..

[Ifadrops]

Heisann. Jeg har havnet i en litt kinkig situasjon jeg.. Ok, here it goes.

 

Jeg hadde en sengevenn i 6 år som jeg var veldig god kompis med fra før av. Under den tiden der så fikk han seg en kjæreste, men så dum som jeg var så fortsatte jeg å henge med han på kveldstid.

 

Etter nyttår nå så følte jeg meg i ganske dårlig form, og venninna mi tvang meg til å ta en graviditetstest, og den viste da seg og være positiv. Så dro jeg til sykehuset for å sjekke hvor langt jeg var på vei, og det viste seg at jeg var faktisk så mye som 12 ( !!) uker på vei. Snakka med barnefaren, og han virka både forvirra og glad. Så sa han at han skulle si det til dama si, og at han skulle være med å ta vare på ungen vår.

 

Som jeg sa til han så var jeg ikke interressert i at vi skulle bli sammen fordi jeg følte det ble på feil grunnlag. Nå er jeg 5 måneder på vei, og han kommer innom om kveldene for å få sitt.. Men jeg klarer ikke mere. Han har ikke sagt noe til dama si, han har ikke sagt noe til familien sin, og som han selv sier så vet han ikke hva han skal gjøre med situasjonen her før han har prata med dama si. Jeg er fullt klar over hva folk her tenker med at " Herregud, bare dropp kisen der " osv.. Men siden vi har holdt på såpass lenge så blir man jo glade i hverandre, og jeg prøver ALT jeg klarer for å si nei til han å sånn! Men han er så sinnsykt flink til å snakke meg rundt. Og da ligger jeg der da, mens han stryker meg på magen og er enda mere forvirra enn før!

 

Jeg er så glad for at jeg får en liten sønn! Men blir så lei meg, for barnefaren bryr seg ikke om han virker det som.. Og det er så trist fordi den lille gutten min fortjener ikke å komme til verden med en barnefar som seriøst bare tenker på seg selv. Han har ikke sagt noe til familien sin, så de vet jo ikke at de får et barnebarn. Og jeg vil at sønnen min hvertfall skal få muligheten til å bli kjent med de og med farssiden. Men jeg lurer på hvordan jeg skal få det til når han ikke TøRR å si noe til noen om det.

 

Jeg føler at jeg ikke kan kontakte familien hans og fortelle det, fordi jeg kjenner de ikke. + at jeg synes så synd på dama hans.. Jeg vet at jeg var med og fucka opp dette, og at jeg skulle ha tenkt på henne før. Men helt ærlig så ble det ikke slik.. Det er først Nå jeg tenker på henne Hun fortjente ikke dette! Og jeg angrer så mye på at jeg var med og såra henne. Hun vet det jo ikke enda, men hun kommer jo til å finne det ut en eller annen gang. Jeg vet det at det er ikke bare meg han har vært utro med, men det er meg han har hatt det lengste forholdet med. 6 år liksom..

 

Nei, det jeg lurer på med alt dette er " Skal JEG si ifra til familien hans? Skal jeg si ifra til dama hans? " Jeg føler jeg er altfor snill mot han i alt dette.

 

Jeg har ikke spurt han om han kan hjelpe til med å betale babyutstyr, jeg unnskylder han alltid ovenfor vennene våre, han kommer med de dårligste unnskyldningene til å ikke være med på ditten og datten med hensyn til sønnen vår.Og jeg lar han slippe unna. Jeg er altfor dumsnill.

 

Jeg føler ikke at jeg er naiv, men jeg virker veldig naiv. jeg vet at han tror han bare kan tvinne meg rundt, og jeg vet at han ikke viser noen interesse overfor sønnen vår, men jeg har allikevel et lite " håp " om at han endelig finner ut hva han vil. Og at sønnen min får mulighet til å vokse opp med en farsfigur rundt seg. Han har lovt meg gode ord og at dette blir positivt, men jeg har gitt opp.

 

Folka rundt meg stresser meg med at jeg må kutte han ut, og at han bare tenker på seg selv. Men ALLIKEVEL liksom.. Jeg klarer bare ikke å være streng mot han. Han er forresten 30 år, og jeg er 25.

 

Ble litt lang melding dette.. Men jeg bare lurer fælt på om det er noen som kanskje har vært i samme situasjon eller en lignende en. Og om det er jeg som må kontakte familien hans osv..

 

Og som sagt så vet jeg at dette var forferdelig dårlig gjort overfor dama hans. Men desverre så kan jeg ikke snu tiden..

[kaktusen]

Oj da.. Ikke en bra situasjon dette. Syns du skal gi han feks 1 uke på og si d til dama hans, hvis ikke gjør du d. Han blir sikkert sur, men nå er d på tide at d rette blir gjort. Jo lengre tid d går jo verre blir d for dere alle. Og selfølgelig skal han være med og betale på baby utstyret. Husk, er han som har vært utro her, ikke deg.

Og jo, du er litt naiv Slike som han forandrer seg ikke bare fordi babyen kommer ut. Lykke til

[VinterSol+2]

Lås døra di. Ikke slipp han inn, før han faktisk har rydda opp i sitt eget liv.

Sønnen din kan ikke vokse opp med en far som holder han hemmelig, så her må far ta et faktisk valg. Det blir ikke lettere av å utsette det.

 

Jeg forstår godt at du trenger han nå, at du vil ha han der til å stryke på magen. Men det er ikke riktig at han skal gjøre det bare for å få viljen sin, han må vise ekte engasjement, eller gå.

 

Han er 30 år. Dvs han er voksen. Han må tåle at ting blir ubehagelig for han.

Han risikerer faktisk å miste alt han har, både deg, sønnen deres og dama si.

 

Problemet her, er at jo lenger han venter, jo verre blir det for familien hans å akseptere deg og sønnen også. Alle tror jo at han er i et lykkelig forhold til dama si?

 

HUn fortjener bedre enn måten han behandler henne på også.

 

Og du fortjener bedre.

 

Jeg sier ikke at du har gjort det riktige her, men det er han som er skurken oppi det hele. DU har hatt et forhold til han. Det er han som har hatt et forhold til to damer på en gang.

 

Lås døra. Si at han ikke slipper inn før han har bestemt seg. Du må risikere at han forsvinner ut av livet ditt, hvis ikke så må guttungen leve resten av livet med at "dette er faren din, men han vil ikke vedkjenne seg deg" og DET vil du vel ikke?

[Ifadrops]

Takk for svar Jeg VET hva som er det beste å gjøre, men jeg vil bare ikke være slem mot han og presse han til ting. Men jeg blir bare så sykt forvirret av han. Og jeg vet at han bare prøver å lure seg unna, men skjønner ikke hvordan han tenker.

 

Jeg vet at når barnefaren var baby så sneik faren hans seg bort fra alt, og tok ikke kontakt før barnefaren var ferdig med bleier. Og barnefaren sliter mye med akkurat det. Men nå ender det kanskje opp med at han gjør AKKURAT det samme selv mot sin egen sønn. Og jeg nekter at sønnen min skal slite på grunn av at barnefaren er en tosk.

 

Jeg får bare ikke til å kutte han ut. For når vi er sammen så er det veldig koselig, men ellers så svarer han nesten ikke på meldinger å sånn.

 

Og i tillegg til alle disse hormonene som går så føler jeg meg enda mere hjelpeløs.. Jeg må bare prøve å kutte han ut.. Eller hvertfall fortelle han at det er slutt mellom oss til han har fortalt det til dama si. Men jeg kommer til å føle meg sååååå ensom.. Er jo vant med å være med han. :/

 

Familien hans tror at han er i et lykkelig forhold ja.. Det er derfor jeg ikke vil være den som knuser den tanken. Han slipper unna med mye, og jeg synes at han kan i det minste ta dette opp med familien sin!

 

Jeg driter egentlig i hvordan ting blir med meg og han, bare sønnen min får det bra! Jeg skjønner ikke hvordan en voksen mann kan være så smålig. Skjønner jo det at dette er en kinkig situasjon for han, for all del. Men jeg tar hvertfall ansvar og står for ting jeg har gjort! Mens han bare "svever" unna alt.

 

Jeg vet bare det at sønnen min fortjener ikke å vokse opp sånn. Han har ikke bedt om å få komme til verden, han har ikke bedt om å få meg som mor og han som far. Derfor skal jeg vise sønnen min at jeg er glad for at jeg er mammaen hans. Men allikevel, selv om jeg vet at det beste for sønnen min er at jeg er sterk og tenker på han hele tiden, så er jeg også veldig redd for å føle meg ensom. Det er godt å ha barnefaren til stede.. Men allikevel så er han en tosk! Og jeg er en idiot som lar han få holde på slik. Jeg MÅ lære meg å være skikkelig streng mot akkurat han nå. Men hvordan skal jeg klare det..