Hvor godt har dere planlagt dette svangerskapet?

[Anonym bruker]

... og livet generelt?

 

Bare lurer. I blant får jeg på følelsen av at norske jenter gjennomplanlegger livet sitt og har full kontroll på alt! Dvs at de har alt på plass før de blir gravide: Utdannelsen, drømmemannen, den faste drømmejobben og drømmeboligen (og dermed også maks boliglån, slik at det er helt uaktuelt å ta lengre permisjon enn nødvendig eller jobbe redusert?)?

 

Slik er ikke jeg, for å si det sånn. Er i gang med min 3. uplanlagte graviditet nå. Altså: Vi har aldri bestemt oss for at "nå skal vi bli gravide, skal vi se, termin i juli skal passe fint i forhold til jobb og barnehageopptak", i stedet har ting bare skjedd. Eller ikke skjedd, i hvert fall ikke til den tida vi ønsket, den ene gangen vi trodde vi skulle planlegge ;-) Og ingen av oss har egentlig noensinne angret på det!

 

Vi har fikset livet ellers sånn underveis, er nesten helt ferdigetablerte nå, og veldig avslappet på at det som ikke er på plass enda i forhold til tredjemann sikkert ordner seg det også. Men nå føler jeg meg litt utafor i termingruppa mi og ellers når jeg prater med andre gravide.

Føler jeg på en måte er eldst i alder i forhold til mange av dem, men mange av dem er så utrolig... hva er ordet jeg leter etter? Ikke voksne, det er feil, det er vi vel alle. Overetablerte? Nei, mer kontrollfriker kanskje? Må innrømme at de fleste er førstegangsgravide, og jeg har problemer med å holde meg alvorlige når de begynner å detaljplanlegge barneoppdragelsen og hvordan deres barn skal bli. Dere vet: "Mine barn skal aldri...." eller "slik skal i hvert fall aldri vi i vår familie gjøre", eller "jeg tror at hvis man bare planlegger så er det ikke noe problem å lage sunne middager hver dag..."

[lille-my-april]

Ser ikke problemet med å ha utdannelse, økonomi, hus, bil og et stabilt forhold i orden før en planlegger unger? Seriøst?

Hadde det vært flere som hadde gjort det, så hadde det gjerne ikke vært så mange som gikk fra hverandre?

Jeg er glad for at jeg har ventet så lenge som jeg har før jeg er i gang med unger. En ting er at jeg ikke har hatt lyst på unger før nå, og en annen ting er at jeg ville ha alt i orden først. Det er litt vanskelig å produsere unger uten en mann Er nå 29, og går bare å venter på at han skal finne veien ut av magen.

 

Ganske fantastisk å tro at det er bedre å ta ting som de kommer enn å faktisk ha en plan med det hele.

Greit nok at noen ting kan tas i ettertid. Men økonomien og et stabilt forhold bør i alle fall være på plass Før en setter en unge til verden!

 

Trenger ikke planlegge alt her i verden, absolutt ikke. Men noen ting er det nødvendig å planlegge.

[Anonym bruker]

Det var veldig, veldig godt planlagt, men tror folk legger forskjellig i det. Jeg føler vi har det viktige på plass, andre føler kanskje vi ikke har det.

 

Vi har planlagt å få barn mens jeg studerer. Vi lever allerede på hans lønn og skal klare det med god margin mens jeg er i permisjon + et år til. Vi har egen bolig, med god plass til oss og den lille, men langt i fra maks boliglån. Vi er ikke gift, men bodd sammen tre år og har et godt, stabilt samliv. Jeg ser ikke hva mer man trenger?

[OssTre<3]

Jeg sier meg enig med #2 her. Det er vel bedre og få barn når det "passer", du har jobb, hus, og en mann som du er glad i.Verre med de som ikke tenker på dette og setter barn til verden når de ikke har en jobb å gå til og et forhold som skranter? Syns det høres helt absurd ut å kalle de som liker å ha orden på livet og en sikker framtid kontrollfriker?!

Siden du sier vi Norske jenter, hvem er så du?

Ser jo rundt meg at det er mange som kommer til landet, går på sosialen og produserer flust med barn, er dette rett? Etter min mening, nei...

[Hannepålandet]

Det viktigste for meg er å finne en mann som er brukende som far. Så nå føler jeg meg klar. Har hatt lyst på barn før men har ikkefølt meg sikker nok på mannen jeg var sammen med da. Nå skal jeg gifte meg om 4 uker og håper spira sitter snart.

[meg83]

Synes HI får unødvendig mye tyn her nå.. Hun har da ikke kommet med noe fasitsvar eller sagt at det er om å gjøre å planlegge minst mulig!! Skjønner godt at man som tredjegangsmor kan oppleve førstegangs som naive, hvis de tror alt kan planlegges, for det kan det jo faktisk ikke, i alle fall ikke når det gjelder hvem barnet skal være, hva det skal gjøre osv. HI sier heller ikke at alle som ønsker å planlegge er kontrollfreaker, men at hun opplever damene i barselgruppa slik. Vi holder på med ass. befruktning og har foreløpig en sønn. Har bil, hus, grei økonomi og jobber begge to (for tiden ikke faste). Jeg lever også godt med at ting faller på plass. Har ikke drømmejobben nå, men den kommer nok en vakker dag

[OssTre<3]

Tyn? Hun skriver: ellers når jeg prater med andre gravide. Da oppfatter jeg det slik at hun mener stort sett alle gravide (?!) er kontrollfreak pga de velger å få barn når de har hus, jobb og en god mann? Jeg sier ikke at hun ikke man få tenke slik, jeg sier bare at jeg synd det høres teit ut å kalle folk som liker å ha det i orden kontrollfreaker.. Beskrivelsen stemmer desverre overens med hva en kontrollfreak er... Det kalles smart å ikke planlegge barn når begge foreldrene studerer, f.eks.. Men du må gjerne tro det..

Jeg er førstegangs, men selv om vi har hus, jobb og er i ett godt forhold så kan ikke jeg sitte her nå og besteme hvordan barnet mitt skal bli, jeg skal oppdra det til beste evne så er jeg sikker på at han blir unik uansett:)

[Anonym bruker]

Det er lov til å lure, HI.

FØrste var ikke planlagt her, og vi hadde ikke så veldig god Økonomi, fordi vi skulle etablere oss.

Nr. 2 og 3 var planlagte, i den forstand at vi Ønsket flere barn. Men alikevel har vi måtte ta ting som det kommer. Ofte ordner ting seg etterhvert.

Jeg syns det kan være smart å planlegge noen ganger.

For eksempel at man kan spare penger når man skal kjØpe enkelte ting. Planlegge å finne best mulig lØsning. Det er ikke dumt å lære seg å planlegge. Jeg planlegger der jeg syns jeg kan spare tid, penger. Noen ting tar jeg på sparket.

 

Jeg har også 3 barn. Og jeg planlegger alltid bursdager. Det værste jeg vet er å komme i selskap til de som ikke kan organisere for at det skal bli best mulig. de tar alt på sparket. Bedre å ha en plan, så blir det som det blir innimellom der. Men at man har en plan for måltider, lek. Altså struktur.

I et selskap så kommer verten helt på slutten å jeg glemte å sette frem geleen. Men da skulle alle gå, og det var en haug med godteri som ikke var lagt frem. Det blir litt kjedelig syns jeg.

[Anonym bruker]

Det er jo grader av alt, da. Det er forskjell på å sette barn til verden ved et uhell når du bor på gata, ikke har jobb eller annen inntekt, ingen familie eller venner, ikke vet hvem barnefar er og ruser deg hver dag - til å ha vært lykkelig gift i 5-10 år, ha en stor og kjærlig familie rundt deg med fjorten tanter som velvillig stiller opp som barnevakt, ha bare sunne politisk korrekte holdninger, spise et prikkfritt kosthold og trene 3 dager i uken, ha en fast stilling med strålende lønn og tykk sparekonto, bo i et ferdig oppusset nedbetalt hus med ferdigtapetsert nytt barnerom, kjøpt inn barnevogn, klær til den lille og mammaklær til deg selv før du i det heletatt kaster p-pillene... For å sette ting på spissen.

 

Jeg tror ikke nødvendigvis barna blir så veldig lykkelige i det siste eksempelet heller, hvor alt er så rosenrødt og tilsynelatende problemfritt - man kan jo få prestasjonsangst av mindre.

 

Vi lever vel litt halvplanlagt og er fornøyde med det. Barnet er veldig ønsket og vi har forsøkt i over et år før vi nå endelig er på vei. Vi har et godt forhold og trygg økonomi. Vi bor i en leilighet midt i byen, med bare ett soverom (og katt), hvor det gjenstår masse oppussing, og har planer om å kjøpe hus etter hvert (har bare ikke funnet det riktige). Vi må skifte ut bilen før barnet kommer, for den er 2-seters og uten plass til barnevogn. Vi har ikke så mye familie i nærheten, men svigermor har sagt hun kan stille opp om det trengs. Ingen av vennene våre har fått barn ennå, men regner med å komme inn i et miljø via barselgruppa kanskje..

[Gjest Verpehøna]

Skjønner ikke hvorfor det er galt å ha drømmemannen på plass. Ville da aldri fått barn med en mann som "er sånn passe". Selv er jeg førstegangs, og har mange planer og tanker om barneoppdragelse og sunne middager slik som du gir eksempel på. Det å planlegge er viktig når man går inn i en så ukjent greie som det å sette barn til verden. Vi mennesker trenger å føle kontroll, og det får man ved planlegging. Vil ikke påstå at jeg er kontrollfreak av den grunn, og jeg regner med at mange av planene går til helvete, men da lager man en ny plan.

[Anonym bruker]

Det viktigste er vel å finne den mannen som man vil ha som far til sine barn. I tillegg ville jeg ha utdannelsen i orden. Nå er jeg både gift og har hus, men det var ikke det viktigste. Jeg vil ikke være en av de som står i kø på NAV, fordi det å få unger er mitt valg! Da får jeg selv betale for det og! Så at man bør ha en jobb før man får unger, og forsørge seg selv det bør være et minimum!

[Anonym bruker]

Det viktigste er vel å finne den mannen som man vil ha som far til sine barn. I tillegg ville jeg ha utdannelsen i orden. Nå er jeg både gift og har hus, men det var ikke det viktigste. Jeg vil ikke være en av de som står i kø på NAV, fordi det å få unger er mitt valg! Da får jeg selv betale for det og! Så at man bør ha en jobb før man får unger, og forsørge seg selv det bør være et minimum!

 

Så de som av ulike grunner er uføretrygdet, skal ikke ha gleden av å få barn da eller?

[MrsMilla]

Njæææ - kanskje ikke overplanlagt barn nr.3, tenkte vel bare det var fint med søsken, og lot det stå litt til :-)

 

Men nå er vel uansett alt på plass for vår del, så akkurat slike ting hadde lite å si egentlig, bortsett fra ny bil, men det var heller ikke så vanskelig akkurat.

 

Første gangen vi fikk barn, derimot, hadde vi ingenting materielt på stell, var midt i utdanning og nettopp møtt hverandre. Allikevel var det planlagt - vi bare brydde oss ikke om alt var på stell, det kunne vi jo fikse underveis - og det gikk kjempefint.

[lykketid]

Planlegg halveis, men å ha en felles visjon sammen løser nok det meste!

 

Jeg for min del elsker å planlegge, så at barn nr to er nøye planlagt er nok et resultat av det. Kommer i juli, som passer utrolig bra med jobben og barnehageplass. Førstemann er født i mars, så merket veldig godt maset med å skaffe dagmamma og det styret rundt det når jeg skulle i jobb. Så jeg lærte av erfaringen med det, og styrte da heller mot et sommerbarn.

[hormonia&alienimagen3]

Ser ikke problemet med å ha utdannelse, økonomi, hus, bil og et stabilt forhold i orden før en planlegger unger? Seriøst?

Hadde det vært flere som hadde gjort det, så hadde det gjerne ikke vært så mange som gikk fra hverandre?

Jeg er glad for at jeg har ventet så lenge som jeg har før jeg er i gang med unger. En ting er at jeg ikke har hatt lyst på unger før nå, og en annen ting er at jeg ville ha alt i orden først. Det er litt vanskelig å produsere unger uten en mann Er nå 29, og går bare å venter på at han skal finne veien ut av magen.

 

Ganske fantastisk å tro at det er bedre å ta ting som de kommer enn å faktisk ha en plan med det hele.

Greit nok at noen ting kan tas i ettertid. Men økonomien og et stabilt forhold bør i alle fall være på plass Før en setter en unge til verden!

 

Trenger ikke planlegge alt her i verden, absolutt ikke. Men noen ting er det nødvendig å planlegge.

 

 

Næææ...Samtlige av de jeg kjenner som hadde alt i boks før de fikk barn gikk det ikke særlig bra for,men det har noe med vennegjengen våres å gjøre og ikke hvor bra planlagt det er....

Bare man er positiv og tar barna som dem er og har en åpen dialog med ektemann,samboer etc. så årner det seg til slutt....

 

Skjønner som jeg har skrevet tidligere på krangel forumet at det er flere som friker ut når det gjelder penger og barn,men det er litt på instillinga og..Det er ikke Så dyrt å ha barn,men ulemplig med null jobb,ekstra utgifter.Men vi bor i Norge og har god støtte til småbarn og tre tusen som det blir med kontantstøtte og barnetrygd fra staten så er det nok det til barnet...Er man ekstra heldig så kjenner man flere man kan arve av og...

 

Min største bekymring med at vi flakser i vår økonomi er at det veldig ofte virker som om det er en link mellom slitere og barna at de vokser opp til å bli slitere også,så da har jeg åpnet sperrede sparekontoer til mine så de får flere hundre iløpet av året frem til den dagen de trenger noe etter konfirmasjon.

 

Men de skal lære å forvalte penger først og tjene og bruke og kjenne både hvor godt det er å ha penger og hvordan det er å være blakk før de får sparekontoene sine...Og da blir det satt inn regelmessig frem til den dag om de så da er 20 eller 30...

 

Jeg har hatt to uplanlagte sv.skap og denne er cirka planlagt..dvs.ble gravid kjappere en vi skulle "ha likt" (ville gjerne ha januar barn ,men dårlig på å hoppe av i svingen og slutta for tidlig med pilla ;0) ) Så trur detta er en desember unge...

Vi deler soverom med våre barn,så vi er fire på et soverom.Og akkurat nå er begge uten jobb,men vi klarer oss godt og koser oss som familie... Trur ikke det spiller noe rolle jeg bare man som sagt er optimistisk og ikke må ha ting til over det passende budsjettet deres...

Endret 29. april 2012 av hormonia&alienimagen3

[Anonym bruker]

Det viktigste er vel å finne den mannen som man vil ha som far til sine barn. I tillegg ville jeg ha utdannelsen i orden. Nå er jeg både gift og har hus, men det var ikke det viktigste. Jeg vil ikke være en av de som står i kø på NAV, fordi det å få unger er mitt valg! Da får jeg selv betale for det og! Så at man bør ha en jobb før man får unger, og forsørge seg selv det bør være et minimum!

 

Så de som av ulike grunner er uføretrygdet, skal ikke ha gleden av å få barn da eller?

Klart de skal... Snakker om funksjonsfriske mennesker som meg selv nå, ikke de som er syke.

[Anonym bruker]

Ser mange føler seg truffet av kontrollfreakstempelet HI nevnte, må le, er absolutt ingen kontrollfreak selv, det er et førstebarnsfenomen og som personer er vi alle ulike, heldigvis!

 

Jeg for min del er dårlig planlegge, ble spontant gravid for 5 år siden, har en nydelig datter som resultat av det, hennes far og jeg er ikke sammen lengre!

 

Siden jeg anser meg som selvstendig og ressurssterk nok er jeg i gang med søskenforsøk via ivf i Danmark.

 

Så ingen perfeksjonisme ala A4 liv i boks her, ingen stakittgjerder, ingen mann en gang, men hvem trenger en halvveiskar, en kan være en flink forelder uten planlegge sammen med en "mann". Jeg har masse kjærlighet gi, det er det viktigste underveis!

 

Synes innlegget ditt var morsomt HI og topp at ikke alle ser overstrukturert på alt

[Anonym bruker]

Dette svangerskapet er veldig planlagt. Jeg og samboer har vært sammen i 8 år, begge er godt utdannede og har stabile jobber. Har hus og 2 biler. Grunnen til at vi har valgt å legge alt til rette før vi ville ha barn er for å gjøre det enklest mulig. Når jeg først ble gravid kan jeg kjøpe den vogna jeg vil ha, slipper å tenke på økonomien, har råd til å ta meg 1 års ekstra ulønnet permisjon for å være hjemme med den lille. Det å være gravid å ha små barn kommer vi ikke til å ha store deler derfor vil vi legge tilrette slik at vi kan nyte denne tiden mest mulig Du kan gjerne kalle meg kontrollfreak, jeg vil kalle meg praktisk og ansvarlig.