Trenger litt innspill..

[Anonym bruker]

Har søkt litt nå og funnet noen lignende problemstillinger men ingen saker er jo like;)

 

Handler om naboer. Nære naboer som lar barna være mye alene hjemme. De er 5 og 8 år. Naboene mener de kjenner barna og at de klarer seg fint alene. Jeg mener motsatt. Grunnen til dette er at de daglig ringer på om ting. Skal låne melk, åpne syltetøyglass, ta ut flis, plastre dem, knyte sko, ja og listen fortsetter.

 

Jeg har tidligere hintet og èn gang tatt en alvorlig prat med dem. Minste(da 4år) slo seg på sykkelen. Syklet uten støttehjul, søstern inne og ingen foreldre hjemme. Og hun trynet skikkelig og da måtte jeg ut og moren ringte meg om jeg kunne ta henne inn til de kom hjem. Etter uhellet pratet jeg med dem men de sto på sitt. De har nemlig veldig selvstendige barn ifølge dem.

 

Idag toppet det seg. Det ringte på og utfor står begge jentene. Oppgaven min denne gang var fødsel, nærmere bestemt kattefødsel. De hadde tlf i hånden med moren på tråden. "Kan du hjelpe X(8 åringen) med katta for kan virke som det er noen kattunger igjen inni der som ikke kommer ut". Har selv tvillinger på 4 og måtte ta dem med og det rådet kaos i huset. Det gikk seg til, kattene ble alle født og nå møter jeg naboen ute som har avlivd alle.

 

Jeg er sint på naboene som setter barna i denne situasjonen. Det ligger 4 barn som har overvært fødsel og venter spent på å møte ungene i morgen. Jeg er også pisse lei fordi jeg ikke klarer si nei når de spør om hjelp. Det er snakk om bare noen timer om ettermiddagene de er borte og noen timer i helgene men jeg er likevel dritt lei og mener de bestemt ikke er store nok til å klare seg selv.

 

Jeg vurdere rett og slett begynne å si nei. Gjorde det en gang men samvittigheten hånket meg inn. Kan jeg si nei? Kan jeg si at de må ringe moren så kommer hun og plastrer dem? Kan jeg si at de må slutte ringe på døren?

[Gjest sug lut]

Du ringer barnevernet hvis fem- og åtteåringen til stadighet er alene.

[2 hjertegull :)]

Oi.. Denne var tricky du.. :/

Du kan jo selvfølgelig si nei, du er ikke betalt for å passe på dem. Men det er jo barna det går ut over også da..

Hvorfor er de så mye alene, hvor er foreldrene?

 

Når jeg leser innlegget ditt, så tenker jeg ta kontakt med fagfolk. Altså f.eks barnevern. Jeg er ikke en av dem som mener man skal melde alt og ingenting, for de lider jo ikke av omsorgsvikt så lenge du tar deg av dem. Men hvor går grensene tenker jeg..

Ville det vært omsorgsvikt dersom du ikke var tilstede?

Fryktelig vanskelig.. Vet egentlig ikke hva annet jeg skal råde deg til.. Kanskje noen andre har mer fornuftige svar

[Anonym bruker]

Seriøst?

 

Har en 5 åring og en 8 åring selv jeg, og ville ikke latt de være alene mens jeg dro på butikken engang!

 

5 år?

 

Er enig med luten her altså, det er en barnevernsak. Uansett hvor moden og voksen en 5 åring er for alderen skal de ikke overlates alene hjemme i flere timer. Det er også totalt uansvarlig å la en 8-åring ha ansvaret for en 5-åring.

 

8-åringen min kan godt være alene hjemme et par timer, men selvsagt uten å ha ansvaret for lillesøsteren sin.

[Anonym bruker]

?? Tok de livet av kattungene??

Ring barnevernet, dyrevernere, politi og gjerne ambulanse, for det hadde de trengt etter at jeg hadde vært ferdig med dem!

Pakk!

[Anonym bruker]

Barn på 5 og 8 år burde ikke være alene hjemme om de ikke klarer det, og er jo tydelig at disse barna ikke er klare for det.

 

Barna er jo ikke ditt ansvar når foreldrene er borte. Skjønner jo at det er vanskelig for deg å si nei når det oppstår vanskelige situasjoner.

 

Min sønn på 8, snart 9, er hjemme alene av og til om han har besøk av venner osv men de klarer seg fint den stunden jeg er borte.

 

Snakk med foreldrene igjen og forklar at du ikke har kapasitet til å være deres barnevakt. Hva skjer om du ikke er hjemme? Om foreldrene ikke bryr seg denne gangen, får du ta kontakt med barnevernet.

 

Håper det ordner seg for alle parter. Er jo synd på barna som er hjemme alene og får ansvar for voksen ting!

[Anonym bruker]

Du ringer barnevernet hvis fem- og åtteåringen til stadighet er alene.

 

Når er et eldre søsken gammel nok til å passe på mindre søsken da?

[Anonym bruker]

Jeg ville sagt ifra til moren om at du ikke er barnevakten dems, eller ansvarlig. Og sagt at du kom til å ringe bv. Hadde det ikke blitt endring etter en kort stund (noen dager\ en uke) så hadde jeg ringt bv.

 

Kanskje de trenger litt veiledning eller en liten vekker. Det er ikke sånn at bv tar ungene med engang, så er ikke farlig å ringe dem. Ihverstefall kan du ringe anonymt å høre om hva de syns, og om det er noe de bør gjøre med det.

 

Hva skjer den dagen du ikke er hjemme, og en av ungene blir skadet? Da kommer du til å ha dårlig samvittighet, og det er ikke riktig..

[Anonym bruker]

Du ringer barnevernet hvis fem- og åtteåringen til stadighet er alene.

 

Når er et eldre søsken gammel nok til å passe på mindre søsken da?

 

Personligheten til barnet er vel nesten viktigere enn alderen når det kommer til dette, men jeg tenker at de ikke er gamle nok før de kan takle de verst tenkelige ting.

 

Jeg har en 11 åring og en 8 åring, de kan selvfølgelig være alene hjemme, de passer ikke på hverandre.

Jeg kan også la en av de to eldste ta med seg 3-åringen til lekeplassen litt borti gata alene, passe henne litt utenfor her osv. Men jeg reiser ikke hjemmefra mens de passer henne, hva om hun detter ned trappen, kaster opp, det begynner brenne, hun hopper i sofaen og detter så hun slår hodet i salongbordet e.l. Det er ikke meningen barn skal takle slike ting uten voksne!

[Anonym bruker]

Hvordan de tok livet av kattungene vet jeg ikke men neppe hos dyrlegen. Var ute ryddet leker og da kom hun ut; ville informere meg så jeg kunne si det til barna mine. Akkurat nå er jeg faktisk mest sint for akkurat dèt. Det var et tonn med spm her på sengekanten og jeg lovte de at de kunne besøke dem i morgen.

 

Jeg ble så sjokkert at sa ingenting. Spurte bare hva jordmoren på 8 syntes og hun hadde skreket sa moren, men det var ikke noe å gjøre med.

 

Barnevernet har jeg vurdert frem og tilbake over lengre tid nå, og det var litt "godt" å se at jeg ikke er alene om den tanken. Var redd min tendes til å være lei skulle ha overtaket slik at jeg meldte på feil grunnlag. Om noen skjønner hva jeg mener...

 

Og ja, det går utover barna om jeg sier nei. Men jeg er alene med tvillinger og føler vel jeg har nok egentlig på ettermiddagene. De er så små også at de kan ikke passe hverandre når jeg må ut i "felten".

[Anonym bruker]

Har søkt litt nå og funnet noen lignende problemstillinger men ingen saker er jo like;)

 

Handler om naboer. Nære naboer som lar barna være mye alene hjemme. De er 5 og 8 år. Naboene mener de kjenner barna og at de klarer seg fint alene. Jeg mener motsatt. Grunnen til dette er at de daglig ringer på om ting. Skal låne melk, åpne syltetøyglass, ta ut flis, plastre dem, knyte sko, ja og listen fortsetter.

 

Jeg har tidligere hintet og èn gang tatt en alvorlig prat med dem. Minste(da 4år) slo seg på sykkelen. Syklet uten støttehjul, søstern inne og ingen foreldre hjemme. Og hun trynet skikkelig og da måtte jeg ut og moren ringte meg om jeg kunne ta henne inn til de kom hjem. Etter uhellet pratet jeg med dem men de sto på sitt. De har nemlig veldig selvstendige barn ifølge dem.

 

Idag toppet det seg. Det ringte på og utfor står begge jentene. Oppgaven min denne gang var fødsel, nærmere bestemt kattefødsel. De hadde tlf i hånden med moren på tråden. "Kan du hjelpe X(8 åringen) med katta for kan virke som det er noen kattunger igjen inni der som ikke kommer ut". Har selv tvillinger på 4 og måtte ta dem med og det rådet kaos i huset. Det gikk seg til, kattene ble alle født og nå møter jeg naboen ute som har avlivd alle.

 

Jeg er sint på naboene som setter barna i denne situasjonen. Det ligger 4 barn som har overvært fødsel og venter spent på å møte ungene i morgen. Jeg er også pisse lei fordi jeg ikke klarer si nei når de spør om hjelp. Det er snakk om bare noen timer om ettermiddagene de er borte og noen timer i helgene men jeg er likevel dritt lei og mener de bestemt ikke er store nok til å klare seg selv.

 

Jeg vurdere rett og slett begynne å si nei. Gjorde det en gang men samvittigheten hånket meg inn. Kan jeg si nei? Kan jeg si at de må ringe moren så kommer hun og plastrer dem? Kan jeg si at de må slutte ringe på døren?

 

 

Aldri i verden om 5 åringen min hadde fått vært alene hjemme, og en 8 åring er om max knapt nok gammel nok til å være alene en times tid, ikke gammel nok til å se etter søstra.

Hva kan de ha å gjøre som er så viktig at de reiser fra så små barn støtt og stadig? Og det er jo tydeligvis slik at de mener du skal ta ansvar og være der for ungene deres så de slipper å betale barnevakt.

 

Jeg var 9 år da jeg var alene hjemme noen timer her og der og da hadde jeg en nabo jeg kunne gå til om det var noe. Men det var da selvsagt en avtale moren min hadde gjort med denne naboen.

Man kan ikke bare forvente at en nabo eller annen voksen person skal være der og stille opp uten å avtale dette på forhånd.

Hva om et av barna skader seg alvorlig og du ikke er hjemme når den andre ringer på?

 

Jeg ville kontaktet barnevernet, mener helt klart det er på sin plass at de blir kontaktet slik at barnevernet kan gi de rettledning i hva man kan forlange av et barn i den alderen og hva disse barna trenger.

Jeg tenker at hvis foreldra forlanger at de skal klare seg alene i timer av gangen, hva mer forlanger de av barna. hvor mye omsorg får disse barna egentlig av sine foreldre.

[Anonym bruker]

Hvis det dukker opp en situasjon igjen, der du får barnas mor eller far på telefonen der de ber deg om å gjøre div ting, så tror jeg det vil være en vekker for dem om du sier nei til dem på telefon. "Nei, jeg kan faktisk ikke det, for jeg er ikke barnevakten deres, og jeg synes ikke de burde vært hjemme aleine i utgangspunktet, de burde hatt noen hos seg som kan hjelpe med slikt, dette vitner jo bare om det vi har pratet om før, at de er for små til å være aleine".

 

Tror det er den beste direkte tilbakemeldingen du kan gi dem. At du sier det rett til dem i den situasjonen de trenger deg, ettersom du har prøvd å snakke med dem ellers.