Hva hadde dere tenkt om dette...

[Anonym bruker]

Jeg traff en "vennine" gjennom en felles kamerat for noen år tilbake. Vi hang sammen en gang i blant, og traff hverandre ofte sammen med felles venner.Hadde en god del utflukter sammen med både mann og barn.

 

Men så plutselig sluttet denne "venninen" å kontakte meg, jeg prøvde et par ganger å kontakte henne, men da passet det aldri, men hver gang jeg treffer på henne sier hun "åå må snart finne på noe"..jeg blir iriitert fordi hun sier slikt når hun egentlig ikke vil, hadde mest lyst å si sist gang at ja go a head ta kontakt selv liksom...

 

Har det siste året helt kuttet henne ut, hun tar ikke kontakt med meg så jeg tar ikke kontakt med henne.

 

MEN hennes mann trives veldig godt sammen med min samboer, og de treffes en del, kino,guttetur,bowling etc....men som sagt de spør aldri om vi skal finne på noe sammen, noe jeg synes er litt rart, men tenker det er hun som ikke liker meg...siden mennene våre fortsettes å treffes , og hennes mann er ivirig etter å kontakte min mann.....

 

Min mann liker jo denne kompisen så han synes bare det er kjekt å være med han, men jeg synes det er litt trist...for vi mangler virkelig venner med barn....

 

samboer har ingen forståelse, har selv sagt at "jeg vet ikke hvorfor de aldri spør oss sammen, kanskje hun ikke liker deg da??" ok..takk for den..men ser jo at det stemmer....

 

 

Nå er jeg litt sur...synes mannen på en måte kunne spurt han om hvorfor de ikke liker meg, men det nekter han...ikke mitt problem sier han, gidder ikke henge seg oppi det....

 

Når alt kommer til alt så kan jeg ikke si at jeg savner å være med dem heller, de var ikke noen nære venner, MEN er vel litt irritert på at mannen henger en del med hennes mann da........irriterer meg bare at de demostrerer så veldig med å aldri kontakte oss sammen, men at det kun er min mann de vil ha med på ting, eller at mannen hennes tar kontakt med min mann.

Han mannen har også invitert med min mann og barna på tur sammen med hans barn, så helt klart at det er meg de ikke liker. Hm, jeg er ikke en person som pleier å være dårlig likt heller...lurer bare litt....

 

Hva hadde dere tenkt og gjort?

 

Våre eldste barn på 6 år er jevngamle også.

[Anonym bruker]

Det er vel ikke så mye å gjøre med det? Kjipt, men du kan jo ikke tvinge noen til å tilbringe tid sammen med deg.. Du kan heller ikke nekte mannen å treffe hennes mann, så jeg ville bare ikke brydd meg og fortsatt som før.

[Anonym bruker]

Hvorfor tenker du det. Jeg har også tonnevis med venner som jeg sier "Nå Må vi finne på noe sammen, men det blir liksom aldri.. Ikke fordi vi ikke liker hverandre - det er bare fordi det blir liksom aldri - mest pga tidsklemma. Noen av oss må bare få ut fingeren og tenke ut noe konkret og invitere. Heldigvis er venninnene mine bedre til slikt enn meg.

Tenker du er litt paranoid - og at hun helt sikkert bare er slik som meg. TREIG.

Ta initiativ du - så blir hun nok glad:)

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig så tenker jeg IKKE mye på dette, men tar meg selv i å tenke på dette til tider når mannen er med hennes samboer..., da kan jeg tenke at det er litt rart at de aldri nevner mitt navn, eller liker å finne på ting med oss sammen...

Vi har har andre venner med barn, det er ikke det, men forstår liksom ikke hvorfor de plutselig ikke inkluderer meg....men men.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ble litt svett av hele innlegget ditt, HI. Kanskje det er det hun blir også - svett.

[Anonym bruker]

Tenker at du må slutte å tenke så mye;)

[Anonym bruker]

Mannen sier det samme, du må slutte å tenke så mye:P

Ok. Mulig det.

HI

[Anonym bruker]

Kan jo like gjerne være hun som tenker det samme om deg.

 

 

Om dette er et vennskap du vil fornye, eller bli venner med igjen så ville jeg tatt kontakt og bedt hun, mannen og barnet over på ettermiddagsbesøk eller hva som passer best. Kommer hun ikke, så vet du jo at det er en tapt sak, men da har du prøvd.

[Edelweis]

Kan du ikke bare ta det opp med henne selv? hvis mannen din er borte med hennes samboer en gang og du vet hun er hjemme, ta med barna og møt opp hjemme hos henne på en kopp kaffe/te, så er det jo bare å spørre da!

 

Men jeg er enig med deg Hi om at det faktisk er litt merkelig hele situasjonen. jeg hadde nok også følt litt på den om det var meg.