Når man ikke har noen å snakke med...

[Anonym bruker]

er det egentlig ganske så kjipt føler jeg. Slik jeg har det i dag, så har jeg nydelige barn, fantastisk samboer, meningsfull jobb, fin leilighet osv. Men jeg har opplevd en god del ting i fortiden, og fortsetter å oppleve noe av det, pluss ettervirkninger av tidligere hendelser, nå, noe som er ganske så tungt for psyken og humøret. Problemet er at jeg overhode ikke har noen å snakke med. Har per dags dato ingen venninner her jeg bor, og de få jeg hadde før jeg flyttet og begynte å studere/jobbe for mange år siden, har for lengst fått seg nye venner som bor mye nærmere slik at vi ikke har mer kontakt. Jeg kan ikke snakke med mine foreldre siden det bare ikke går (ikke alt jeg vil fortelle, og så er det svært lett å få beskjed fra dem om å skjerpe seg og få opp humøret... jada, hvis det hadde vært så lett så).

 

Jeg har ingen depresjoner eller angst, så sånn sett er det uproblematisk. Er aldri borte fra jobb, følger opp unger, hus og mann og fungerer 100% i hverdagen. Det er bare at det er svært tungt å gå rundt med disse tankene og late som alt er i orden når man egentlig vil sette seg ned og grine litt, selv om det ikke skjer så veldig ofte. Har prøvd å få henvisning til psykolog, men når man har så teit fastlege som sier at når man ikke er glad 24/7 og er mor, så skal det sendes melding til barnevernet hvis man benytter seg av psykolog (har bistått barnevernet i en god del saker selv i forbindelse med yrket mitt og aldri hørt om noe slik), så får man heller ikke henvisning. Har prøvd privat psykolog, men var egentlig skuffet, siden hun bare satt der og nikket og virket helt fremmed og uengasjert.

 

Har noen tips til meg?

[Anonym bruker]

Kanskje bytte lege? Eller forhøre deg på helsestasjonen, hvis du har småbarn som du er der med på kontroll, så kan man jo nevne det for helsesøster. Kanskje hun har noen gode råd.

Håper det løser seg. Ikke godt å gå med masse sånne tanker i hodet.

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Hei! Jeg kjenner meg så godt igjen... Har slitt mye jeg også! Mye sykdom i nær familie og har blitt veldig dårlig behandlet tidligere i livet. Dette følger med meg resten av livet. Har også flyttet og kjenner få her jeg bor. Synes på en måte at de ikke har godtatt meg her, og blir stengt ute. Selv om jeg har mann, barn hus og full pakke forfølger fortiden meg! Fikk en knekk for noen år siden. en liten episode som gjorde at begeret rett og slett rant over for meg! Gikk til legen, for tenkte med meg selv at dette er noe jeg ikke klarer å rydde opp i selv. Det var rett og slett for mange tanker oppi toppen på meg. Hun henviste meg da til psykolog. Fikk aldri svar fra psykologen, så begynte hos en psykiatrisk sykepleier som drev privat praksis. og der fikk jeg time med en gang! Hun var veldig ok! Jeg fikk jeg "sortert" tankene mine... Føler meg mye bedre nå. Selv om tankene er der, har jeg lært meg å leve med de og akseptere at det er sånn det er. Jeg vet at dette som har skjedd meg har gjort meg sterkere og blitt med på å forme meg til en selvstendig dame med masse livserfaring selv om jeg ikke er så gammel!!

Men prøv å få hjelp!! Kanskje finne en annen privat psyk? Er jo ikke alle man har "kjemi" med! Jeg er glad jeg tok steget. Var ikke farlig i det hele tatt!! Hørte aldri noe om barnevernet. dette hørtes litt rart ut...

 

Lykke til! Håper det ordner seg for deg! Vondt å ha det sånn!!