var også forferdelig. Han var høyt og lavt, og maste konstant. Jeg følte meg som den desidert verste forelderen som tenkes kan.

 

Det har som sagt blitt bedre, men selvsagt er vi fortsatt slitne og vi må jobbe mye mer med barna enn de med "normale", rolige barn. Jeg har aldri jobbet 100%, men klarer nå 75% + noen ekstravakter takket være at samboeren er den som leverer og henter barna, samt følger de opp mye mer enn han gjorde tidligere.

 

Jeg har mange ganger opp gjennom årene tenkt at jeg vil gå fra samboeren. Vi er samarbeidspartnere og det er så lett at følelsene forsvinner når man bare konsentrerer seg om hvordan man skal legge til rette for barna etc. Men tanken på å være alene med barna er nok verre enn tanken på å være sammen.. Til helgen skal vi faktisk på et samlivskurs som heter "hva med oss?". Har du hørt om det eller vært på det? Jeg har hørt mye godt om det. Det er for foreldre til barn som har spesielle behov.

 

 

Minsten er 3 år og eldste er 5. nei ikke hørt om det....men nå er ikke akkurat samboer så flink til å kommunisere, så tror ikke et slikt kurs ville hjulpet.....dessuten handler dette ikke bare om barna, vi hadde kranglet uansett:( kanskje mer nå...men alikevel...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i du skriver, HI. Hvor gamle er barna dine?

 

Jeg har to barn, der eldste har mild autisme (høytfungerende autisme). Det er 2,5 år mellom barna. Nå er begge snart skolebarn og jeg merker at alt blir MYE lettere, selvom andre utfordringer kommer.

 

De absolutt verste årene var da eldste var mellom 4-6 år. Det var helt grusomt. Vi gruet oss til helger og ferier, og samboeren var mye borte på jobb. Jeg kunne omtrent ikke gå utenfor døra med begge barna alene, for man visste aldri når de slo seg helt vrange. Vi kunne ikke ta med eldste i butikken eller kjøpesenter. å ta han med på besøk var også forferdelig. Han var høyt og lavt, og maste konstant. Jeg følte meg som den desidert verste forelderen som tenkes kan.

 

Det har som sagt blitt bedre, men selvsagt er vi fortsatt slitne og vi må jobbe mye mer med barna enn de med "normale", rolige barn. Jeg har aldri jobbet 100%, men klarer nå 75% + noen ekstravakter takket være at samboeren er den som leverer og henter barna, samt følger de opp mye mer enn han gjorde tidligere.

 

Jeg har mange ganger opp gjennom årene tenkt at jeg vil gå fra samboeren. Vi er samarbeidspartnere og det er så lett at følelsene forsvinner når man bare konsentrerer seg om hvordan man skal legge til rette for barna etc. Men tanken på å være alene med barna er nok verre enn tanken på å være sammen.. Til helgen skal vi faktisk på et samlivskurs som heter "hva med oss?". Har du hørt om det eller vært på det? Jeg har hørt mye godt om det. Det er for foreldre til barn som har spesielle behov.

 

 

Minsten er 3 år og eldste er 5. nei ikke hørt om det....men nå er ikke akkurat samboer så flink til å kommunisere, så tror ikke et slikt kurs ville hjulpet.....dessuten handler dette ikke bare om barna, vi hadde kranglet uansett:( kanskje mer nå...men alikevel...

 

HI

[Anonym bruker]

Først og fremst synes jeg du skal be om å få utredning til minste også da, sånn at dere får bekreftet eller avkreftet at det dreier seg om ADHD hos dt barnt også. Bruker den eldste medisn? hvis ikke kanskje det kan være noe der bør vurdere, for det er fryktelig slitsom også for barnet å gå rundt med så mye uro og frustrasjon inni seg som de ikke vet hvor dem skal gjøre av, og da ofte kommer ut på en slik mpte du beskriver. En annen ting jeg synes dere bør gjøre er å gå et foreldrekurs for par med barn som har ADHD, Fordi ofte pga at vi blir slitne så responderer vi gjerne feil på våre barn og gjør at de utagerer enda mere. Jeg har dessuten selv ADHD så jeg hadde masse igjenn for å lære meg metoder å takle mitt barn på. Og mitt barn har roet seg massevis med medisin og forskjellige adferds teknikker. men også kognitiv terapi har vi tru på.

 

Nei har ikke prøvd medisiner, tør ikke..vente til skolestart...barnet er som sagt rolig når barnet IKKE er med søster, så da tenker jeg at det er dem sammen som er værst...

Minsten er bare 3 år, kan ikke få noen utredning da..og vil ikke heller, orker ikke tanken på det igjen:(

 

HI

 

Hvorfor tør du ikke?? Og jeg trur faktisk man kan få utredning når barnet er 3 år. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor du ikke vil ha utredning igjen? Hvis hun trenger hjelp skal hun ikke få den da fordi du ikke gidder?. Kjente den provoserte meg litt egentlig. Hva med foreldreveiledning har dere fått det, og kunne ikke det vært en ide ellers.?

[Anonym bruker]

Minsten er 3 år og eldste er 5. nei ikke hørt om det....men nå er ikke akkurat samboer så flink til å kommunisere, så tror ikke et slikt kurs ville hjulpet.....dessuten handler dette ikke bare om barna, vi hadde kranglet uansett:( kanskje mer nå...men alikevel...

 

HI

 

På det kurset jeg skrev om er det flere par. Så man går ikke i dypet på samlivsproblemene til hver enkelt. Men det kan være en lettelse og en hjelp bare å møte andre foreldre i noenlunde samme situasjon, og fremfor alt det å se at de faktisk har akkurat de samme utfordringene. Det hjelper jo ikke sånn helt konkret og direkte på hverdagen, men likevel tror jeg det kan hjelpe veldig mye i samlivet å oppdage at man faktisk ikke er alene om å ha det kjipt til tider.

[Anonym bruker]

Fordi eldste ble utredet som 4.5 åringen, og det var egentlig litt for tidlig..fikk diagnosen rett før 5 års alder. Og jeg tenker som sagt at minste har blitt slik av miljø og oppvekst..eldste har vært hyper siden babytiden..ikke minste, hun var rolig.

Du kan la deg provosere så mye du vil, men er det noen som har fått til ting her så er det MEG...eldste får full pakke med oppfølging på skolen nå til høsten takket være MEG som har stått på slik at barnet skal få den beste starten på skolen! Vi var på et kurs nettopp..adhd for foreldre...og de aller fleste der hadde fått diagnose lenge etter skolestart, og de skulle ønsket de hadde fått det tidligere, og nettopp derfor var jeg raskt ute med eldste!!

 

HI

[Anonym bruker]

Først og fremst synes jeg du skal be om å få utredning til minste også da, sånn at dere får bekreftet eller avkreftet at det dreier seg om ADHD hos dt barnt også. Bruker den eldste medisn? hvis ikke kanskje det kan være noe der bør vurdere, for det er fryktelig slitsom også for barnet å gå rundt med så mye uro og frustrasjon inni seg som de ikke vet hvor dem skal gjøre av, og da ofte kommer ut på en slik mpte du beskriver. En annen ting jeg synes dere bør gjøre er å gå et foreldrekurs for par med barn som har ADHD, Fordi ofte pga at vi blir slitne så responderer vi gjerne feil på våre barn og gjør at de utagerer enda mere. Jeg har dessuten selv ADHD så jeg hadde masse igjenn for å lære meg metoder å takle mitt barn på. Og mitt barn har roet seg massevis med medisin og forskjellige adferds teknikker. men også kognitiv terapi har vi tru på.

 

Nei har ikke prøvd medisiner, tør ikke..vente til skolestart...barnet er som sagt rolig når barnet IKKE er med søster, så da tenker jeg at det er dem sammen som er værst...

Minsten er bare 3 år, kan ikke få noen utredning da..og vil ikke heller, orker ikke tanken på det igjen:(

 

HI

 

Hvorfor tør du ikke?? Og jeg trur faktisk man kan få utredning når barnet er 3 år. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor du ikke vil ha utredning igjen? Hvis hun trenger hjelp skal hun ikke få den da fordi du ikke gidder?. Kjente den provoserte meg litt egentlig. Hva med foreldreveiledning har dere fått det, og kunne ikke det vært en ide ellers.?

Fordi eldste ble utredet som 4.5 åringen, og det var egentlig litt for tidlig..fikk diagnosen rett før 5 års alder. Og jeg tenker som sagt at minste har blitt slik av miljø og oppvekst..eldste har vært hyper siden babytiden..ikke minste, hun var rolig.

Du kan la deg provosere så mye du vil, men er det noen som har fått til ting her så er det MEG...eldste får full pakke med oppfølging på skolen nå til høsten takket være MEG som har stått på slik at barnet skal få den beste starten på skolen! Vi var på et kurs nettopp..adhd for foreldre...og de aller fleste der hadde fått diagnose lenge etter skolestart, og de skulle ønsket de hadde fått det tidligere, og nettopp derfor var jeg raskt ute med eldste!!

 

HI

[Anonym bruker]

Minsten er 3 år og eldste er 5. nei ikke hørt om det....men nå er ikke akkurat samboer så flink til å kommunisere, så tror ikke et slikt kurs ville hjulpet.....dessuten handler dette ikke bare om barna, vi hadde kranglet uansett:( kanskje mer nå...men alikevel...

 

HI

 

På det kurset jeg skrev om er det flere par. Så man går ikke i dypet på samlivsproblemene til hver enkelt. Men det kan være en lettelse og en hjelp bare å møte andre foreldre i noenlunde samme situasjon, og fremfor alt det å se at de faktisk har akkurat de samme utfordringene. Det hjelper jo ikke sånn helt konkret og direkte på hverdagen, men likevel tror jeg det kan hjelpe veldig mye i samlivet å oppdage at man faktisk ikke er alene om å ha det kjipt til tider.

 

Det kunne kanskje vært noe, men finnes ingenting slikt her tror jeg...dessuten har jeg det så travelt nå med møter osv med barnehage/skole osv at jeg egentlig ikke orker ta innover meg mer nå.....Men takk for tips:) HI

[Anonym bruker]

Først og fremst synes jeg du skal be om å få utredning til minste også da, sånn at dere får bekreftet eller avkreftet at det dreier seg om ADHD hos dt barnt også. Bruker den eldste medisn? hvis ikke kanskje det kan være noe der bør vurdere, for det er fryktelig slitsom også for barnet å gå rundt med så mye uro og frustrasjon inni seg som de ikke vet hvor dem skal gjøre av, og da ofte kommer ut på en slik mpte du beskriver. En annen ting jeg synes dere bør gjøre er å gå et foreldrekurs for par med barn som har ADHD, Fordi ofte pga at vi blir slitne så responderer vi gjerne feil på våre barn og gjør at de utagerer enda mere. Jeg har dessuten selv ADHD så jeg hadde masse igjenn for å lære meg metoder å takle mitt barn på. Og mitt barn har roet seg massevis med medisin og forskjellige adferds teknikker. men også kognitiv terapi har vi tru på.

 

Nei har ikke prøvd medisiner, tør ikke..vente til skolestart...barnet er som sagt rolig når barnet IKKE er med søster, så da tenker jeg at det er dem sammen som er værst...

Minsten er bare 3 år, kan ikke få noen utredning da..og vil ikke heller, orker ikke tanken på det igjen:(

 

HI

 

Hvorfor tør du ikke?? Og jeg trur faktisk man kan få utredning når barnet er 3 år. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor du ikke vil ha utredning igjen? Hvis hun trenger hjelp skal hun ikke få den da fordi du ikke gidder?. Kjente den provoserte meg litt egentlig. Hva med foreldreveiledning har dere fått det, og kunne ikke det vært en ide ellers.?

Fordi eldste ble utredet som 4.5 åringen, og det var egentlig litt for tidlig..fikk diagnosen rett før 5 års alder. Og jeg tenker som sagt at minste har blitt slik av miljø og oppvekst..eldste har vært hyper siden babytiden..ikke minste, hun var rolig.

Du kan la deg provosere så mye du vil, men er det noen som har fått til ting her så er det MEG...eldste får full pakke med oppfølging på skolen nå til høsten takket være MEG som har stått på slik at barnet skal få den beste starten på skolen! Vi var på et kurs nettopp..adhd for foreldre...og de aller fleste der hadde fått diagnose lenge etter skolestart, og de skulle ønsket de hadde fått det tidligere, og nettopp derfor var jeg raskt ute med eldste!!

 

HI

 

Jeg har da vel ikke snakket eller nevnt noenting om at du ikke får til ting, men slik du ordla deg hørtes det ut som at du ikke "orket" en ny runde med utredning og det kommer jo ikke datteren din til gode hvis hun sliter. jeg vet da hva jeg snakker om selv også siden jeg selv har ADHD og et barn med svår ADHD. Jeg har også netopp vært på et 2 dagers kurs med Proffesor Lars Christoffer Gillberg, en guru innen feltene adhd, autisme, asberger, tourettes og anorexi. Hvor han snakket om ADHD og problematikken rundt dette. Det var han som sa at det fint gikk an å diagnostisere så små barn og også at det var gunstig. Du kan jo google ham og lese hva han skriver om temaet. Du skrev inn her og ba om råd, jeg kan ikke noe før at du ikke liker de rådene jeg kommer med.