Er det enklere å ha guttebarn enn jentebarn?

[Anonym bruker]

Jeg har selv en jente på snart 5år. Hun er snill, og omsorgsfull, men til tider en prøvelse. Det er ikke snakk om å bare henge opp en maskin med klær, da følger hun etter. Skjer ikke ting etter hennes premisser, er det grining. Hun har en mening og alt, og alt hun mener er riktig.

Hun tyter fra morgen til kveld om alt og ingenting, det samme om og om igjen.

Leggingen er et mareritt, "skal bare, skal bare".

Vi er veldig glad i lille trollet vårt, og prøver etter beste evne å være konsekvent og rettferdig, selvom det ikke faller i god jord hos henne.

Jeg hører at flere av venninnene mine med jenter med barn på samme alder har det likedan. Gråt og skrik.

Er det tilfeldig? Eller er gutter enklere å ha med å gjøre?

 

Nå venter vi en liten til, og er veldig spent på om babyen i magen er like viljesterk:)

[Anonym bruker]

Personlighet er nettopp det, og ikke avhengig av kjønn.

 

Jeg har både gutt og jente, og sånn sett har de vært ganske like. Her har gutten vært største prøvelsen, pga diagnosene ADHD og Tourette's. Jenta er en drøm å oppdra

 

Som babyer var de enormt like. Snille og rolige, begge to

[Anonym bruker]

hørres ut som jenta mi kan ikkje sammelinge da eg ikkje har mer enn ho.. men kan godt hende det er enebarns fakter og.. tror det er litt det her.. vant til oppmerksomhet hele tiden og får viljen sin for ofte.

[Gjest Antarctica]

Syns ungene er forskjellige selv om jeg har bare gutter. To av dem er viljesterke kranglefanter og må ha litt motstand, mens den midterste er en liten engel. Altfor snill...

[Anonym bruker]

Tror det kommer helt an på barnets personlighet og ikke kjønn. Jeg har en gutt på 2år med jernvilje som han har hatt siden fødsel. Han skal helst bestemme alt, og lever veldig i nuet, slik en 2åring gjør. Samtidig som det ikke er mulig. Han har vært viljesterk siden dag 1.

[Anonym bruker]

Mamma'n til en persisk venninne sier at "gutter ødelegger huset ditt, mens jenter ødelegger sjelen din". Hun hadde bare jenter selv. Aner ikke om hun har rett

[Anonym bruker]

Basert på mine egne erfaringer, så nei! :-)

[Anonym bruker]

Basert på mine erfaringer, så absolutt. Jentene var en drøm de første årene. Men som prebubertale og senere; gudhjelpemeg! Gleder meg til hormonene kommer mer under kontroll. Og jeg elsker dem uansett i massevis

[lille sprelle]

Personlighet og oppfølging/oppdragelse er viktigere enn kjønn tror jeg.

OG så er det faktisk slik at vi stiller større krav til jentene enn guttene - det viser all forskning.

[Anonym bruker]

Jeg har en slik jente du beskriver, Hi, en prøvelse til tider! Og så har jeg en enkel gutt.

Og så har jeg en jente til, som er den enkleste av dem alle..

Så ikke vet jeg..

[petite fleur]

Mange sier at gutter er vaskelige å ha i hus når de er små, men når de når tenårene er alt mye roligere. Og motsatt med jenter. Men dette er nok svært individuelt.

 

Mine 2 gutter er dynamitt, full fart hele dagen, så jeg klamrer meg til teorien om de rolige tenårene :-)

[Anonym bruker]

Har to jenter og to gutter og ja jentene er MYYYYEEEEEEE mer egen og viljesterk, ingen tvil. Og langsint ikke minst.. Guttene mine er også viljesterk, men ikke på samme måte de har ikke lik utagerende oppførsel som små, det kommer først senere

[3gutter_og_1jente]

Når nr 4 var på vei, var jeg virkelig glad det var en gutt, holder lenge med den ene jenta jeg har. Den ene gutten vår er veldig viljesterk, men på en helt annen måte enn jenta mi. Jeg er kjempe glad for at jeg fikk ei jente og jeg elsker henne, men det holder med en, hehe så etter min mening er gutter "enklere"

[Anonym bruker]

Etter min erfaring er jenter generelt mer intense og sutrete, mens gutter er mer utagerende og bråkete. Ser når vi har selskap med familie eller venner at gutta flyr ut og lekesloss, spiller fotball etc mens jentene blir inne og "henger rundt halsen" på oss voksne. Krever mer oppmerksomhet slik at det blir vanskelig å holde samtaler gående med andre voksne. Prøver å sette igang jentene med aktiviteter de liker, men da blir det fort sutring dem imellom.

[Anonym bruker]

Jeg har to jenter og de er begge veldig ulike, hun eldste er og forblir en prøvelse tror jeg men hun er den som er mest uavhengi også. Hun er ikke så glad i å leke alene, det har hun aldri vært men om jeg har spurt om hun kunne ta ut av oppvaskmaskinen, støvsuge eller andre ting har hun ivrig gjort slike ting og jeg får gjort de tingene jeg skal.

Hun har en vilje av stål, og den tror jeg hun har arvet fra meg. Så påkledning har hun gjort selv fra hun var 1 år, da gav jeg opp men hun klarte det også. Hun er kjempeflink slik. Men når jeg vet det er ting det fort kan bli kræsj med så får hun to valg, tar det lang tid eller hun ikke får bestemt seg så trumfer jeg gjennom. Det pleier ikke å være ett problem lenger, for hun vet hva som skjer om hun ikke får bestemt seg innenfor grei tid. Jeg har ikke tid til å bruke en helg dag på at hun skal få bestemt seg hun noen ganger når det er noe vi skal.

Men hun har kontroll på alt og ingenting, får med seg alle beskjeder og er nesten en liten voksen noen ganger. Men når hun har blitt eldre har hun begynt å nyte litt alene tid også, sette seg ned med en bok i sofaen alene, gjøre ting alene uten at det er en voksen rundt henne hele tiden.

 

Hun andre er en propell som flyr høyt og lavt hele dagen, leker alene og sammen med andre. Hun syns det er fryktelig kjedelig å henge i skjørtekantene mine, så faktisk sjeldent hun tusler etter meg. Hun er heller ikke så sta og stridig som storesøster, hun har sterk personlighet men ikke slik som storesøster. Noen ting rikker hun seg ikke på, mens andre ting gidder hun ikke å bry seg med.

Suttrete har vel ingen av de vært, de har vært litt suttrete når de har vært syke men det er vel ikke så uvanlig.

 

Min søster har to gutter, ingen av de er suttrete eller vanskelige med å ha å gjøre med de heller. Han eldste er alltid rundt oss, men han gjør sine egene ting. Jeg tror bare han vil ha en voksen i nærheten. Vi trodde han hadde ganske sterk vilje, men det var helt til lillebroren kom og vi skjønte at det gikk ann å ha hundreganger mer vilje. Sta som ett esel, er vel noe som stemmer veldig bra her. (min eldste datter klaget over hvor sta han var, men hun ble ganske stille når jeg sa hun var ganske lik når hun var liten. "æsj, da får jeg gjøre som du gjorde med meg. Gi han to valg, og får han ikke bestemt seg så bare bærer jeg han under armen". De er ganske morsomme å se sammen, like sta og stridige)

Suttrete har ikke disse vært heller, men eldste kom akkurat i trassalderen når minste ble født, så min søster hadde noen slitsomme måneder der ja.

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Jeg tror det går på personlighet, hva man tillater og foreldrene mer enn barna.

 

Ofte ser det ut til at man tillater mer sutring fra jentene og at jentene ikke blir like"tøffet opp" som guttene.

 

Hvis en gutt ramler å slår kneet sier foreldrene: Opp å hopp, det gikk fint!

Mens de gjerne trøster og klemmer mer på jenta.

Jeg tror vi voksne må gå mer i oss selv der.

 

Klart det er forskjeller på personlighetene rundt omkring og at noen tåler mindre enn andre uavhengig av kjønn, men alt i alt tror jeg ikke at jenter og gutter er så forskjellige.

 

Ok, you can now shoot me...