Kan jeg låne 100 kroner...

[Anonym bruker]

En mann kom sent hjem fra jobb, trøtt og irritabel. Ved døren ventet hans 5 år gamle sønn.

Sønn: ”Pappa, kan jeg spørre deg om noe?”

Far: ”Selvfølgelig. Hva lurer du på?” svarte mannen.

Sønn: ”Pappa, hvor mye tjener du i timen?”

Far: ”Det har du ingenting med! Hvorfor spør du om sånt?” spurte mannen sint.

Sønn: ”Jeg har bare lyst til å vite det. Kan du ikke være så snill å fortelle meg det?”

Far: ”Hvis du absolutt må vite det, så tjener jeg 250 kr. i timen.”

Sønn: ”åhh”, sa sønnen og kikket ned i gulvet. ”Kan jeg få lov til å låne 100 kroner av deg?”

Faren ble rasende. ”Hvis den eneste grunnen til at du vil vite hvor mye jeg tjener, er for at du kan gå ut og kjøpe deg en idiotisk leke eller annet tull, da kan du marsjere rett inn på rommet ditt og legge deg. Tenk over hvilken egoist du er! Jeg jobber ikke flere timer hver eneste dag for slik barnslig frekkhet!”

Sønnen gikk stille til rommet sitt og lukket døren.

Mannen gikk og satte seg i stolen og ble mer og mer irritert over sønnens frekke spørsmål. ”Hvordan våger han å spørre om hvor mye jeg tjener bare for å få penger?”

Omtrent en time senere hadde mannen roet seg og begynte å tenke seg litt om: Kanskje guttungen virkelig trengte de 100 kronene for å kjøpe noe han trengte, og dessuten maste han svært sjelden om å få penger… Mannen gikk til guttens soveroms dør, banket på og åpnet.

”Sover du, gutten min?” spurte han.

”Nei, pappa, jeg er våken,” svarte gutten.

”Jeg har tenkt meg litt om og kanskje jeg var litt for streng mot deg,” sa mannen. ”Det har vært en lang dag og uheldigvis tok jeg sinnet mitt ut på deg. Her er de 100 kronene du spurte om å få låne…”

Gutten satte seg straks smilende opp og ropte: ”Tusen takk, pappa!” Så stakk han hånden innunder puten og dro frem noen krøllete sedler.

Da mannen så at sønnen allerede hadde penger, begynte han å bli sint igjen. Sønnen telte pengene sakte og kikket opp på faren.

”Hvorfor skulle du ha flere penger når du allerede har?” murret faren.

”Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg det!” svarte sønnen. ”Pappa, nå har jeg 250 kroner. Kan jeg få lov til å kjøpe en time av tiden din, for da kan du komme hjem en time tidligere i morgen og spise middag sammen med oss?”

Faren var knust. Han la armene rundt sønnen sin og ba om forlatelse.

Dette er bare en kort påminnelse til alle dere som jobber mye. Vi skal ikke bare la tiden renne vekk uten å være sammen med de som virkelig betyr noe for oss, de som står oss nært. Vær så snill og husk på å spandere tid verd 250 kroner på noen du virkelig bryr deg om.

[Anonym bruker]

Oi det ble liten skrift...

[2 hjertegull :)]

Huff, med en mann som pendler på jobb, så stakk dette litt ja...

[ANGEL81]

hehe..ja liten skrift.. men var så nysgjerrig så klarte å lese. Litt trist og virkelig noe til ettertanke!

[Anonym bruker]

Huff, med en mann som pendler på jobb, så stakk dette litt ja...

 

Det er ikke nødvendigvis mengden tid man tilbringer sammen, men kvaliteten på tiden som teller Minner skapes av opplevelser

Så selv om mannen din pendler kan han ha mange gode stunder sammen med barna likevel

[2 hjertegull :)]

Huff, med en mann som pendler på jobb, så stakk dette litt ja...

 

Det er ikke nødvendigvis mengden tid man tilbringer sammen, men kvaliteten på tiden som teller Minner skapes av opplevelser

Så selv om mannen din pendler kan han ha mange gode stunder sammen med barna likevel

 

Hehe, jo, takk Han har jo det, men det merkes likevel at han ikke er til stede like mye som meg. Det blir jo nødvendigvis slik at barna er mer avhengig av meg, som da blir hovedomsorgsperson. Men det er nå slik det er en stund til. Han er i allefall innstilt på at han ikke skal fortsette med dette til evig tid. Han tenker på barna han også, takk og lov!