Flere som bare velger å få ett barn?

[Anonym bruker]

Føler ikke at vi har økonomi til mer jeg når vi bor i byen

Det er synd, men ønsker i gi jenta vår et godt liv og økonomien strekker liksom ikke til om vi velger å få et til barn.. sukk Flere som har det sånn?

[Anonym bruker]

Vi har valgt å bare få ett barn, men ikke av økonomiske grunner. Det er mange fordeler med ett barn også!

[Anonym bruker]

Har etter mye tenking bestemt å ikke få flere barn. Ikke på grunn av økonomi, men på grunn av min helse. Veldig komplisert svangerskap sist. Ingen selvfølge at datteren min (eller jeg) skulle overleve, tok ikke sjansen på en slik runde til, med flere uker på sykehus både før og etter fødsel, og alle komplikasjoner som følger med prematurbarn.

[Anonym bruker]

Det er i motsetning til endel vedtatte sannheter mange fordeler med å få bare ett barn.

Masse oppfølging, barnet blir aldri vurdert opp imot sine søsken og kan litt friere stake ut sin egen kurs.

Folk må få velge selv hva som paser for deres familie.

[Ville Vilde]

Vi har ikke valgt å få bare ett barn, men det ser rett og slett ikke ut som vi får flere.

 

Den siste tiden har jeg begynt å tenke på om vi skal slutte å prøve, og heller si oss fornøyde med den fantastiske gutten vi har klart å få til.

 

Jeg ser både fordeler og bakdeler med både ett og flere barn, men det virker som at ett barn ikke er godtatt av "befolkningen". Vi får iallefall ofte kommentarer og spørsmål, og har så utrolig lyst til å fortelle folk hvor skapet står! Men istedet så svarer jeg med standardsvar og ler det bort...

[Anonym bruker]

Har bare ett, og blir nok bare ett, siden alderen begynner å sige oppover og jeg er alene, og har heller ingen potensielle i sikte. Hadde kunne tenkt meg ett til, men ikke som alenemor:) Men jeg var veldig heldig og fikk verdens kuleste jente, så det går veldig greit det også

[Gjest Ziva]

Vi har ett barn, og det får bli med henne. Mange faktorer som spiller inn og sånn er det bare.

[Love my kidz]

Vi har en gutt som blir fem år i sommer. Jeg har alltid sett for meg at vi skulle ha minst to, og da gutten var ca to år så snakket jeg frampå til mannen. Han ville ikke, han syntes vi hadde nok med han vi hadde. Han var litt krevende, og forholdet begynte å skrante.

 

All uenigheten rundt dette førte til et brudd mellom oss da gutten var tre år. Var flere faktorer da, men det tynget meg veldig å ikke skulle ha flere barn. Etter et halvt år snudde han om og sa jeg skulle få alt jeg ville bare vi ble sammen igjen. Det førte til huskjøp og giftemål, men det siste ønsket mitt om barn har ikke blitt noe av. Og det er nå mye jeg selv som har gått og grublet på om vi virkelig orker flere. Helsen min er ikke helt god Har tinnitus, lavt stoffskifte, høyt blodsukker, overvekt, sosial angst og bekymringer for gutten vi allerede har. Han fikk nettopp diagnose innen autismespekteret og tar voldsomt mye av oss. Jeg VET at det blir mye frustrasjon og "bråk" hvis vi lager en til. Vet ikke om det er verdt det

 

Men det er veldig sårt for meg, og jeg vil egentlig. Mannen er fortsatt negativ innstilt, men vil sikkert gå for det hvis jeg vil det. Så hvis jeg får orden på helsa mi og får overskudd til å takle det så er jo håpet der

[Anonym bruker]

Her blir det bare ett barn.Føler det holder er så sliten hele tiden så hadde aldri orket ett barn til .Har faktisk ikke kjent lysten på mere barn.Syns det er oppskryt.Håper jeg aldri treffer en mann som ønsker barn.for jeg orker rett og slett ikke mere unger.tør ikke enda en fødsel heller.

[Anonym bruker]

Her er førstemann på vei, så jeg kan vel strengt tatt ikke uttale meg før om et par år Men jeg har alltid tenkt at jeg vil ha flere barn fordi jeg selv har mange søsken som jeg har utrolig stor glede av. Samtidig har vi, i vår store familie, opplevd noen dødsfall som også gjør at jeg har opplevelsen av at man står sterkere når man er flere.. Så her blir det nok minst to barn.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og vil heller være "fattig" enn å bare få et barn. (snakker ikke om de som ikke kan, eller som ikke får til osv. på grunn av helse osv.) Jeg unner virkelig mine barn søsken.

 

Nå når jeg er voksen synes jeg det er så kipt å være alene, gruer meg til foreldrene mine blir gamle.

 

Ungene mine har ikke noen tanter, onkler eller søskenbarn og selv om vi har "rekrutert" noen ekstra tanter/onkler.. har de likevell nok med sitt på de faste "familiedagene".