Kan man føle seg "invadert" av egne barn??

[Anonym bruker]

Jeg er gravid, og storesøster (i småskolealder) er naturlig nok fryktelig opptatt av dette. Det er jo bare koselig, vi gleder oss sammen og snakker om hvordan det skal bli.

 

"Problemet" er at hun hele tiden skal kose med magen. Det er greit innimellom, men ofte er hun rett og slett langt innenfor min intimsone. Det er ikke greit at hun vil brette opp genseren og kose ivei. Jeg sier såklart ifra at nå vil jeg ha klærne på, og det går greit, likevel føler jeg for å skyve henne vekk mange ganger. Jeg ser at mange andre jenter på samme alder "klenger" likedan på sine mødre i enkelte situasjoner, så om jeg beskriver det ganske voldsomt nå, så tror jeg nok at det er normalt fra hennes side.

 

Men jeg vil gjerne sette grenser uten å skyve henne vekk. Det er viktig at hun får ta del i gleden ved å vente på en baby, så det er klart hun skal kjenne på magen og få føle at det sparker:)

 

Men det er nå engang min kropp. Jeg vil ikke til enhver tid ha noen som peker på magen, koser med magen eller snakker om magen. Håper virkelig det går over når babyen er ute, for om oppmerksomheten fortsetter når det bare er daukjøtt der, får jeg virkelig fnatt!

[abella]

Det er helt greit å sette grenser for egen kropp, også overfor barna sine.

 

Husk at barn lærer ved å speile seg gjennom foreldrene og 90% av oppdragelsen ligger mellom linjene. Så hvis du har et naturlig forhold til å sette grenser for din egen kropp vil det også bli naturlig for datteren din. Hvis du er grenseløs når det kommer til kroppen din og ikke setter grenser der du egentlig ønsker, vil det også bli vanskelig for datteren din å forstå dette både i forhold til andres grenser og de grensene hun etterhvert skal sette for seg selv.

 

Det går vel fint å glede seg til baby uten å invadere dine grenser? Husk å være tydelig, så hun ikke blir forvirret og trenger å tolke hva du egentlig vil. Si et klart og tydelig "Nei, ikke nå. Nå vil jeg ha magen min i fred".

[Anonym bruker]

takk, da følte jeg meg litt mer normal:) Jo, jeg sier nei når jeg ikke føler for det. Og det ser ut som om hun takler det greit, så det er nok mest i hodet mitt. Jeg liker bare ikke den følelsen av å bli invadert - også når det gjelder oppmerksomhet. Og så føler jeg meg litt slem etterpå - jeg lar det kanskje gå litt langt før jeg sier nei.

 

Følelsen er vel der fra før også - det er frktelig mange som påpeker at "nå er du jammen blitt stor ja". Jeg blir rett og slett svar skyldig - jeg er gravid, det skal være sånn!. Jeg vet det jo selv, jeg trenger ikke å høre det 10 ganger om dagen

 

Det er koseig, både med mage og litt oppmerksomhet, men jaggu skal det bli godt å få hovedpersonen fram i lyset!