Dere med dine mine våre barn familier...

[Anonym bruker]

Jeg har møtt en mann med barn fra før og jeg har barn også. Har ikke snakket så mye om å få barn sammen, begge har vært av den mening at hvis vi møtte en som virkelig ville ha barn eller ikke har fra før så er det greit og at vi er fornøyd med dem vi har. MEN..etterhvert som tiden går merker jeg at tanken på et barn med denne mannen er mer og mer fristende. Det vil isåfall bli mitt 3. og det samme for han. Kjenner på den følelsen av at vi nå "bare" er kjærester liksom, at det liksom betyr litt mindre enn om vi hadde hatt barn sammen.. At det han og ex`en hadde sammen var mer seriøst, i starten iallfall. Uff, høres sikkert tullete ut.. Skjønner ikke dette, jeg som har sagt at jeg aldri vil gifte meg har også plutselig fått hode fult av bryllupsideer... Høres igrunn ut som jeg har et visst behov for å sørge for å holde på han:: Noen som har følt det sånn som meg?

[Anonym bruker]

Skjønner følelsen, men det høres ut som en dårlig grunn til å lage et barn.

[Anonym bruker]

Tenker jeg ville giftet meg først jeg.... Også vurdere situasjonen etter det. Hvor lenge har dere bodd sammen f.eks? Har alle falt til ro med situasjonen? Og hvor mye ressurser har dere til å ta dere av en liten en? Er det mange fritidsaktiviteter ungene skal på... som det ikke passer å ta med en liten en på, pga leggetid?

 

Et barn kan binde sammen, så sant paret deler gledene og sorgene ved barnet med hverandre. Men mange fedre er ikke fulltidsfedre og like engasjert i 2 kull som i 1 kull. Det er prioritering av 1 kullsbarna den uka/helga de er der, og ellers brukes det ikke så mye tid på 2 kullsbarna... Om han egentlig føler han er fornøyd med de barna som er, så er det ikke sikkert han vil være like 'committed' til et evnt. fellesbarn om du skulle få vilja di. Kanskje blir det bare mest ditt barn, fordi du blir den som må stille opp mest alikevel.

[Anonym bruker]

Skjønner følelsen, men det høres ut som en dårlig grunn til å lage et barn.

 

Enig, det er en dårlig grunn. Så derfor blir det ikke aktuelt med barn av den grunn, men kanskje kanskje senere fordi vi begge vil det.

 

Sånn rent praktisk og økonomisk er det ikke et problem, han har sine annenhver uke, mine bor fast hos oss. Til nå har han ikke forskjellsbehandlet sine og mine unger, selv om han ser mine dobbelt så mye som sine egne så da er det vel håp om at et evt fellesbarn heller ikke forandrer på det.. Det er uansett for tidlig, vi har ikke bodd ilag så lenge enda så kommer til å vente en god stund enda.

Det med å gifte seg ja, det var noe han spurte meg om i starten, om jeg hadde lyst til å gifte meg og evt hvordan jeg hadde sett for meg bryllupet...da svarte jeg nei, jeg har aldri hatt lyst til å gifte meg så tviler på at det kommer til å skje. Uff, angrer på at jeg sa det nå da..

[*bolla pinnsvin*]

Jeg er i samme situasjon som deg og jeg kunne aldri tenke meg flere barn, av den enkle grunn at man ikke har noen garantier her i livet og jeg ønsker ikke å ende opp som alenemor til tre og ha to fedre. Så jeg koser meg heller med de jeg har og ikke minst den alenetiden kjæresten og jeg har, som ville vært en saga blott dersom vi hadde fått felles barn.