Mobbing

[Anonym bruker]

Jeg står halvveis på sidelinjen i en mobbesak. Jeg ser og hører hva som foregår, men er ikke direkte involvert.

 

Ved skolestart var det en gutt som var veldig vansklig og oppførte seg ekstremt dårlig mot en del av de andre elevene. Han er veldig skoleflink, men dårlig til å takle sossial samhandling. Han er også veldig bortskjemt. Han er prototypen på bortskjemt enebarn.

De første to årene på skolen gjorde han alt han kunne for å hevde seg og trykke andre ned. Omtalte for eksempel konsekvent de som var kommet kortest når det gjaldt lesing for idiotgruppa. Han påpekte hele tide hvis det var noen som hadde "gale" klær eller var så barnslige at de så barneTV på NRK. Plaget også noen av de andre fysisk.

Dette er bare noen eksepler på hvordan han oppførte seg. Det var mye annet også.

 

Oppførselen ble tatt på alvor. Det ble satt i gang tiltak på skolen og foreldrene jobbet som noen helter for at ting skulle bli bedre. Om det var tiltakene som hjalp eller om det var de andre elevene som reiste seg mot ham vet jeg ikke. Han klarer ikke å mobbe dem lengre.

 

I dag er saken at denne gutten blir gående helt alene. Ingen vil ha noe med ham å gjøre. Han blir ikke fysisk plaget, men baksnakking og slengbemerkninger er det en del av. Han har det vondt, men han er forsattsatt frekk i munnen og snakker dritt om de fleste.

 

Hva gjør man når det er slik? Hvordan forholder man seg når den som blir holdt utenfor er "ufordraglig". Dette er sikkert like vondt for ham som for alle andre som blir mobbet, men det er vansklig å tvinge noen til å være sammen med en gutt som nesten aldri oppfører seg hyggelig mot noen annet enn akkurat når han vil oppnå noe.

[2 hjertegull :)]

Oi, vanskelig situasjon ja! Man kan ikke tvinge barn til å leke med hverandre hvis de ikke har lyst. Så her synes jeg kanskje lærerne burde ta litt tak i det å lage et inkluderende klassemiljø, samtidig som denne gutten er nødt å få noe hjelp hva sosialt samspill angår. Jeg vil ikke være sammen med noen som er frekk mot meg, hvorfor skal man prøve å tvinge barn til det da?

 

Han må lære seg å oppføre seg, og da må foreldre/lærere/andre instanser finne ut hva som ligger i bunn. Noe er det, usikkerhet, osv, og så må det jobbes med. Så må han inkluderes.

Det er klart dette blir en ond sirkel, hvor han ikke kan oppføre seg, de andre ikke vil leke med han, og hvor han da oppfører seg enda værre av den grunn..

 

Jeg ønsker dere lykke til med å få løst denne floken. Bare vær oppmerksom på at det vil ta tid og arbeid!

[Tauriel]

Enten får han til å oppføre seg slik at de andre vil være med han, ellers så er det nok ikke noe og gjøre med det problemet...

 

Men slengbemerkningene og baksnakkingen bør gjøres noe med

[MrsMilla]

Grusom situasjon egentlig. Og det triste er at det er foreldrene hans som har skylden her, de har oppdratt ham helt feil og ødelegger for sitt eget barn.

Kanskje foreldrene bør informeres få litt hjelp fra læreren eller noe på hva de skal gjøre for å lære gutten hvordan man oppfører seg med andre?

[Anonym bruker]

Grusom situasjon egentlig. Og det triste er at det er foreldrene hans som har skylden her, de har oppdratt ham helt feil og ødelegger for sitt eget barn.

Kanskje foreldrene bør informeres få litt hjelp fra læreren eller noe på hva de skal gjøre for å lære gutten hvordan man oppfører seg med andre?

 

Foreldrene jobber hardt og forsøker så godt de kan å lære ham å oppføre seg skikkelig, men det virker ikke som om det virker så godt. Dette er ikke tafatte foreldre som ikke vet hvordan gutten virklig er. De jobber hardt med situasjonen, men de synes også det er grusomt å se på at sønnen har det så vondt.

Oppdragelsen har nok ikke virket spessielt godt, men med de fleste andre barn ville nok deres oppdragelse ha gitt et empatisk veltilpasset barn. Gutten har også en tante som var veldig lik ham da hun vokste opp. Jeg gikk på skolen med tanten og kjenner igjen mye.

[Anonym bruker]

For å gjøre en lang historie kort; Denne gutten trenger først og fremst at noen voksne bryr seg om han og hvem han er på innsiden. Han har fått et stempel som "ufordragelig" fordi han tydeligvis mangler gode rollemodeller innenfor empati.

 

Han trenger virkelig en voksen som kan vise at han/hun bryr deg om hva han tenker, føler og opplever og hvis du er i en posisjon slik at du kan innlede en sånn samtale synes jeg du skal gjøre det. Men da må evne å ikke moralisere, forklare og "oppdra". Hvis du ikke klarer det burde du ikke innlede en sånn samtale.

 

Hvis du derimot klarer å møte ham med et åpent sinn og lytte til det han har å si og bistå med å reflektere rundt hvordan han har det og sette ord på følelsene hans vil du kunne bli en verdifull persjon for denne gutten.

 

Dette dreier seg først og fremst om hvordan denne gutten har det inni seg. Klarer han å få orden på dette vil resten løse seg av seg selv.

[SameSara]

Har gutten noe han er god til? Mestring og en følelse av mestring er ofte veien å gå, både for å få bedre oppførsel, for å få innpass i et bedre miljø og for å få seg venner. Det å være flink i noe kan være en beskyttende faktor og dersom gutten har små, eller store, adferdsvansker (slik jeg tolker det ettersom du skriver at guttens adferd er noe som har blitt jobbet mye med).

 

Nå vet jeg ikke hvor du står i forhold til gutten, men det å finne noe han er god i og få innpass i det miljøet kan være en god vei å gå. På den måten vil han også bli sosialisert inn.

[Anonym bruker]

Han har mange voksne som er glad i ham, men ikke så mange som liker oppførselen hans. Han blir virklig godt fulgt opp av foreldre og besteforeldre.

Jeg har sjelden sett en familie som er så oppegående og villige til å hjelpe både hverandre og utenforstående som guttens familie. å legge skylden på dem blir alt for enkelt.

 

HI

[Anonym bruker]

Har gutten noe han er god til? Mestring og en følelse av mestring er ofte veien å gå, både for å få bedre oppførsel, for å få innpass i et bedre miljø og for å få seg venner. Det å være flink i noe kan være en beskyttende faktor og dersom gutten har små, eller store, adferdsvansker (slik jeg tolker det ettersom du skriver at guttens adferd er noe som har blitt jobbet mye med).

 

Nå vet jeg ikke hvor du står i forhold til gutten, men det å finne noe han er god i og få innpass i det miljøet kan være en god vei å gå. På den måten vil han også bli sosialisert inn.

 

Gutten har ingen diagnose, men det er klart at han sliter med noe og han får noe hjelp. Det ser bare ikke ut til å virke.

 

Han har ting han er flink til, men ikke noe som andre barn bruker tid på utenom skoletiden.

 

Jeg er bare en nabo, men nesten alle de involverte snakker mye med meg. Derfor vet jeg mye om saken sett fra flere sider.

[Anonym bruker]

Han har mange voksne som er glad i ham, men ikke så mange som liker oppførselen hans. Han blir virklig godt fulgt opp av foreldre og besteforeldre.

Jeg har sjelden sett en familie som er så oppegående og villige til å hjelpe både hverandre og utenforstående som guttens familie. å legge skylden på dem blir alt for enkelt.

 

HI

 

Men tror du ikke det er en gal strategi å gjøre enda mer av det man allerede har gjort når man så tydelig ser at det ikke virker?

 

Det er derfor jeg tror det hadde vært bra om gutten kunne få se seg selv med nye øyne. Av noen som er empatisk og ser og annerkjenner gutten for den han er.

 

Gutten må jo være helt knust av å føle at han gjør alt feil og alt han sto for og trodde på viser seg å ikke fungere i sosiale sammenhenger. I tillegg "jobber" både foreldre og besteforeldre som noen helter for å gjøre alt de kan for å "forandre" ham. Stakkars gutt, selvfølelsen hans må jo være helt på bunn.

 

Hilsen #6

[Anonym bruker]

Han har mange voksne som er glad i ham, men ikke så mange som liker oppførselen hans. Han blir virklig godt fulgt opp av foreldre og besteforeldre.

Jeg har sjelden sett en familie som er så oppegående og villige til å hjelpe både hverandre og utenforstående som guttens familie. å legge skylden på dem blir alt for enkelt.

 

HI

 

Men tror du ikke det er en gal strategi å gjøre enda mer av det man allerede har gjort når man så tydelig ser at det ikke virker?

 

Det er derfor jeg tror det hadde vært bra om gutten kunne få se seg selv med nye øyne. Av noen som er empatisk og ser og annerkjenner gutten for den han er.

 

Gutten må jo være helt knust av å føle at han gjør alt feil og alt han sto for og trodde på viser seg å ikke fungere i sosiale sammenhenger. I tillegg "jobber" både foreldre og besteforeldre som noen helter for å gjøre alt de kan for å "forandre" ham. Stakkars gutt, selvfølelsen hans må jo være helt på bunn.

 

Hilsen #6

 

Når jeg sier at de "jobber som noen helter" mener jeg ikke at de er på ham hele tiden for å fortelle alt som er galt med ham. Derimot stiller de opp på alt som intereserer ham, er bestandig av dem som sier ja til hjelpetrenerjobber, stilte opp ekstra på gågrupper ol. Da det var han som mobbet vet jeg også at de gjorde det de kunne for å få ham til å endre seg. Det var de som ba skolen sette i gang tiltak ol.

Slik jeg ser ham hadde han nok hatt godt av å faktisk få vite av noen han tror på hvordan han virker. Jeg tror han er for vant til at andre stiller opp for ham, men jeg er også ganske sikker på at disse foreldrene ikke har gjort mer feil enn det vi andre gjør. De har bare et barn som er vanskligere å oppdra.

 

Jeg selv tror ikke jeg orker å påta meg jobben det vil være å gi denne gutten et mer realistisk syn på seg selv og verden. Det hadde vært fint om jeg orket, men det tror jeg rett og slett blir for mye.

 

Jeg vurderer å spørre foreldrene om de orker å gi gutten mer motstand, men jeg er redd for å gjøre det. De er allerede så slitne og lei seg pga uasjonen at jeg har vansklig for å gjøre annet enn å rose dem for den innsatsen de gjør. Det er vansklig å kritisere noen som virklig gjør sitt beste.

[Anonym bruker]

han har ingen diagnose, men er han noen gang utredet for det?

det første som slo meg var asperger syndrom (autisme)

de barna blir veldig ofte tatt for å være bortskjemte. de sier feile ting, sliter sosialt, "vanlig" oppdragelse ser ikke ut tl å hjelpe osv osv

 

mange med denne diagnosen kan være vanskelig å oppdage, mange går helt opp til 5-6 klasse før det blir tatt tak i.

de barna er normalt begavet (eller ofte faktisk ganske mye smartere enn gj.snttet)

 

håper gutten og resten av familien hans får hjelp, høres ut som en forferdelig situasjon

[Anonym bruker]

Jeg har ikke full oversikt over hva han er utredet for, men foreldrene har vært såpass aktive til å søke råd at jeg tror det hadde vært oppdaget om det hadde vært mulig.

[Anonym bruker]

Han må lære seg empati. Empatiøvelser er veien å gå.

[Anonym bruker]

Han må lære seg empati. Empatiøvelser er veien å gå.

 

Og hvor lærer han det?