Ufordragelig 10 åring

[Anonym bruker]

Vi har en datter på 10,5 år i tillegg til en gutt på 9 år og en jente på 5 år. Eldstemann har alltid vært skikkeilg grei og snill å ha med å gjøre...men i det siste er hun begynt å bli skikkelig ufordragelig. Hun gidder knapt lette en finger her hjemme for å hjelpe til...hun mener vi forventer for mye av henne *dåne*. Det hun blir bedt om å gjøre i løpet av en uke er kanskje dekke av eller på bordet en eller to ganger...og så ta ned skittentøyet fra badet kanskje en gang. Det er det hele!! Hun trener aktivt og jeg kjører henne på trening tre til fire ganger i uken og det mener hun er helt greit...det syns jeg og for jeg syns det er kjekt hun har en idrett hun elsker men da mener jeg igjen at det ikke for mye forlangt å be henne ta av bordet kanskje en gang eller to i uka. Eneste hun har utenom er å holde orden på rommet sitt.

 

Hun syns det er skikkelig dårlig gjort at hun ikke får hundrevis av kroner til å gå på nattåpent med venninnene....og når jeg sier at hun kan jo spare opp selv ved å hjelpe til litt i familien smelles det med dører og svares frekt tilbake.

 

Hun er veldig skoleflink og høflig hos andre....så det er bra! Besteforeldrene snakker om hvor grei og snill hun er men med oss er hun et h***. Hører mange snakker om at det er alderen...men hjelpes meg altså. Her hjemme er hun sur fra hun står opp til hun legger seg...når jeg kjører henne på trening eller til venner er det kun "ja" og "nei" hun gidder nedlate seg til å svare mens når hun går ut av bilen og ser vennene sine er det klemming og smiling....sånt vi aldri ser. Hjelp altså!

 

Hun skal diskutere på alt og mener stort sett at hun har rett....jeg får fnatt!!!

 

Si det går over :-)

[Anonym bruker]

Har en gutt her, men han er 11,5 og like ille. Eller verre!

Du skal prise deg lykkelig over at hun oppfører deg overfor andre, for det gjør ikke gutten vår.

 

Farmoren bemerket her om dagen at han hadde blitt veldig vanskelig å ha med å gjøre, alt hun prøvde å foreslå å finne på sammen han var kjedelig og ukult. I tillegg skal han hele tiden tøffe seg foran alle.

 

Jeg håper også det er alderen, men kjenner jeg er livredd det er personligheten da onkelen hans er ganske lik.

[LillaGorilla♥♥]

På vei inn i puberteten, tenker jeg.

[Anonym bruker]

Huff...gruer meg nå til guttungen min kommer opp i den alder. Og det er ikke lenge til gitt...

[Anonym bruker]

Er du sikker på at det ikke skjer ett eller annet på skolen eller på trening som ikke er bra? Det er ofte slik at om det oppstår mobbing eller andre ting som ikke skal foregå så tar de det ut hjemme i form av aggresjon eller "vanskelig" oppførsel. Kanskje du bør prøve å prate med henne?

[Anonym bruker]

Hi her :-)

 

Jeg har tenkt tanken ang om det skjer noe på skolen og har snakka med henne om det...hun sier det ikke er noe. Hun er generelt en populær jente som går overens med de andre...og hun er med noen hjem / har med venner hjem 2-3 ganger i uka...hun har alltid noen å være med. Treningen elsker hun og noen ganger når hun har oppført seg skikkelig ille sier vi at hun ikke får gå på trening om hun ikke skjerper seg og det er det eneste som nytter...for trening skal hun på.

 

Nei jeg vet sannelig ikke....kjenner jeg blir skikkelig oppgitt og er glad når hun er hos noen for da slipper jeg å krangle med henne :-(

[HvittHus]

Siden det er en jente, ville jeg først og fremst tenkt prepubertet.

[Anonym bruker]

Prepuberteten er ikke enkel hverken for ungen eller foreldrene gitt

 

Har en sønn på 11 selv og merker godt tendensene, han er i tillegg veldig sårbar om dagen og kan plutselig begynne grine over en bagatell. Han blir rasende til tider og er helt umulig å snakke med når han først går i vranglås. Humørsyk til tusen.

 

Men han er heldigvis ikke slik hele tiden da (enda ihvertfall), han kan også smile, tulle, le og være koselig her hjemme.

 

Ute er det bare skryt å få, konferansetimer, foreldrene til kompiser, besteforeldre og naboer skryter av den flotte gutten vår som alltid smiler, er hjelpsom, sosial og snill.

 

Er nok bare en fase vi må gjennom tror jeg, er vel den begynnende løsrivningsprosessen fra oss foreldre. Får trøste oss med at så lenge de oppfører seg bra ute har vi gjort det meste riktig i oppdragelsen så langt