Hvorfor gleder jeg meg ikke til babyen kommer?:(

[Gjest MammanTilJentaMi]

Har gått hele svangerskapet og ventet på at den gledesfølelsen skal komme, men den gjør jo bare ikke det... Med førstemann gledet jeg meg villt fra testen var positiv og kunne ikke vente til jeg så ham.

Denne gangen vil jeg bare ha han ut av meg, og helst så fort som mulig.

Svangerskapene har vært helt forskjellige, med "ingen" plager sist, og mange plager nå..

 

Har aldri hørt om noen som ikke har gledet seg, uten at de har slitt sterkt psykisk samtidlig.

Er det ingen som ikke gleder seg ihjel til babyen, eller er et ingen som vil si det? Dette er jo et tabuområde. Det er ikke lov å ikke elske sitt ufødte barn liksom..

[Liten skatt i mage <3]

Du er ikke alene om å føle det slik. Jeg venter barn nummer tre og dette er en planlagt etterpåklatt, men kjenne liksom ikke helt den store glede som de andre to gangene. Kan ha noe med at jeg hater å gå gravid, og vil bare bli ferdig samt at det er litt skremmende med den nye hverdagen som er i vente. Når fødsel er overstått og kroppen fått hentet seg inn litt så kommer nok gleden og morsfølelsen.

[BABY-JENTE]

Jeg er enig med Liten skatt i magen, og har det faktisk på samme måte. Den nye hverdagen virker skremmende, i tillegg til at barnet jeg allerede har har min fulle oppmerksomhet. Jeg rekker ikke å tenke så mye på barnet som skal komme, annet enn å planlegge at vi har utstyret som trengs.

Men jeg bekymrer meg ikke det fnugg over det, jeg regner med at jeg blir glad i barnet straks det blir født og jeg får bli kjent med henne. Men jeg gleder meg jo, det gjør jeg, men ikke en gang halvparten så mye som jeg gjorde da jeg var 1.gangs gravid.

Ja, det er et tabuområde, men jeg tror det er veldig vanlig

[Nostalgia]

Du er ikke alene om å føle det slik. Jeg venter barn nummer tre og dette er en planlagt etterpåklatt, men kjenne liksom ikke helt den store glede som de andre to gangene. Kan ha noe med at jeg hater å gå gravid, og vil bare bli ferdig samt at det er litt skremmende med den nye hverdagen som er i vente. Når fødsel er overstått og kroppen fått hentet seg inn litt så kommer nok gleden og morsfølelsen.

 

Denne kan jeg skrive under på, akkurat slik har jeg det ! Godt å se det er flere i samme båt;)

[Gjest MammanTilJentaMi]

Ja, jeg er nervøs og spent på hvordan den største tar det å få småsøsken.. Føler at jeg har lite komtroll over situasjonen da jeg vil bli liggende å føde og er på barsel, mens noen andre enn meg tar seg av forklaringen på hva som skjer akkurat nå.

Er kjemperedd for at noen skal kunne si noe feil og gjøre henne usikker og redd i situasjonen:(

Føler at jeg mangler den kontrollen jeg er vant til å ha..

 

 

[Anonym bruker]

Så godt å lese at det er flere! Jeg kan ikke en gang skylde på hardt svangerskap,for har hatt en helt problemfri graviditet. Nå er det 2 uker til termin,og det er ikke det at jeg gruer meg - men jeg gleder meg heller ikke. Har ventet og ventet på gledesfølelsen(dette er første barnet) som ikke kommer. Men er ikke veldig bekymret...tror bare jeg er av typen som må se babyen før jeg kjenner så mye:-)

[catva]

Jaja, godt det ikke bare er meg. Jeg skal ha nr 3 om en 8 ukers tid, og må tvinge meg i gang med litt forberedelser. Har to små fra før(de blir 2 og 3.5 år når babyen kommer), og merker at det er travelt med de to vi allerede har. Men, vet av erfaring at ting endrer seg når babyen er her. Da kommer den utrolige forelskelsen for sitt nyfødte barn, og en glemmer alt det en har grudd/bekjymra seg for i tiden før fødsel. Vi får bare se frem til fødselen jenter, for den følelsen som kommer når det nyfødte barnet ligger på brystet, er helt unik.

[Anonym bruker]

Å sÅ godt Å lese at jeg ikke er alene. Jeg gleder meg ikke til babyen kommer jeg heller. Har ikke fÅtt gledelsesfølelsen enda. Og sa senest til min mor i dag at jeg lurer pÅ om jeg mÅ adoptere bort babyen min. Hun ble selvfølgelig helt forstørret og synes det var helt forferdelig. Hun sa at da vil heller hun ta seg av barnet og at jeg ikke mÅ finne pÅ Å adoptere det bort.

 

Jeg hÅper sÅ inderlig følelsen kommer og at det blir koselig Å fÅ min første baby. Men synes det er sÅ vanskelig at livet blir snudd pÅ hode i mange År fremover.

[Mamma til to guttegull]

Jeg melder meg på her. Venter lillebror om én mnd, og føler ingen stor glede, sånn som sist. Har en mann som har vært veldig syk i vinter, samt en gutt på snart to år. Føler at hjertet mitt er fylt til randen med kjærlighet for gutten min, og forstår ikke hvordan jeg kan få plass til én gutt til der ... Det er mye man skal bekymre seg for. Er sikker på at gleden blir overveldende når den lille nyfødte blir lagt på brystet <3

 

[Mamma´n til lillemor]

Ja, da er vi vel ikke unormale. Er litt skuffet over at jeg gleder meg så lite, egentlig. Da vi prøvde å bli gravide var jeg helt besatt og klarte nesten ikke tenke på noe annet. Det var helt annerledes enn med nr 1, da jeg tok det mer rolig. Men da jeg hadde visst om graviditeten noen ukee avtok liksom hele gledesfølelsen også. I 2 trimester tenkte jeg ofte at jeg gleder meg til jeg skal begynne å glede meg, men nå er det straks bare 2 uker til termin og det hele er fortsatt ganske trivielt. Jeg vet jeg har masse kjærlighet til et barn til og tviler ikke på at jeg blir like glad i det som i den førstefødte. Men så får jeg så dårlig samvittighet for hun som blir flyttet ned fra tronen sin. Det kommer til å bli hardt for henne å måtte dele mamma og pappa, selv om hun får mange gleder ved et søsken også. Huff, jeg krisemaksimerer sikkert en del...

 

Henger etter med forberedelsene her hjemme. Det var jo så gøy å stelle i stand sist, men nå har jeg ikke giddet å gå i kjelleren for å hente vugge, bag og bilsete, og vaske sengetøyet. Men jeg blir kanskje klar før fødselen, ellers så får manne trå til litt også

[MrsMilla]

Tipper det har mye med svangerskapet ditt å gjøre, eller hverdagen. Vanskelig å få de gode følelsene når alt er et slit og man kjemper seg gjennom dagene, det er jo helt normalt.

 

Om du har mulighet er det kanskje smart å prøve å få mest mulig avlastning eller ta det mye med ro, så blir det litt lettere :-)

[Leirha]

Det kan være mange grunner til at du ikke gleder deg til barnet kommer denne gangen. Svaret sitter du gjerne på selv, men kanskje du ikke vet det?

 

Kanskje fordi du er klar over ansvaret det er å få barn?

Kanskje du får litt dårlig sammvittighet for barnet du allerede har?

Kanskje du tviler på at du har kjærlighet nok til flere barn?

Har du gjerne svangerskapsdepresjon,men ikke er klar over det?

Er du oppi en del stress?

Hvis svangerskapet er tøft så kan jo dette være en grunn det også.

Kanskje er det uvirkelig og du klarer ikke helt ta det inn over deg?

 

Jeg må si at jeg ikke gledet meg spesielt første gangen jeg skulle ha barn.

Gruet meg mer til ansvaret og omveltningen det skulle medføre for livet mitt...

Og jeg var ikke klar til å få barn.

Men om jeg er glad i ham? Oh yes!

 

Mitt andre svangerskap var også veldig uvirkelig så jeg klarte heller ikke den gang å glede meg over barnet, det var for uvirkelig, for stort til at jeg klarte å ta det over meg.

Jeg har litt problemer med å ta store ting innover meg..

Samme med godt planlagte ferier osv.. Klarer ikke glede meg, men det er jo alltid kjekt

 

Nå venter jeg tredjemann, og jeg har for lengst innsett at den store gleden over det å være gravid og vente et barn, bare ikke slår meg i bakken.

Men denne gang gleder jeg meg mer enn de to forrige gangene.

[Gjest MammanTilJentaMi]

Takk for alle svar og tanker fra dere andre:) godt at så mange er ærlige og at jeg ikke er alene..pussig det der, hvor mye bedre det døles når man ikke er alene i situasjonen..

Jeg gruer veldig for at det skal være noe galt med barnet, og min reaksjon på det. Er redd jeg ikke vil ha ungen, men igjen så er jeg jo pent nødt til det...huff...

Men, kjenner jeg gleder meg til rett etter fødselen (dersom ungen er frisk) og se hvordan han ser ut og hvem han ligner:)

[kaktusen]

Jeg har ei jente på 3 år og fikk en ny baby for et par uker siden. Gleden var ikke den samme i dette svangerskapet som den var første gang. Spurte jordmora mi om d var noe galt med meg, tenkte jo at jeg må være helt unormal som ikke gleder meg til og få en ny baby. Men d var visst helt normalt. Og hvis jeg blir gravid igjen kommer jeg nok til og "bry meg" enda mindre sa ho.

Men den dagen babyen min kom så var alt kjempe gøy og morsfølelsen kom med en gang Er nesten gøyere med baby denne ganga, ingen bekymringer, alt er allerede en rutine og jeg kan kose med enda mere