Samboers vekt ødelegger så mye!

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en mann som veier veldig mye. Vekter har bare økt og økt og han veier nå godt over to hundre kilo. Dette hemmer han selvsagt veldig i det daglige....og jeg merker at det går mer og mer utover resten av familien. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal ta meg til....

 

Vi har tre barn sammen og det er jeg som tar meg av alt med dem....jeg går på alle foreldresamtaler, påskefrokoster, skole og barnehage avslutninger, skolekonserter, 17 mai....foreldremøter. Alt alene. De to eldste er aktive i hver sin idrett som igjen medfører mange konkurranser...det er kun jeg som er å ser på dem, som står i kiosk, som er med å rigger opp eller ned haller. Vi går aldri ut å spiser eller på kino....Jeg syns det er skikkelig trist for ungene som aldri har en pappa som engasjerer seg. Han vil men skjems over vekta.Han vil ikke opereres for han skal fikse dette selv....men gjør ikke noe. Jeg foreslår små turer om kvelden men nei...han sitter bare å enten jobber eller ser på tv.

 

Nå skulle vi til syden i sommer sammen med noen venner men i dag sier han at vi drar ikke for han orker ikke med vekta. Ungene har gledet seg i et halvt år...

 

Jeg er så lei av å ta alt alene...og syns det er så trist for ungene at vi alltid må unnskylde at han ikke er der med at han jobber. Syns det er merkelig at han selv ikke ønsker å gjøre noe med dette når han ser hvor mye han går glipp av. Eldste er tolv år og han har til dags dato aldri vært med på noe.

[Anonym bruker]

Uff, så trist. Både for deg, for han og for barna.

 

Tenker han over at om vekten fortsetter å øke så vil hans barn med stor sannsynlighet bli farløse?

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en mann som veier veldig mye. Vekter har bare økt og økt og han veier nå godt over to hundre kilo. Dette hemmer han selvsagt veldig i det daglige....og jeg merker at det går mer og mer utover resten av familien. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal ta meg til....

 

Vi har tre barn sammen og det er jeg som tar meg av alt med dem....jeg går på alle foreldresamtaler, påskefrokoster, skole og barnehage avslutninger, skolekonserter, 17 mai....foreldremøter. Alt alene. De to eldste er aktive i hver sin idrett som igjen medfører mange konkurranser...det er kun jeg som er å ser på dem, som står i kiosk, som er med å rigger opp eller ned haller. Vi går aldri ut å spiser eller på kino....Jeg syns det er skikkelig trist for ungene som aldri har en pappa som engasjerer seg. Han vil men skjems over vekta.Han vil ikke opereres for han skal fikse dette selv....men gjør ikke noe. Jeg foreslår små turer om kvelden men nei...han sitter bare å enten jobber eller ser på tv.

 

Nå skulle vi til syden i sommer sammen med noen venner men i dag sier han at vi drar ikke for han orker ikke med vekta. Ungene har gledet seg i et halvt år...

 

Jeg er så lei av å ta alt alene...og syns det er så trist for ungene at vi alltid må unnskylde at han ikke er der med at han jobber. Syns det er merkelig at han selv ikke ønsker å gjøre noe med dette når han ser hvor mye han går glipp av. Eldste er tolv år og han har til dags dato aldri vært med på noe.

 

si det til han,. at han må ned i vekt. det går for mye utover barna.

jeg syns nesten du skal ta med deg barna å reise på ferie jeg. er han som har et problem og ikke gjør noe med det. ikke du.

du og barna har gledet dere. så dra.

[stinen ♀ ♂ ♂]

Uff, så ille!

 

Jeg vil foreslå å kjøpe inn en ergometersykkel eller en ellipsemaskin som kan stå midt i stua. Pappaen til ei av datteren min sine venninner gikk ned maaaange kg ved hjelp av dette. =)

 

Men det er klart... Han må jo ville det selv:/

[Anonym bruker]

For det første: om han ikke vil dra, så får det bli hans sak, jeg ville nok sagt at greit, da drar jeg og ungene, så får du sitte hjemme.

 

For det andre: Tenker han over hodet på at han holder på å ofre livet sitt? Og for hva, godis? Brus? For mye på talerken? Ok at man går litt opp i vekt, men når du kommer opp i den vekta du nevner her, er man rett og slett egoistisk (tro du meg, jeg vet hva jeg snakker om, veide 167 kg på det meste, og det er MYE)

Sliter han psykisk? Så han trøstespiser en del eller? I såfall hadde jeg nok forlangt en endring.

 

Som jeg sier, jeg har selv veid 167 kg, dette etter 2 barn ble født (men kan ikke skylde på babyvekt, er ene og alene godis og mat spising) Jeg åpnet først øynene da legen min fortalte at fettet i kroppen min holdt på å tette blodårene mine, og om jeg ikke gjorde noe brennkvikt, så kunne jeg glemme å se barna bli stort eldre enn de var pr dags dato.

 

Dette er nå 4 år siden, og jeg veier i dag 87 kg, fortsatt et stykke igjen, men jeg har jobbet HARDT for dette, jeg tok ikke en oprasjon, først fordi det var en stor risiko med alt fettet i blodårene (komplikasjon kunne føre til blodpropp) og for det andre, så var jeg selv ansvarlig for min vekt, så jeg ville være ansvarlig for å gå ned igjen i vekt også!

[Anonym bruker]

Det vanskelige er å starte. Dere må sette dere ned og snakke om dette, og sette en dato og ha en plan for hva han skal putte i munnen. Få oversikt over hva slags mat han bør spise, og hvor mye og hvor ofte.

Fjern godteri og usunne ting, slik han ikke blir fristet. (Evt la barna ha hver sin pose som bare er deres, så får du heller klare deg uten, sammen med ham.

[Anonym bruker]

Det er like før mannen din vil bli ufør grunnet sykelig fedme.

En slik overvekt er svært farlig, og han risikerer faktisk å dø fra deg og barna deres, men dette vet du allerede.

 

Mannen din viser ikke vilje eller evne til vektnedgang, men du kan selvsagt forsøke å snakke med han du.

 

Mer effektivt tror jeg derimot det er om du bestiller en time til hans fastlege, for å melde bekymring for hans helse. Fortell legen hvordan du vurderer mannens helse, beskriv hva mannen din greier iløpet av dagen, og hva han IKKE greier/orker. Fortell at barna deres aldri får oppfølging av far, osv...

Fastlegen bør kalle inn mannen din til en alvorlig samtale, og total-utredning med tanke på hjerte-lidelser, blodtrykk etc, og bruke press (rett og slett) for å sette igang med vektreduksjon.

 

Lett for en utenforstående herfra å råde til selvfølgelig, men du som nærmeste pårørende har faktisk mulighet til å gå bak ryggen til mannen, å "sladre" til fastlegen... Lykke til! =)

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med en mann som veier veldig mye. Vekter har bare økt og økt og han veier nå godt over to hundre kilo. Dette hemmer han selvsagt veldig i det daglige....og jeg merker at det går mer og mer utover resten av familien. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal ta meg til....

 

Vi har tre barn sammen og det er jeg som tar meg av alt med dem....jeg går på alle foreldresamtaler, påskefrokoster, skole og barnehage avslutninger, skolekonserter, 17 mai....foreldremøter. Alt alene. De to eldste er aktive i hver sin idrett som igjen medfører mange konkurranser...det er kun jeg som er å ser på dem, som står i kiosk, som er med å rigger opp eller ned haller. Vi går aldri ut å spiser eller på kino....Jeg syns det er skikkelig trist for ungene som aldri har en pappa som engasjerer seg. Han vil men skjems over vekta.Han vil ikke opereres for han skal fikse dette selv....men gjør ikke noe. Jeg foreslår små turer om kvelden men nei...han sitter bare å enten jobber eller ser på tv.

 

Nå skulle vi til syden i sommer sammen med noen venner men i dag sier han at vi drar ikke for han orker ikke med vekta. Ungene har gledet seg i et halvt år...

 

Jeg er så lei av å ta alt alene...og syns det er så trist for ungene at vi alltid må unnskylde at han ikke er der med at han jobber. Syns det er merkelig at han selv ikke ønsker å gjøre noe med dette når han ser hvor mye han går glipp av. Eldste er tolv år og han har til dags dato aldri vært med på noe.

 

 

Jeg skjønner dette er vanskelig med du bør ihvertfall ikke la at han skjemmes over vekta men ikke gidder å gjøre jobben for å bli kvitt den gå utover barna.

Ta barna med på turen alene, for det er jaggu ikke rettferdig at pappas problemer som han selv har laget for seg skal gå utover barna og noe de har gledet seg til lenge.

Hvorfor skal de ikke få leve fordi han daglig tar valget å ikke gjøre det.

[2 hjertegull :)]

Det er like før mannen din vil bli ufør grunnet sykelig fedme.

En slik overvekt er svært farlig, og han risikerer faktisk å dø fra deg og barna deres, men dette vet du allerede.

 

Mannen din viser ikke vilje eller evne til vektnedgang, men du kan selvsagt forsøke å snakke med han du.

 

Mer effektivt tror jeg derimot det er om du bestiller en time til hans fastlege, for å melde bekymring for hans helse. Fortell legen hvordan du vurderer mannens helse, beskriv hva mannen din greier iløpet av dagen, og hva han IKKE greier/orker. Fortell at barna deres aldri får oppfølging av far, osv...

Fastlegen bør kalle inn mannen din til en alvorlig samtale, og total-utredning med tanke på hjerte-lidelser, blodtrykk etc, og bruke press (rett og slett) for å sette igang med vektreduksjon.

 

Lett for en utenforstående herfra å råde til selvfølgelig, men du som nærmeste pårørende har faktisk mulighet til å gå bak ryggen til mannen, å "sladre" til fastlegen... Lykke til! =)

 

Har aldri hørt om denne måten å gjøre det på, men hvis det er lov, og det går an å gjøre det slik, så signerer jeg dette svaret!

Kanskje er det eneste måten å få opp øynene hans på!?

[Anonym bruker]

Godt forslag å varsle fastlegen!

Vil også støtte forslaget med sykkel eller elipsemaskin i stua. Kanskje helst sykkel, for den kan man sitte på, og man klarer å holde på lenger.

Det handler om å holde seg i bevegelse, og det har fungert for meg :-)

Kanskje dere kan ha 2 sykler, og sykle sammen? Lettere om man er to :-) Hvis dere ikke drar til syden i år, men setter det som mål neste år så kan dere heller investere i sykler i år.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Det er like før mannen din vil bli ufør grunnet sykelig fedme.

En slik overvekt er svært farlig, og han risikerer faktisk å dø fra deg og barna deres, men dette vet du allerede.

 

Mannen din viser ikke vilje eller evne til vektnedgang, men du kan selvsagt forsøke å snakke med han du.

 

Mer effektivt tror jeg derimot det er om du bestiller en time til hans fastlege, for å melde bekymring for hans helse. Fortell legen hvordan du vurderer mannens helse, beskriv hva mannen din greier iløpet av dagen, og hva han IKKE greier/orker. Fortell at barna deres aldri får oppfølging av far, osv...

Fastlegen bør kalle inn mannen din til en alvorlig samtale, og total-utredning med tanke på hjerte-lidelser, blodtrykk etc, og bruke press (rett og slett) for å sette igang med vektreduksjon.

 

Lett for en utenforstående herfra å råde til selvfølgelig, men du som nærmeste pårørende har faktisk mulighet til å gå bak ryggen til mannen, å "sladre" til fastlegen... Lykke til! =)

 

Har aldri hørt om denne måten å gjøre det på, men hvis det er lov, og det går an å gjøre det slik, så signerer jeg dette svaret!

Kanskje er det eneste måten å få opp øynene hans på!?

 

Fullt lovlig

Her har samboeren kontaktet sin mors fastlege "noen" ganger, og det pga redsel for hennes psyke, han har lagt alle kort på bordet i forhold til hvordan hans far er, både overnfor moren, familien og stort sett alt og alle. Legen har tatt det til følge, og hatt samtaler med moren hans, hvor han oppfordrer henne til å gå ut av ekteskapet, for sin egen helse og psyke, desverre følger ikke min kjære svigermor opp, det gjør vodt langt inn i hjerterota.

 

Men uansett, dette er fullt mulig, og med en lege som backer opp, så kan det også føles tryggere å ta det opp med samboeren og ta kapen mot fedmen for han/ sammen med han

[Anonym bruker]

Jeg meldte mannen min inn på en mannegruppe hso Grete Roede. Lureste jeg noen gang har gjort.

 

Men må bare også fortelle om en studievenninne jeg hadde. Hun var nemlig syklig overvektig, og hun var utrolig treig og sein i bevegelsene sine. Hun fikk aldri fullført noe, var intenst sosialt søkende, og hun hadde et grotesk kosthold. Hun var også en mester i å bortforklare ting, dekke over sitt eget kosthold, og til å overbevise andre om hvor bra hun hadde det.

 

Hun ble en dag sengeliggende, med blant annet ryggprolaps, og jeg hjalp henne med husvask og matinnkjøp. Jeg fikk sjokk over de tingene på handlelista som hun absolutt "måtte" ha, og jeg skjønte at hun måtte ha en alvorlig avhengighet av sukker, blant annet. Jeg fikk også et tydeligere inntrykk av hvor deprimert hun egentlig var.

 

Jeg fant ut at vi hadde samme fastlege, og jeg fortalte om venninnen min til legen. Jeg fortalte da om hvor vanskelig hun hadde det, hvor treig hun var i bevegelsene sinte, og om talentet hennes til å dekke over og skjule sine egne følelser. Jeg fortalte selvsagt ikke dette til venninnen min.

 

Ikke lenge etterpå ble hun tilbudt et opphold på et treningssenter, og hun ble tilbudt samtaleterapi. Det ble også tatt flere tester og undersøkelser, og etter flere runder ble det faktisk oppdaget MS. Noe som forklarte både det ene og det andre. Jeg aner jo ikke om det var mine ord som var utslagsgivende for legens tiltak for venninnen min, men jeg har i alle fall aldri angret på at jeg fortalte det, og venninnen min har det bedre, tross diagnosen.

[Babykilo]

Fastlegen! Jeg har gjort dette med min mann pga depresjon.

 

Det er veldig vanskelig å gå ned i vekt alene når det har gått så langt. Jeg foreslår fastlegen først, og mest sannsynlig vil dette åpne for noe i mannen din, en slags innsikt i hvor galt det er. Så kan man snakke om Grete Roede, for det er virkelig et genialt opplegg. Men det nytter ikke å begynne på kurs der hvis man ikke vil det selv.

 

Lykke til. Og gjør noe i dag, dette har fått holde på for lenge.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Enig med de over her, og i tillegg vil jeg si at barna ikke burde lide mht sydenturen. Reis dere fire, og la ham sitte hjemme og tenke over hva han går glipp av. Kanskje det blir en wake up call for ham?

[Anonym bruker]

Min mann drikker og i hadde endel av de samme problemene som følge av det. Så satt vi opp økonomien slik at i har egne " lommepenger". Når alkohol går fra hans egen lomme og ikke felleskassa begrenser det seg selv.

Om din mann må kjøpe brus og godis for egne penger så lir det kanskje mindre? For det er faktisk ikke så billig

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva du har prøvd på eller hva du ikke har gjort, men her i huset hadde det ikke holdt med at han bare sa han skulle gjøre noe med det selv.

 

Jeg hadde nok gått så langt at jeg hadde sagt jeg forlot han om det ikke begynte å vise resultater. Om han hadde vært litt stor er det forsåvidt greit nok det, men når det går utover familielivet og ungene er grensen nådd for min del.

Jeg hadde ikke klart å leve ett liv med mine barn når barnefaren holder på slik rundt oss. Greit nok at det er hans kropp og alt det der, men når det går så mye utover de andre er det ikke greit lenger. Ungene har nok veldig mange tanker og følselser som vi ikke får høre før de blir store, og deres egen syn på vekt blir nok ikke bra. Ganske mange smitteefekkter rundt dette, så jeg hadde sagt hardt mot hardt. Enten begynner du å få den vekta ned, og resultatene får komme kjapt eller så flytter vi slik at ungene ikke blir enda mer skadelidene.

[Anonym bruker]

"Enten bgynner du å få den vekta ned, og resultatene får komme kjapt eller så flytter vi slik at ungene ikke blir enda mer skadelidende." ...fy, så stygt. Hvor fort tror du det er mulig å gå ned 100 kilo da? ...han veier helt sikker 200kg fordi han liker det ja...

 

Mannen din er syk og trenger hjelp. Det er stor forskjell på å veie 10 kilo for mye og 110 kilo for mye. HI's mann er så stor at det ikke engang er mulig å bare ta på seg joggesko og gå på tur - og dersom det er mulig vil det være en helt annen form for tur og trening enn det en normalvektig er vant til, det er alt annet enn lett for kroppen å bære med seg 'godt over 200 kilo'.

 

Mannen din må selv ta grep nå, men han må få vite det fra deg at det er på tide. Det er krevende for hele familien, for det er ikke bare et familiemedlem som må endre kosthold eller bli mer aktive - dere er en familie og må også være en del av det. ...og så trenger dere fastlegen, håp på at dere har en god lege, ikke bare en som skriver ut resept på xenical og sender ham hjem i samme farta.

[Anonym bruker]

Jeg er selv sykelig overvektig, men snudde før jeg nådde 100 kg. Jeg ville vært forsiktig med å dra fram slanking direkte, men om han sier at han vil det selv, er det greit å hjelpe til. Mye bra er sagt her allerede, men jeg vil trekke frem tre ting som ikke har vært nevnt.

 

1. Trening er tungt, vanskelig, kjedelig og tidkrevende for en tung kropp, og det er ikke mange kaloriene man kan trene bort på en time (som er lenge!!). Om målet er å gå ned mye, eller i hvert fall få god effekt i starten, vil jeg anbefale å vente med trening, men fokusere på maten. Der er det overraskende lett å kutte, i hvert fall hvis man skriver opp det man spiser (kan anbefale vektklubb.no, men det finnes gratistjenester også på nettet). Om han fortsetter som før med spisingen, men begynner å skrive det opp, vil han nok få et sjokk når han ser kaloriantallet. Evt går det an å bare skrive det opp uten å regne også, en liste som viser alt man har spist på en dag kan også være overveldende. Etter noen dagers eller ukers registrering kommer gjerne motivasjonen om å kutte noe, og han ser hvilke ting som er lettest å kutte.

 

2. Du sier at han aldri blir med ut. Jeg vet ikke om det er fysisk mulig for ham å bli med, men hvis det er det så krev at han blir med så og så ofte. Når han ikke trenger å vise seg frem, kan han trygt fortsette som han gjør, men om han må ut og mener at det er ubehagelig (det gjør kanskje resten av familien også, men det får dere tåle for en stund), hjelper det på motivasjonen om å gjøre noe.

 

3. Hvis han sjelden går ut og er såpass tung, regner jeg med at det står dårlig til med klær og sko. Jeg synes dere skal bruke litt tid og penger på å finne noen fine ting (internett?) som passer til ham akkurat nå. Det har i hvert fall hjulpet meg, å akspetere vekten min og kjøpe klær som passer, for da føler jeg meg finere og stoltere og tenker at det er håp. Og selv om jeg har 35 kg for mye, gleder jeg meg til å gå ut med mine nye klær.

 

Husk også at når han er så stor, vil han fortsette å være stor i mange år før han evt blir normalvektig eller bare mindre overvektig. Ikke forvent å se resultatene noe annet sted enn på vekta med det første. Derfor er det viktig å følge med på vekta, fordi det er stas å ha gått ned 5 kg på egen hånd, selv om det ikke synes i speilet og ingen andre vet det. Så fort man kommer i gang og har gått ned mange nok kilo til at man vet det ikke bare er naturlige svingninger (som at man veier mer om kvelden enn om morgenen), blir det lettere å fortsette fordi man ser at det funker.

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Da vekta har blitt så mye er det utrolig vanskelig å komme i gang, desverre. Men dette er ikke noen god situasjon hverken for han, deg eller barna. Han bør absolutt være motivert selv ellers er det jo håpløst.

 

Kan dette være et hjelpemiddel til å komme igang? http://www.fedmeoperasjon.no/ sier ikke at dette er en lettvindt løsning, men et fantastisk hjeplemiddel til å komme igang. Kjenner tre stykker som har gjort dette, og de har alle fått et helt nytt liv og er i dag normalvektige. De brukte ca 1 år etter operasjonen før de var innenfor normal BMI.

 

Denne klinikken er den billigste i Norge, ellers så har du jo Aleris, Volvat etc eller alternativer i utlandet.

[Anonym bruker]

Det viktigste her er og ikke snakke vekt, men helse.....For til syvende og sist kunne en mann fint veie et tonn, så lenge det ikke hemmet ham fysisk og han kune vært frisk med sundt hjerte, gode lunger osv osv.

 

Men nå er det sånn at femden er et tegn på sykdom, ikke en sykdom i seg selv.

 

Fastelege og rete Roede tror jeg også kan være til hjelp, men først snakker du med mannen din. FOrteller ham alvoret, og ikke minst hvor slitsomt det er for deg og ha alt ansvar og hvor skadelidende barna kan bli ved og se pappa spise og sitte seg ihjel. Fokuser på at det er hans manglende tilstedeværelse som er trist. Fokusere på redsel for at han skal dø. Fokuser på hvor glad (tross alt) dere er i ham....La ham forstå at det IKKE er vekta som er et problem for dere, men alle problemer vekta fører med seg...Fortell gjerne at han godt kan forbli like stor som nå, at det ikke spiller noen rolle, for det DERE vil er og ha en mann som hjelper til i familien AS, barna vil ha en pappa som er der og viser at han bryr seg..

 

Få ham til og tenke på hva han kan gjøre for og hjelpe deg i familiedrifta, og hva han kan gjøre for og glede barna deres..Det er enkelt og greit,- "være tilstede"....Så får han velge, og bli med på møter, dugnader, kamper osv, eller sitte hjemme og sture,- da kan han likesågodt flytte hjemme og sture....

 

La dette bli et famlieproblem, et problem som bunner i mangel på tilstedeværesle og deltakelse fra hans side,- og ikke la vekta være noe fokus...Greit at det som hindrer ham i og delta er at han skjemmes over vekta si. Men DERE skjemmes ikke over vekta hans, dere skjemmes over at han ikke deltar, dere er lei dere for at han melder seg ut fra familien, dere (du) er sliten fordi han ikke deler byrdene det er og ha barn..

 

Lykke til, begge to..Og sydenturen, den drar dere på!!! Bestill hele familien, og tving ham med. Jeg tror han vil sette pris på det, du/dere viser da iallefall at DERE IKKE er flaue over ham, men gjerne vil ha ham med..

[Anonym bruker]

Siden du står for det meste, står vel du for matlaging og handling!? Da har du mange muligheter;) Hva med å kjøpe kunn sunn og mager mat? Ikke brus og godis...

[Anonym bruker]

Mange gode svar...takk...vet ikke hva jeg skal gjøre. Å dra alene..da tror jeg han klikker. Har en sykt temperament.

 

NÅ gruer jeg mest til 17 mai....Å være alene med ungene pÅ skolen og i toget og hele tiden forklare for folk at nei han mÅtte jobbe....mens han sitter hjemme og gjør ikke noe.....spiser vel.

[LillaGorilla♥♥]

Da får han bare klikke da.

 

Han må ta ansvar for sitt eget liv, det er ikke ditt problem så lenge han ikke gidder bidra.

[Anonym bruker]

Tror jeg hadde stillt ham et ultimatum om slankeoperasjon/slanking og terapi her.. Dra ham med til familievernskontoret og få snakket ut om hvordan han påvirker familien uten at han kan dra fram tempramentet sitt..

 

Personlig forstår jeg ikke hvorfor du gidder å la ham holde på sånn... Han tolererer jo tydeligvis ikke det samme fra deg, iom at du sier at han hadde klikket om du dro alene på ferie..

 

Hadde følt meg fanget i et sånt forhold.. Ikke skal han bidra, og ikke får du gjøre ting på din måte heller..

[Anonym bruker]

Jeg har også en mann med sosial angst (ut i fra det du skriver høres det ut som o det er det han har).. Og forrige ferie var planen å dra på tusenfryd og badeland i bø.

 

Men plutselig orket ikke sambo tanken på det.. for mye folk.. angst for å kle av seg, osv...

Jeg ble selvsagt fryktelig fortvilet fordi ungene hadde gledet seg til dette i ukesvis..

 

Men det endte med at jeg og ungene dro og koste oss mens han ble igjen på campingplassen..

 

Hadde han nektet meg og barna å gjøre planlagte gøyale ting fordi HAN har et problem, så hadde det vært kroken på døra.. Så her føler jeg mannen din går langt over grensen for hva som er greit!