Jeg er forknytt og full av hemninger.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke spesielt beskjeden. Men livredd for å miste ansikt.

Klarer ikke å danse på en fest uten alkohol.

Og synes sex er kjempeflaut. Synes fasen med forføring og sette i gang er grusom og vil bare spole meg fram til det kleine er over.

Hvis jeg ikke er helt lysten er det skikkelig flaut og ekkelt at han tar meg på puppene. Som mannen min er en fremmed.

Ta på meg selv eller stønne høyt mens vi har sex, jeg hadde heller dødd.

Nå er ikke mannen min den som har laget en solid grunnmuren for tillit og trygghet. Det har skjedd en del leie ting og det er sagt og gjort mye sårende.

Men tror likevel mine hemninger ligger hos meg.

Jeg føler meg fanget av meg selv.

Og det er ikke så lett at det er bare å ta seg i nakken, ta på sexy undertøy og hoppe på mannen eller ta en solodans på neste fest.

Noen som kjenner seg igjen og har noen gode råd?

[Anonym bruker]

Jeg kan kjenne meg igjen, men ikke med tanke på forhold og sex.

 

Men jeg har endel hemmeligheter som gjør at jeg ikke lar andre komme for nær og som gjør at jeg ikke vil innvolvere meg med en mann. Det er tungt, særlig når hemmelighetene egentlig ikke er mine eller noen som jeg har lagd selv, men jeg er forberedt på et liv alene på grunn av dem.

[Anonym bruker]

Jeg kan kjenne meg igjen, men ikke med tanke på forhold og sex.

 

Men jeg har endel hemmeligheter som gjør at jeg ikke lar andre komme for nær og som gjør at jeg ikke vil innvolvere meg med en mann. Det er tungt, særlig når hemmelighetene egentlig ikke er mine eller noen som jeg har lagd selv, men jeg er forberedt på et liv alene på grunn av dem.

 

Huffda. Det hørtes da urimelig ut

Hi

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Vet hvor du sitter HI.. Altså, forstår deg GODT, her er det da dårlig selvfølelse ute og går, i tillegg til at alt var kleint i den sexuelle verdenen.

Her er det da min egen fortid som står i veien, gikk gjennom en voldtekt som 12 åring, og når jeg først "debuterte" fivelig, så var det med feil fyr, en som ikke hadde forståelse for mine behov, det med å tilvenne meg sex, han hoppet rett på det og avblåste alle forsøk på å roe han.

 

Uansett.

Samboeren min er ikke av de mest tillitsfulle heller, i den forstand at han har vært mentalt utro to ganger, kalt meg en del stygge ting ol.

Så i starten var det hele med intimitet rundt sex en ren katastrofe for meg (hadde stortsett øyner igjen som om jeg var livredd settingen!)

 

Det eneste som hjalp her var å lære seg å koble ut tanker når vi har sex, forberedet meg hele dagen på at det lå ann til sex til kvelden (vi måtte avtale sex en periode, for at det skulle hjelpe meg)

Etter runder med dette, så merket jeg at hemningene løsnet opp, og innen det sexuelle er det virkerlig løsnet opp, men pga selvbildet, så må jeg si det fortsatt er et slit, og stakars samboeren får fint lite variasjon innen stilinger ol. Det er noe jeg jobber med, og vi til dels jobber sammen med (enda han synes det til tider virker som om sex er mer jobb enn nytelse) Gleder meg bare til vi når det punktet at jeg klarer å slippe meg helt løst.

 

Innen for det sosiale er det en helt annen sak! Der er jeg totalt forknytt, har bedret seg noe da, før turte jeg ikke prate, så lenge det var mer enn meg og en til i rommet! (kjipt når det til og med gjalt på skola) men nå klarer jeg hvertfall å snakke fordi om det er fullt i rommet, og mange ukjente mennesker, men det å skulle danse i rom fult av mennesker, og gud forby SOLOdans, det vil nok ta mange mange år, om jeg noen sinne rekker det.