forholdet etter fødselen... :(

[Anonym bruker]

Vi har det stort sett bra, men det har blitt en del hakking, diskusjoner og krangling etter gutten vår kom. Vi elsker hverandre men begge to lengter tilbake til hvordan alt var før. Vi lå timesvis i sofaen og holdt rundt hverandre, kysset og tullet, vi var mye ute, og vi var SNILLE med hverandre. Det virker som vi har glemt å hjelpe hverandre og gjøre små ting for hverandre og rett og slett være snille. Tar hverandre for gitt... Vi kysser hver dag og sovner i armkroken hans, vi er mye ilag og har mye fint.. Men de siste måndene har det blitt veldig lite og vi er rett og slett ikke mye kjærester.

 

Savner han veldig mye, og lurer på om man noen gang kommer tilbake til hva man en gang var? Vi har prøvd å snakke om det men neste dag er alt glemt og rutinene er der igjen. Men baby i hus blir det lite muligheter til å stikke ut. Vi kan ha barnevakt i et par timer en sjelden gang, men hva er det å finne på? Hvordan få en bedre hverdag?

 

Før hadde vi sex hver dag og var forelsket men nå har det dabbet av.

Vi har alltid hatt gode samtaler, snakket til hverandre på en pen måte, og brukt mye god tid sammen. Nå er det nesten slik at om vi skulle dratt på resturante, hadde vi nok slitt med å finne noe å prate om som ikke har med sønnen vår å gjøre. Vi diskuterer veldig mye, men krangler lite. Blir mest hakking. Gennerelt mye dårlig humør uten at vi har noe å være i dårlig humør over. Vi er begge slitne og lei av dette. Vi har bare vært sammen et par år og burde ikke bare gå nedover. Vi begge er fullt klar over at småbarnslivet og tid forandrer forhold. Men jeg sliter med å ha lyst på sex og å bli kåt. Han vil ha mye sex, noe som er bra. Men hvordan skal jeg få lyst? Jeg vil ha mere kos og romantikk. Og vi som hadde sex minst en gang om dagen før og hadde et utrolig bra sexliv. Nå tenner jeg ikke lengere.. Hvordan tenne igjen?

Komunikasjonen er ikke der lengere. Samboeren føler jeg maser mye om småting og jeg føler meg ignorert fordi han sjeldent tar til seg det jeg sier. Han innrømmer at han føler det blir for mye, så han til slutt ikke tar meg serriøst lengere fordi når det blir for mye så.. ja.. Han er ikke en type som snakker lett om følelsene sine, men det er jeg. Jeg trenger å ha orden på alt, og jeg trenger å vite hva status er til en hver tid, og jeg liker å snakk emye.

 

Vi har også mye tid, gutten vår sover godt og er veldig rolig og enkel å ha med å gjøre. Vi har ikke hatt en veldig krevende første måneder, og egentlig gikk alt over forventning når det kom til å få barn i hus. Så hvorfor bruker vi ikke tiden sammen godt? Jeg skulle bare ønske vi følte noe lidenskapelig for hverandre igjen, kunne snakke om noe annet enn prakitiske ting, eller noe som har med sønnen vår å gjøre. Noen gode samtaler. Det tror jeg er flere måneder siden nå. Skulle ønske vi likte å være sammen og koste oss i hverandres nærvær. At vi kunne le mere ilag. Vi ler sjeldent. Vi er best kjærester blandt andre...

 

Nå er alt det neggative trekt fram så det virker kanskje som forholdet vårt bare er dårlig, men det er det ikke! Vi har masse potensiale, og vi er glade i hverandre og har mange fine stunder. Nytter ikke dra på en resturante om man ikke føler man har noe å prate sammen om? Før kunne vi snakke i timesvis sammen og bare være sammen. hadde vi kjøpt ei flaske vin og god mat en fredagskveld tror jeg ikke vi hadde kost oss noe mere enn om vi skulle sett på en film i joggebuksa i sofaen. Alt har blitt kjedelig rett og slett.

 

Vi trenge å være kjærester. Vi trenger å VILLE være kjærester. Orke det. ønske det. Noen som kan komme med råd eller tanker? Eller noen som har vært i lignende situasjon?

[G&G]

Hei hei

 

Her var det mye kjent ja;-) har ikke så mye å komme med men hold ut, det blir som regel bra igjen:-) Ett annet råd kan være å ikke fokusere så veldig på hvordan dere hadde det før. Det blir nok aldri akkurat sånn som dere hadde det før, tekninsk umulig når man har fått barn, men om dere jobber litt med saken vil livet sammen som en liten familie gi dere nye dimensjoner. Sexlysten kom tilbake sakte men sikkert etter at det verste "bli-mamma-sjokket" ga seg;-) ikke like heftig som før kanskje men så absolutt fullgodt for oss begge. Til og begynne med måtte jeg "ta meg på tak" om du skjønner, men nå er vi like aktive begge to:-)

Ønsker dere lykke til!

[MrsMilla]

Tips: heng en lapp på speilet der det står " det går over!" - for det gjør det :-)

 

Dere går gjennom en tøff periode nå, foreldre for første gang etc.

Det ordner seg!

[Netti***]

Min erfaring etter mange åpne samtaler om akkurat dette, er at par som er godt etablert før de får barn. Altså paretablert, som har vært flinke å pleie forholde sitt. Brukt mye tid på hverandre ofte får et lite sjokk når det kommer en liten baby i mellom de. Heldigvis går det over. Men er en del som sliter. Jeg flyttet ikke sammen med mannen min før babyen var født så vi hadde aldri levd ut parlivet uten barn og kjente hverandre dårlig uten et barn i mellom oss. Men har holdt sammen over 10 år og blir fortsatt litt satt ut om vi plutselig blir uten de 3 flotte barna våre. Fordi vi ikke kjenner hverandre uten barn.