Jeg ønsker å bli en bedre mamma

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke hva det er, men jeg trenger å blåse litt ut her. Vil gjerne ha råd eller høre fra noen som er i en lignende situasjon.

 

Saken er at jeg har ei jente på 5 år, som nå skal henvises videre til BuP for utredning da det mistenkes ADD/ ADHD. Vi har vært i en lang prosess for å komme dit vi er nå, på dørterskelsen til mennesker som skal gi prinsessa vår en diagnose. Livet vårt er allerede forandret og mer vil komme. Det sier kanskje seg selv at det er ei krevende jente vi har, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Håper ingen dømmer meg, men jeg føler rett og slett at jeg ikke aner hva jenta mi trenger for å bli roligere og mindre bekymret. Mindre krevende...

 

Derfor opplever jeg at jeg trekker meg mer og mer vekk fra henne :-( Jeg er glad for de dagene jeg jobber til 18, slik at jeg slipper en hel ettermiddag med henne og jeg har ikke lyst til å leke med henne, knapt være med henne. Det er grusomt å ha disse følelsene. Jeg antar at dette er forårsaket av hennes atferd. Jeg synes så synd på henne, hun fortjener jo en mamma som "orker" henne uansett hvilken diagnose hun har! Hva er det som feiler meg? Hvordan kommer jeg meg ut av disse tankegangene?

 

Ja, noen av dere har sikkert en del drittkommentarer på lager om at jeg aldri burde blitt mamma, kanskje, men før dere skriver: Prøv å forestill dere å skulle veilede en jente på nå 5 år som hyler for ingenting, som må bli med meg på do, som fotfølger meg som en skygge, som maser på meg konstant, som aldri sitter i ro og som overkjører alle samtaler jeg har med pappaen eller andre. Ei jente som fortsatt griner etter meg i barnehagen, i bursdager, hos bestemor...Og jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal klare å gi henne det hun trenger fordi jeg ikke finner det ut...

[Bustehue]

Kjære deg, ikke fortvil Nå får dere hjelp. PPT/BUP vil ikke bare gi en diagnose og sende dere avgårde. De vil kunne rådgi deg i forhold til dette du etterlyser her. De har erfaring med barn som har forskjellige typer vansker, og har noen triks og gode råd i forhold til hvordan det er lurt å takle det.

 

Håper det ordner seg for dere. Klem

[Anonym bruker]

Jeg vet om flere med barn med ADHD som har hatt fremgang med å bruke oppdragelsesmetoder fra denne boken:

 

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2595346&rom=MP

[81-Mamma<3<3]

Den boka skulle jeg og ambefale! Jeg har kjøpt den selv, og har lest litt i den. Mye bra tips for alle foreldre i denne!

[Anonym bruker]

Det er helt legitimt å føle som du gjør! Det viktigste er jo at du erkjenner det og har et ønske om forandring. Håper hjelpen kommer til dere, og når ting løsner litt, så skal du se at følelsene dine sikkert forandrer seg også.

I mellomtiden, kunne du tenke deg for eks et avlastningshjem?

[Anonym bruker]

Du beskriver akkurat sånn jeg har det også, jeg merker at jeg distanserer meg mer og mer fra ungen min og får dårligere og dårligere samvittighet

[Anonym bruker]

Jeg vet om flere med barn med ADHD som har hatt fremgang med å bruke oppdragelsesmetoder fra denne boken:

 

http://www.bokkilden...=2595346&rom=MP

 

Får ikke åpnet linken... Hvilken bok er det? Jeg har også en krevende 5-åring som jeg gjerne skulle ha litt råd til å takle!

[jentemamma]

Nå har dere tatt et viktig skritt og søkt om hjelp, og jeg håper for deres skyld at det kommer noe konstruktivt ut av det! Virker som om det er gjennomtenkt, men jeg lurer likevel på hva dere har prøvd før dere går til dette skrittet? Og hvordan fungerer jenta deres i bhg eller andre steder når du/dere ikke er tilstede? Og er hun nr 1?

Ut fra det du skriver kjenner jeg igjen mye i min egen datter på nesten 5. Helt fra hun ble fødd har hun vært et ganske krevende barn. Kolikk, urolig, litt engstelig, oppmerksomhetssøkende etc etc. Ekstreme sinneutbrudd, gråt for minste lille ting, hyl og skrik dagen lang. I mørke stunder har jeg virkelig lurt på om det er noe som feiler henne... Men vår jente fungerer helt eksemplarisk i bhg og på besøk hos andre. Det er kun oss hun tester ut og irriterer til vanvidd! Og jeg merker at det er utrolig lett å kjøre seg inn i en dårlig sirkel, med dårlig samspill. å kjefte, irritere seg, mase og til slutt bli sint... Sånne dager blir atferden hennes også værre enn værst, og da hender det at jeg heller ønsker meg vekk. Kjenner igjen det med dårlig samvittighet... Men på dager der vi voksne er opplagt og på overskudd kan alt gå på skinner! Dette har fått meg til å skjønne at jeg ikke kan "laste alt på jenta". Hvordan jeg opplever henne og behandler henne har voldsomt stor betydning for hennes atferd! Etter mange runder med meg selv har jeg kommet til at jeg ikke ønsker noen utredning hos min datter. En eventuell diagnose forandrer ikke min datter. Atferden/vanskene er jeg nødt til å takle uansett. Medisinering er for øvrig et minefelt jeg ikke ønsker å gå inn på nå, men slik jeg tenker kan det aldri være hovedtiltaket. Andre tiltak må på plass først, og da er vi foreldre sannsynligvis nøkkelen. Dessuten er det mye som er "normalt", og det er ikke alt som snakkes om. Det er lett å få inntrykk av at de fleste hjem er idylliske og harmoniske uten trass, sinne, gråt og krangling. Men i hjem flest tror jeg ikke det er sånn. Uansett, masse lykke til:)

[81-Mamma<3<3]

Jeg vet om flere med barn med ADHD som har hatt fremgang med å bruke oppdragelsesmetoder fra denne boken:

 

http://www.bokkilden...=2595346&rom=MP

 

Får ikke åpnet linken... Hvilken bok er det? Jeg har også en krevende 5-åring som jeg gjerne skulle ha litt råd til å takle!

n

Boka heter: de utrolige årene. Skrevet av carolyn webster-stratton

[Hedda2011]

Jeg kan bare henge meg på de som anbefaler boka. Den er lettlest med gode råd. Den har vært svært nyttig for meg med min gutt, men den tar ikke bort den følelsen du nevner. Det er utrolig slitsomt , og enda vanskeligere å skulle være en god mamma, og jo mer sliten du er selv jo mindre har du å gi. Dersom Bup setter diagnosen har du rett på avlasning fra kommunen. Denne kan brukes til å "koble av" og "lade opp". Jeg vet at jeg selv bruker lengre tid på å lade opp, jo mer uro det var rundt gutten min, og i en periode han hadde laget ett følt styr på skolen, var det nesten som jeg ble frastøtt av han. Da lot jeg pappan ta hovedbiten, og trakk meg tilbake. Barna merker det, og blir mer intens, og krever mer, de vet ikke hva de gjør og det er ikke med intensjon, men det er en naturlig instinktiv reaksjon.

 

Husk at barnet ditt blir ikke annerledes dersom det får en diagnose, det trenger akkurat det samme, og du vet best hva det trenger!

 

Lykke til, håper du finner ut av det!!