Fremmede som "kjefter" på barna dine...

[Anonym bruker]

Hvordan hadde du reagert hvis en fremmed eldre dame hadde snakket hardt til barnet ditt på 3 1/2 år under et "trass"-anfall på bussen? Du snakket til barnet i en bestemt tone, og gjorde "alt" for å roe ned situasjonen...

[Anonym bruker]

Barnet mitt har autisme(selv om ikke det syntes) så jeg hadde bedt henne om å passe sine egene saker.

 

Jeg skjønner godt at man kan bli irritert av hylende unger på buss, tog,fly i butikken også videre men så lenge foreldra faktisk gjør noe så har ikke andre noe med å blande seg inn.

Om foreldra bare overser dårlig oppførsel og lar de holde på syntes jeg det ikke er like ille om noen sier noe.

Selv om jeg selv ville gjort det om det direkte gikk utover meg slik som sparking i setet og annet.

[Anonym bruker]

Hvordan hadde du reagert hvis en fremmed eldre dame hadde snakket hardt til barnet ditt på 3 1/2 år under et "trass"-anfall på bussen? Du snakket til barnet i en bestemt tone, og gjorde "alt" for å roe ned situasjonen...

 

At fremmede overhodet innblander seg i min oppdragelse er for meg UHØRT!! Trilla paraplytrillen min med barnet mitt oppi her en dag utfor et kjØpesenter når den satt seg litt fast i snØ, og da blander en dame seg inn og sier: Du skal ikke prØve å snu vogna da?? (Og det var jo det jeg skulle gjØre)..

Når jeg gjorde det sa hun: Ser du, var det jeg sa.. Det hjalp!

Herregud, så irritert jeg ble Nå var ikke det oppdragelse da, men at en fremmed overhodet snakket til meg som om jeg ikke kunne tenke sjØl..

[Solbollatilmamma]

Det er forskjell på å kjefte og å snakke hardt. Kanskje hun syntes du gjorde for lite og vet at mange trassunger lukker munnen når fremmede snakker til dem. Hvordan reagerte ungen?

Endret 30. april 2012 av ☻FancyPants☻

[Anonym bruker]

Skal veldig mye til før jeg føler at det er greit ja.

[Lammelåret]

Hvordan jeg ville reagert har sammenheng med hvordan ungen reagerte på å bli tilsnakket av fremmede. Jeg mener at unger må kunne tåle tilsnakk av fremmede.

[Anonym bruker]

Hadde vel også sagt noe hvis ikke foreldre sa noe... Men i denne situasjonen snakket hun i munnen på meg... Denne turen endte faktisk med at vi gikk av... fordi barnet mitt fikk en konsekvens av oppførselen :-(

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hvordan reagerte barnet på å bli tilsnakket?

[Anonym bruker]

Jeg gjør det selv, om jeg opplever hylende unger på butikken for eksempel Eller jeg snakker ikke til dem så hardt, men de kan få et sint blikk og en kommentar som "sånt gjør vi ikke".

 

Der er et ordtak som sier at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Og dette er vel det som har forsvunnet i våre dager. Vi tror vi skal gjøre alt selv som foreldre, og at innblanding er frekt. Men hvem er det som kommer til å gi disse barna korreks når de blir voksne, eller egentlig bare tenåringer? Jo, det er alle andre enn foreldrene

 

Så det er like godt å venne seg til det, først som sist. For uansett så kommer det senere, samme hvor mye man vil "beskytte" barna mot andres negative oppfatning av situasjoner som oppstår.

[Anonym bruker]

Hvordan reagerte barnet på å bli tilsnakket?

 

Barnet hørte det ikke... Var litt inni sin sinna-boble... Men ikke så redd for den biten altså, folk må gjerne snakke til barne mitt hvis jeg f eks ikke er tilstede. Men her var vi altså midt i situasjonen og gjorde ting for å roe ned... og jeg puse-snakker ikke, jeg er bestemt... De var bare litt låst. Oppgira unge, overtrøtt og ja... dere vet...

[Anonym bruker]

Jeg gjør det selv, om jeg opplever hylende unger på butikken for eksempel Eller jeg snakker ikke til dem så hardt, men de kan få et sint blikk og en kommentar som "sånt gjør vi ikke".

 

Der er et ordtak som sier at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Og dette er vel det som har forsvunnet i våre dager. Vi tror vi skal gjøre alt selv som foreldre, og at innblanding er frekt. Men hvem er det som kommer til å gi disse barna korreks når de blir voksne, eller egentlig bare tenåringer? Jo, det er alle andre enn foreldrene

 

Så det er like godt å venne seg til det, først som sist. For uansett så kommer det senere, samme hvor mye man vil "beskytte" barna mot andres negative oppfatning av situasjoner som oppstår.

Som sagt... ikke redd for att andre snakker barna mine til rette... Bare ikke samtidig som meg selv...

[❤lille stjerne❤]

jeg synes man skal tenke seg godt om før man blander seg inn og snakker til andres barn. Hvis foreldrene selv er tilstede og snakker til barna skal man la det være er min mening. Men det hender av og til jeg jeg snakker til andres barn hvis jeg synes det er nødvendig og foreldrene ikke er i nærheten. F.eks hvis et større barn dytter jenta mi på lekeland eller jeg ser et barn som herjer med en katt eller hund så kan jeg godt finne på å snakke til barnet, da synes jeg at det er riktig. Men jeg kjefter ikke da, bare snakker ordentlig til barnet.

[Anonym bruker]

Hvordan hadde du reagert hvis en fremmed eldre dame hadde snakket hardt til barnet ditt på 3 1/2 år under et "trass"-anfall på bussen? Du snakket til barnet i en bestemt tone, og gjorde "alt" for å roe ned situasjonen...

 

At fremmede overhodet innblander seg i min oppdragelse er for meg UHØRT!! Trilla paraplytrillen min med barnet mitt oppi her en dag utfor et kjØpesenter når den satt seg litt fast i snØ, og da blander en dame seg inn og sier: Du skal ikke prØve å snu vogna da?? (Og det var jo det jeg skulle gjØre)..

Når jeg gjorde det sa hun: Ser du, var det jeg sa.. Det hjalp!

Herregud, så irritert jeg ble Nå var ikke det oppdragelse da, men at en fremmed overhodet snakket til meg som om jeg ikke kunne tenke sjØl..

Og ellers har du det bra?

[Lammelåret]

Det er ikke bra å bryte inn når foreldre snakker til ungene sine, men det er også noe merkelig dersom familien er sammen med andre familier og venner og kun foreldrene kan snakke til barna. Når ungen gjør noe galt er det naturlig å reagere med en gang og gi en tilbakemelding.

[Anonym bruker]

Hvordan jeg hadde reagert er nok avhengi av situasjonen. Om et av barna mine hadde sittet og sparket i seteryggen på setet forran, helt saft i hodet på en annen pasasjer eller niskreket inn i øret på fremmede hadde jeg sett det som helt naturlig at de reagerte med å snakke hartd til barnet, selv om jeg var der.

Om barnets handlinger ikke gikk direkte ut over dem ville jeg ikke likt om de ga datteren min tilsnakk.

[anonym91]

liker ikkje at noen blandere seg vis eg allerede holder på og ta meg av det.

og fremede er verst. er vell heller besteforeldre og oldeforeldre som vil blande seg her. og di vil ikkje hjelpe med opdragelse di vil bare ver snille og finne is ol.. det er verre

[Gjest Filifjonka]

Vel, jeg har selv snakket til fremmede barn. Men de ungene (det var to) var slemme mot mitt barn og moren forsøkte overhodet ikke å snakke til dem.

 

Jeg mener at når man ser at foreldrene prøver så godt de kan, blander man seg ikke inn. Spesielt ikke når situasjonen ikke går ut over en selv eller egne barn (og andre barn i nærheten, for den del).

 

Selv om foreldrene virker passive og takler situasjonen annerledes enn man selv ville ha gjort, blander man seg ikke inn når det ikke går ut over en selv.

 

Men når foreldrene sitter der og ser på og ikke prøver en gang, da har man lov å gripe inn. Spesielt når det går ut over en selv eller barna.

[Anonym bruker]

hadde gitt beskjed om at dette er mitt ansvar og ikke hennes.

har hvert i flere situasjoner som dette og jeg har sagt ifra.

flere som har sagt noe mens dem steller seg med ryggen mot meg og barnet.

 

utrolig irriterende.

[Bustehue]

Toåringen min har nå begynt å trasse litt og kan finne på å kaste seg ned på gulvet i vilt raseri fordi ettellerannet småplukktull har gått imot hans vilje. Erfaringen min med min sønn er at han må få være i fred de minuttene det tar til han roer seg ned igjen. Hvis jeg begynner å snakke til han eller prøve å gjøre noe for å redde situasjonen, så blir bare trassanfallet verre.

 

Hadde blitt veldig irritert om noen hadde kjeftet på barnet mitt og sagt "sånn gjør man ikke" i en slik situasjon. Han er frustrert og sint, og etter hans logikk så er det et meget berettiget sinne, og da synes jeg faktisk at man skal respektere hans følelser litt også. Det er jo ikke sånn at han trasser kun for å være vanskelig, det er noe som frustrerer han eller som han er sint for og som han ennå ikke har ordene til å fortelle om det. Barn må få lov til å være sinte de også. Men det er nå min mening. Jeg synes ikke man skal blande seg i andres oppdragelse. Som regel vet den mammaen noe du ikke vet om barnet, enn så allvitende du tror at du er..

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Synes det er uhørt å blande seg inni slike situasjoner for å være helt ærlig... Det er foreldrenes oppgave (som du tok deg av her), og ikke "alle andres". Så lenge de ikke plager barnet mitt, andre barn, meg, eller dyr så synes jeg ikke at noen andre enn de som har ansvaret for barnet der og da bør blande seg. Jeg snakker ikke til vilt fremmede voksne på bussen heller, selv om de oppfører seg dårlig, så fremt det ikke jeg/mitt barn er berørt av det selv.

[MrsMilla]

Stoppet situasjonen kort og brutalt med å irettesatt den gamle damen.

Dette har hun ingenting med.

[abella]

Ærlig talt så bryr jeg meg ikke om fremmede snakker til barna mine. Uansett situasjon. Hvis de føler trang til å si noe må de gjerne gjøre det.

 

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg og barnet mitt må vÆre enige eller rette oss etter det som blir sagt, men jeg er heldigvis såpass trygg på med selv at jeg gjerne åpner for andres utsagn/velmente råd/kjefting.

 

Det er en helt grei erfaring for barnet at andre voksne reagerer annerledes enn mamma og så lÆrer samtidig barnet av meg hvordan jeg håndterer utidig innblanding.

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen ) Ja jeg følte meg litt tråkka på akkurat den dagen... i og med at jeg faktisk gjorde noe... Sa ikke noe tilbake, for jeg ble så perpleks )

[Anonym bruker]

Det er ikke bra å bryte inn når foreldre snakker til ungene sine, men det er også noe merkelig dersom familien er sammen med andre familier og venner og kun foreldrene kan snakke til barna. Når ungen gjør noe galt er det naturlig å reagere med en gang og gi en tilbakemelding.

 

Ja det er jeg enig i :-) Er vi med familie eller venner så er alle velkomne til å snakke barna mine til rette om det oppstår en situasjon. HI

[Anonym bruker]

Noen barn er "immune" mot sine egne foreldres formaninger, og da kan det faktisk hjelpe at noen ukjente støtter opp den mamman eller pappan som sliter der og da, og snakker til barnet. Det hender seg at det da blir bom stille. Men selvsagt virker det slett ikke om den forelderen blir drittsur og kjefter på den som prøver å støtte...

Da vil jo barnet tenke at "dette gikk jo bra, sånn kan jeg bare fortsette å oppføre meg".

Tror dere gir litt feil signaler om dere begynner å kjefte på den som støtter deg som forelder i slike situasjoner.

Men det er selvsagt forskjell på situasjonene også...