Min søster er ufrivillig barnløs, og jeg er gravid!

[lowe+spire]

Jeg lurer på hvordan andre gravide opplever å ha venner/familie som er ufrivillig barnløs?

Jeg for min del synes det er utrolig leit når min søster og hennes mann verken har gratulert oss med graviditeten eller spør meg hvordan det går. Jeg er 22 uker på vei og magen er godt synlig, likevel behandler de dette emnet som "ikke-eksiterende". Jeg går rundt og føler at jeg har gjort noe ulovlig som ikke under noen omstendigheter skal snakkes om. Jeg møtte søsteren (som jeg ikke en gang husker navnet til) til min svoger i dag, og til og med hun gratulerte meg, og da blir jeg enda mer lei meg når ikke min svoger kan si gratulerer en gang.. :-( Jeg mener selvfølgelig ikke at vi for en hver anledning skal prate om min graviditet, men det er vel ikke for mye å forvente at de skal gratulere meg/oss?!

 

 

Og ja, jeg skjønner at min søster synes det er leit at de ikke klarer å få barn, men det betyr jo ikke at jeg ikke skal få lovt til å få barn?! Jeg husker selv hvor utrolig glad jeg ble på hennes vegne da de for et par år siden klarte å bli gravide. Da de litt senere mistet barnet var jeg kjempe lei meg og gråt. Hvorfor klarer da ikke min søster og hennes mann og glede seg på mine vegne? Jeg kjenner at det legger en liten demper på min glede over denne vesle gutten vi venter. Min søster og hennes mann får meg til å føre at jeg ikke har noen rett til å glede meg over graviditeten da de selv ikke kan få barn.

 

 

Jeg overreagerer kanskje litt, med alle disse hormonene på tur, men det er godt å få luftet tankene! :)

[kaklemor]

Jeg har ei i slekten til min mann som mistet sent i 2 trimester . Jeg ble gravid rundt en måned/to måneder etter hun mistet og vi kviet oss for å fortelle henne det.

 

Jeg merker i dag at hun holder avstand, vil ikke holde han når hun er her ( har vært her tre ganger på snart et år ) .

 

Jeg kan ikke akkurat tvinge henne til å være glad, men merker det er litt sårt at hun faktisk ikke vil holde sønnen min.

 

Jeg tror det er på evnen om man kan være glad på andres vegne og innrømme at det er sårt ,men ikke vår feil som gjelder her.

 

 

[Hannepålandet]

Trist

[lowe+spire]

Off, det må være vondt for deg at hun ikke vil holde sønnen din:-) Det er jo en ting å ikke nevne en graviditet, men et uskyldig lite barn er jo verre! Er enig med deg når du skriver at det er "evnen om man kan være glad på andres vegne og innrømme at det er sårt". Det er mye bedre å snakke om det enn å bare la det være som en rosa elfant i rommet..

[Tira]

Off, det må være vondt for deg at hun ikke vil holde sønnen din:-) Det er jo en ting å ikke nevne en graviditet, men et uskyldig lite barn er jo verre! Er enig med deg når du skriver at det er "evnen om man kan være glad på andres vegne og innrømme at det er sårt". Det er mye bedre å snakke om det enn å bare la det være som en rosa elfant i rommet..

 

Du har helt rett. Det er mye bedre å snakke om det. Kanskje det kan funke for deg også? Prøv å snakk med henne om at du syns det er sårt, at du skjønner at det er dritvondt for henne at de sliter og at du virkelig unner henne og mannen hennes alt godt i verden men at du samtidig skulle ønske det var slik andre veien også. Må være helt forferdelig å ønske seg barn og så ikke kunne få. Det gir uansett ingen rett til å oppføre seg dårlig syns jeg og jeg ville blitt veldig lei meg om det var min søster som oppførte seg slik ovenfor meg...

[Nyttårs barn]

Det er nok utrolig kjipt for søsteren som ikke blir gravid, og kanskje blir man litt irrasjonell i en slik situasjon. Tror mange som ikke blir gravid føler dette som om hele livet mislykkes.

Samtidig synes jeg godt søsteren din kunne forsøke å være glad på dine vegen, skjønner deg godt jeg.

[utålmodig-11]

Min søster ble gravid mens jeg håpet og drømte om å bli gravid selv. Må innrømme at det var litt sårt, men det var jo ikke hennes feil at det ikke klaffet for meg!

Jeg hadde nok en annen innstilling enn din søster. Jeg ga klar beskjed om at jeg kom til å bli en veldig "aktiv" tante og ville låne barnet masse om jeg ikke ble gravid selv! Jeg tenker at tantebarn er omtrent det nærmeste man kommer egne barn, og så har man fordelen av å kunne skjemme dem bort så mye man vil, og levere dem tilbake til foreldrene hvis de slår seg vrange, he-he!

Min nydelige niese er nå en måned gammel, og jeg er snart 9 fullgåtte uker :-)

 

Håper dere klarer å prate om det, og at det ordner seg etter hvert, er jo slitsomt for begge parter å ha det slik som dere har det.

[Anonym bruker]

Jeg forstår jo på en måte hvordan søsteren og svogeren din reagerer, klart det er vondt for dem å ikke kunne få barn. Jeg syns heller ikke man skal stille så høye krav til ufrivillig barnløse, men det gjør jo ikke du altså, en gratulasjon kan man jo forvente. Sa hun ikke gratulerer når du fortalte at du var gravid en gang?

 

Ellers enig i at det er bedre å snakke om slike ting. Det er jo kjipt for alle parter at det skal være sånn, dere burde jo selvfølgelig få lov til å glede dere over den lille gutten!

[Anonym bruker]

Jeg er selv ufrivillig barnløs. Jeg ble gravid for 5 år siden men da men en annen. Nå har meg og min samboer prøvd i 4,5 år, uten en eneste positiv test. Min lillesøster ble gravid i 2010, og de første minuttene da hun sa hun var gravid, altså når ordet JEG ER GRAVID kom ut, da kjentes det ut som noen stakk 10 kniver inn i meg. Men etter jeg hadde tenkt noen dager, så sa jeg til henne, at det er faktisk bedre at det er DU som får barn, enn en fremmed. da kan jeg låne,kose,dulle og dalle og levere tilbake når det blir slitsomt. Selvom det gjør utrolig vondt å se andres lykke(ikke misforstå, jeg unner andre å ha det bra) og vite at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å få et barn(har vært igjennom prøverørsforsøk uten hell også, og samboer vil ikke adoptere, ha vil kun ha sine egne) så tenkte jeg at det var bra det var min søster. Jeg kan være der med henne gjennom graviditeten, jeg kan snakke med henne, kjenne når det sparker, være der omtrent hele tiden HVIS jeg ønsker, det fikk meg til å tenke på at det er det nærmeste jeg kan komme mitt "eget" barn, og det er bedre enn bekjente som sier de er gravid, for man ville aldri fått det samme forholdet til dem. Søsteren min skjønner meg veldig godt, og har full forståelse for når jeg har mine "sære, frustrerte,sinte,triste,tilbaketrukne dager", men tross i mine egne store vansker, så når det værste sjokket og tankene er borte, så vil jeg i det store og det hele kun ønske henne alt godt, hun er tross alt søsteren min, og jeg ville gjort alt for at barnet hennes skulle ha det godt. Mitt råd til deg, gi din søster TID til å bearbeide tanker og følelser rundt dette, jeg skjønner deg også at det kan være sårt når hun ikke sier gratulerer, men hvis dere ellers har et bra forhold, så vil hun nok åpne seg for deg, ta deg en prat med henne på en rolig og forsiktig måte, og forklar hvordan det føles for deg, samtidig som du ikke tråkker for hardt Det kommer nok til å løse seg med tiden )

[Wishing]

Hei Lowe+spire. Jeg og min mann har slitt med å få barn i mange år og driver i disse dager med vårt første IVF forsøk. Du må ikke føle at du har gjort noe ulovlig, du har like mye rett til å glede deg over din graviditet som noen annen og skal ikke skamme deg over eller være redd for å vise frem din fine mage eller snakke om den lille engelen inni der. Jeg syntes ikke min egen ufrivillige barnløshet gir meg noen grunn til å ikke glede meg over andres lykke. Vi som er slitere burde vel av alle forstå hvilken glede det er å bli gravid. Jeg har akkurat selv blitt tante til en liten gutt og koser meg med han flere ettermiddager i uken frem til jeg forhåpentligvis en dag kan selv kan få gleden av å bli mamma. Lykke til med den lille gutten, gled deg over og kos deg med all den gleden en graviditet og ikke minst et barn vil bringe deg. Masse lykke til

[lowe+spire]

Takk for støttende ord alle dere :-)

 

Jeg er enig med dere når dere sier det er lurt å snakke om det, men jeg er så redd for hvordan hun/han vil reagere. Det var ikke jeg som fortalte min søster at vi ventet barn, det gjorde min mor. Jeg ville at hun skulle få reagere slik som hun selv ønsket, og ikke føle at hun måtte ta på seg en maske for meg. Jeg visste jo at hun ville ta det tungt i og med at de har prøvd så lenge. Min mor har sagt at hun ble svært lei seg, og gråt. Har siden ikke hørt noe fra henne... Jeg er da redd for at når jeg bringer dette opp igjen, så vil hun begynne å gråte og da vet jeg ikke hvordan jeg skal reagere.. :-S Men jeg kjenner at alt det usagte i mellom oss er med på å skape avstand! Jeg er som sagt bare 22 uker på vei, vil velge å vente litt til før jeg eventuelt bringer det på banen. Kanskje hun trenger om enda litt mer tid på å fordøye dette, ikke vet jeg. Jeg håper bare at det ikke blir slik når gutten vår endelig kommer..

[Gjest FinogFjong]

Takk for støttende ord alle dere :-)

 

Jeg er enig med dere når dere sier det er lurt å snakke om det, men jeg er så redd for hvordan hun/han vil reagere. Det var ikke jeg som fortalte min søster at vi ventet barn, det gjorde min mor. Jeg ville at hun skulle få reagere slik som hun selv ønsket, og ikke føle at hun måtte ta på seg en maske for meg. Jeg visste jo at hun ville ta det tungt i og med at de har prøvd så lenge. Min mor har sagt at hun ble svært lei seg, og gråt. Har siden ikke hørt noe fra henne... Jeg er da redd for at når jeg bringer dette opp igjen, så vil hun begynne å gråte og da vet jeg ikke hvordan jeg skal reagere.. :-S Men jeg kjenner at alt det usagte i mellom oss er med på å skape avstand! Jeg er som sagt bare 22 uker på vei, vil velge å vente litt til før jeg eventuelt bringer det på banen. Kanskje hun trenger om enda litt mer tid på å fordøye dette, ikke vet jeg. Jeg håper bare at det ikke blir slik når gutten vår endelig kommer..

 

-du lot din mor fortelle søsteren din at du skulle ha barn, og har latt henne sitte alene med dette uten å ta opp dette i 22 uker???? Du fikk gjengitt din søsters reaksjon, en billedlig beskrivelse av sorg og smerte, og du har ikke snakket med henne? -og er skuffet over at HUN ikke tar det første skrittet...jøss

Dette har du pinadø rotet til selv, her er det du som skal krype, ikke henne...

[<3 2G <3]

Er veldig enig med finogFjong! Fatter du virkelig ikke hvorfor hun er lei seg? Hadde min søster gjort noe slikt som deg hadde hun skulle fått bøyd seg i støvet og kommet krypende før jeg hadde i det hele tatt vurdert å gratulere. Ufint og respektløst gjort av en søster, dere var ikke spesielt nære før dette skjedde heller da?

[Anonym bruker]

Hø? Syns ikke det var ille jeg.

Som HI skreiv så ville hun la søsteren reagere...

Og det gjorde hun tydeligvis også.

Hvordan hun videre skal gripe dette an aner jeg ikke, det er vanskelig for begge parter.

 

Men 22 uker er ikke kort, du er over halvves i svangerskapet og bebi er straks levedyktig utenfor magen...

[Anonym bruker]

Jeg er selv ufriveligbarnløs. Hadde min søster vært gravid å lat mamma fortelle det hadde jeg blitt forbanna. JA, det vanskelig å høre om andre som blir gravid, griner selv hver gang venner/familie/bekjente er gravid. Men det beste er å høre det fra dem som sier i fra selv. Synest det var umodent og feigt av deg, har stor forståelse på hvordan din søster har reagert. Må være utrolig forferdelig å høre slikt fra noen andre. Hvorfor kunne hun ikke få reagere med tårer når du fortalte det? Dere er søsken, å det må være lov å vise følelser. Jeg anbefaler deg å lese litt om ufriveligbarnløshet, de har brosjyrer til deg som er pårørende. Hvordan du bør/kan oppføre deg rundt en som er ufrivelig barnløs. Hvordan snakke med en som er ufrivelig barnløs... Der etter anbefaler jeg at du går til din søster å beklager for at fikk fin mor til å fortelle at du var blitt gravid. Fortelle hvorfor du gjord det og at du i etter tid ser at dette var feigt og helt feil måte å gjøre det på...!!!

[Ikkesåallerværst]

Jeg er enig i at det var klønete å få mora di til å fortelle.. Søstern min er også ufrivillig barnløs, og har prøvd i snart sju år. Jeg grudde meg fælt til å fortelle første gang jeg ble gravid. Vi brukte to perioder på å bli gravide. Søsteren min ble kjempe lei seg og gråt. Hun var så søt og modig og klarte likevel si at hun ikke ville meg vondt, men at hun ble så lei seg for at hun og kjæresten ikke klarte det. Jeg gjorde mange dumme ting i løpet av sv.skapet og etter poden ble født, fordi jeg var redd for å gjøre noe feil. Jeg turte ikke snakke særlig om graviditeten og ikke om hun ville kjenne på magen, heldigvis spurte hun selv. Da han ble født, forsøkte jeg skåne henne og liksom fortelle henne at hun ikke trengte besøke osv om hun ikke ville. Jeg skulle bare vært meg selv.. men det er vanskelig å være naturlig rundt dette, da jeg opplever at ufrivillig barnløse veksler mellom å ville snakke om det og ikke å snakke om det. Da føler en ofte at alt en gjør blir feil.

 

Jeg har sett en del som mener at de som ikke får bare skal ta seg sammen og være lykkelige på andres vegne. Men jeg tror det er umulig å skjønne den store sorgen det er, selv for de som selv har prøvd i mange år, men så fått det til. Dessuten er prosessene man må igjennom fysisk ganske omfattende og med mange muligheter for nederlag og skuffelser på veien. Det er ikke bare "ble jeg gravid etter denne pulingen mon tro?", det er uker med venting og håp som brister. Dessuten er det ikke bare din graviditet som skal tas hensyn til, det er kollegaer, venninner, naboer, bekjente, kjendiser, gravide på gata osv. Ikke rart man har trøbbel med å ta seg sammen hele tida..

 

Nei, jeg har så vondt av søsteren min! Men jeg har forstått at min glede gjør ikke hennes smerte mindre. Og jeg prøver å bli bedre til å være meg selv, ikke tenke så mye når det gjelder dette temaet.

Endret 29. april 2012 av Ikkesåallerværst

[Anonym bruker]

Jeg er overhodet ikke enig med all kritikken mot loewe fordi moren fortalte søsteren at hun var gravid! Hun gjorde dette i beste mening for å SKåNE søsteren, og jeg synes faktisk det var fint at søsteren fikk rom for å bearbeide sine vonde følelser uten å måtte takle det foran den som er gravid. Hvordan dere får dette til å bli respektløst fatter jeg ikke???

 

Jeg har selv vært i samme situasjon, jeg ble gravid etter min egen søster nettopp hadde mistet. Vi fortalte det til hele familien samlet, og sant og si hadde jeg vondt av søsteren min som måtte holde masken foran oss alle sammen - selvfølgelig var dette hardt for henne!

 

Nå hører det med til historien at hun er en skikkelig fighter, som gratulerte og var helt nydelig, men jeg skulle egentlig ønske at jeg hadde gjort det annerledes, at hun skulle slippe å måtte takle dette på stående fot. Ser dere ikke at loewe valge som hun gjorde av omsorg for søsteren? Jeg synes også at søsteren i sin triste situasjon faktisk bør være så stor at hun faktisk gratulerer, uansett egne omstendigheter.

 

Ingen lett situasjon dette, men ærlig talt folkens, skjerp dere! Ikke gå løs på loewe, hun har ikke gjort noe galt, bare handlet i beste mening.

[lowe+spire]

Jeg fikk min mor til å fortelle deg fordi jeg ikke ville "trykke i trynet" at jeg hadde blitt gravid uten egentlig noe problemer. Ja, kanskje dumt gjort av meg, men jeg fikk ikke min mor til å si det for å være slem eller feig, men fordi jeg trodde det ville hjelpe henne i å fordøye det bedre :-) Dessuten så synes ikke jeg det er å krype når jeg blir lei meg av at hun eller mannen ikke har kommet med noen gratulasjoner.. Jeg tolker hennes stillhet som at hun ikke vil prate om det, og da vil jo heller ikke jeg bringe det opp..

 

Og nei, jeg og min søster har aldri vært noen nære venninner slik som jeg er med min yngre søster. Men jeg er glad i henne! JEg synes bare hele greia er blitt så dumt! Og som jeg skriver i startinnlegget, så er jeg vel hormonell for tiden og at dette helt sikkert påvirker mitt syn på saken :-) Jeg er enig i det du "ikkesåallerværst" skriver om at det er vanskelig å være naturlig rundt dette emnet. Men jeg burde vel kanskje innvolvere henne mer slik at hun i allefall får muligheten til å delta. Jeg kan vel ikke bare legge alt ansvaret over på henne!

 

Hun er ordentlig god til å strikke og jeg har i lengre tid hatt kjempe lyst til å spør henne om hun har lyst til å strikke et sengeteppe eller annet gøy til den lille, men jeg har ikke våget å spør fordi jeg ikke vil såre henne. Men kanskje jeg skulle spør likevel?

[Anonym bruker]

Jeg har en svigerinne som er ufrivillig barnløs og hun var den første jeg fortalte til at jeg var gravid. Ja, hun reagerte, men jeg ville at hun skulle reagere nettopp til meg, at vi kunne snakke sammen, at vi kunne gråte litt sammen, le sammen og kanskje glede oss videre sammen.

 

Hun satte veldig stor pris på at jeg fortalte det selv, ansikt til ansikt, og at hun slapp å få høre det av andre. Hun inrømte at det var sårt, at det kunne bli vanskelig og slikt, men det var veldig godt å få snakket om det.

 

Hun var en stor støtte i svangerskapet, vi kom mye nærmere etter det og rett før fødsel så ble hun, og broren min, gravid etter å ha vært prøvere i 6 år

[Frk Ludvig]

Jeg er en av dem som mener du burde snakket med henne selv, istedetfor å få moren din fortelle...men gjort er gjort, så da ville jeg iallefall tatt det opp med henne nå og forklart hvorfor du valgte som du gjorde. Så kan du jo se situasjonen an om det passer seg å spørre henne om strikkingen eller ikke... etter å ha "ryddet opp" dere i mellom så kan det jo være hun tilbyr seg å strikke også uten at du trenger å nevne. Når hun får litt tid på seg vil jeg tro at hun synes det er kjekt å få involvere seg i tantebarnet sitt, det har iallefall jeg erfaring med. Lykke til med svangerskapet og forholdet til din søster

[Gjest FinogFjong]

Syns du skal ta skrittet å snakke med søsteren din ja, at du valgte å overlate til din mor å fortelle at du skal ha barn syns jeg var tåpelig, men gjort er gjort.

Det at du etter dette har unnlatt å snakke med søsteren din om temaet, syns jeg derimot er feigt av deg. Dere er halveis i svangerskapet, og har hatt mange muligheter til å ta dette opp.

 

Du gjemmer deg bak at du "ikke vil såre", men det er akkurat det du gjør, da jeg regner med at du snakker med andre om graviditeten.

At du ikke er nær din søster skinner veldig gjennom, for hadde du vært det, hadde du snakket med henne for lenge siden. Du hadde ringt eller oppsøkt henne da du fikk gjenfortalt hennes reaksjon.

 

Er nettopp slike holdninger du fremviser (misforstått "hensyn") som gjør det tungt og vanskelig å være ufrivillig barnløs. Din søster bærer på nok, om hun ikke skal bære din usikkerhet i tillegg, ønsker du et forhold til henne, bør du derfor snakke med henne, strekke ut en hånd, og håpe at hun orker å ta den.

[lowe+spire]

Jeg har ikke tenkt på at min stillhet kan såre mer enn om jeg hadde pratet. Men jeg har nå fått se på saken fra andre sider enn min egen :-)

 

Anyways - Jeg sendte et en strikke-oppskrift til en kjempesøt sparkedress til henne på facebook og spurte om hun hadde lyst til å strikke den hvis jeg kjøpte garn, og gjett hva som skjedde? Som svar skrev hun at hun allerede hadde begynt å strikke luer og sokker til den lille, men at hun gjerne kunne strikke noe annet også! :-) Så gøy! :-D :-D Vi hadde en lang samtale om alt og ingenting. Hun sa blant annet at hun bare hadde trengt litt tid på seg og at det hadde vært vanskelig for henne å fordøye dette og at hun var usikker på hvordan hun skulle bringe det på banen. hun sa ingenting om at det var dumt av meg å la mamma fortelle det til henne.

 

Når du "FinogFjong", skriver at jeg bør "strekke ut en hånd, og håpe at hun orker og ta den" så tolker jeg det som at du synes jeg har gjort en utilgivelig gjerning ved å la min mor fortelle henne om min gravidetet, og at om jeg blir tilgitt for denne ugjerningen ligger på min søsters gode vilje. Dette viser seg å slettes ikke være tilfelle. Selv om du kanskje hadde reagert slikt hvis du hadde fått vite det på den måten, så har altså ikke hun tenkt de samme tankene som du. Hun har rett å slett bare trengt god tid på å fordøye dette. Jeg vet ikke hvordan du "FinogFjong" har tolket mitt innlegg hvor jeg skriver at jeg er lei meg og såret over at min søster og hennes mann ikke har kommet med noen gratulasjoner. Jeg har absolutt ikke ment at deres sorg over å være ufrivillig barnløs bare er noe de kan svelge, og at nå er det bare å glede seg over min fruktbarhet. Men jeg har vært lei meg over at deres manglende gratulasjoner har blitt en demper på min egen glede over graviditeten. Denne følelsen er kanskje ikke riktig, men det er sånn jeg har følt det, frem til nå. Jeg vet ikke hvilke holdninger du snakker om i innlegget ditt da jeg faktisk ikke går rundt å prater om min graviditet til andre enn de som spør. Jeg er ikke av den oppfatning om at min graviditet interesserer alle og en hver mann. Jeg har derfor ikke utøvd noe mer hensyn til min søster enn til andre som ikke har spurt meg om graviditeten.

 

Selv om jeg og min søster ikke har noe nært forhold så betyr ikke det at forhold vårt er noe dårlig. Alle mennesker er forskjellige og reagerer ulikt!

 

Uansett så løste jo denne saken seg kjempe fint. Min søster har bare trengt tid, og jeg kan nå bare glede meg til tiden fremover :-)

[LØVEN1]

Jeg fikk min mor til å fortelle deg fordi jeg ikke ville "trykke i trynet" at jeg hadde blitt gravid uten egentlig noe problemer. Ja, kanskje dumt gjort av meg, men jeg fikk ikke min mor til å si det for å være slem eller feig, men fordi jeg trodde det ville hjelpe henne i å fordøye det bedre :-) Dessuten så synes ikke jeg det er å krype når jeg blir lei meg av at hun eller mannen ikke har kommet med noen gratulasjoner.. Jeg tolker hennes stillhet som at hun ikke vil prate om det, og da vil jo heller ikke jeg bringe det opp..

 

Og nei, jeg og min søster har aldri vært noen nære venninner slik som jeg er med min yngre søster. Men jeg er glad i henne! JEg synes bare hele greia er blitt så dumt! Og som jeg skriver i startinnlegget, så er jeg vel hormonell for tiden og at dette helt sikkert påvirker mitt syn på saken :-) Jeg er enig i det du "ikkesåallerværst" skriver om at det er vanskelig å være naturlig rundt dette emnet. Men jeg burde vel kanskje innvolvere henne mer slik at hun i allefall får muligheten til å delta. Jeg kan vel ikke bare legge alt ansvaret over på henne!

 

Hun er ordentlig god til å strikke og jeg har i lengre tid hatt kjempe lyst til å spør henne om hun har lyst til å strikke et sengeteppe eller annet gøy til den lille, men jeg har ikke våget å spør fordi jeg ikke vil såre henne. Men kanskje jeg skulle spør likevel?

 

Kanskje på tide at du tar initiativ til å snakke med henne nå, etter 22 uker har hun hatt tid til å ta innover seg situasjonen. Men å be henne om å strikke til babyen, tror jeg ville ha ventet med til hun evt. foreslo det selv. Det kan bli veldig sårt og feil for henne. Kanskje hun trenger å bli "sett av deg i denne situasjonen og at du kan ta på deg å være situasjonens "heltinne" - dvs å skyve vekk din egen sårhet over at hun ikke har gratulert deg og i stedet gi henne rom til å uttrykke seg og bli forstått? Ut fra det jeg leser har du støtte fra både lillesøster og mor ift graviditeten og kan kanskje få det du trenger av oppmerksomhet rundt graviditeten der?

[Ikkesåallerværst]

Så fint, lowe+spire! Bra det ordnet seg for dere

[Anonym bruker]

Det er godt å høre at dere har fått pratet sammen og at ting ser ut til å ordne seg :-)

 

Vi ufrivillig barnløse er veldig forskjellige, og det finnes ikke noen fasit på hva som er riktig fremgangsmåte. Jeg ønsket å bli behandlet som alle andre, jeg ville slippe å lure på om noen unnlot å fortelle meg ting eller følte seg usikre i forhold til meg, og vi valgte derfor å vente med å fortelle familien om at vi ikke lyktes i å bli gravide. Da søsteren min ble gravid, visste hun derfor ikke om våre problemer, og det ble fortalt til hele familien i fellesskap. Dette syntes jeg faktisk var det letteste for meg. Da kunne jeg gratulere og overlate resten av pratinga til andre ivrige familiemedlemmer, mens jeg fikk fordøyd nyheten en stund. Jeg klarte etter kort tid å virkelig glede meg på deres vegne, og har hatt mye moro med barna hennes, men på mine premisser. Jeg har fått tilbud om å være sammen med de, på lik linje med andre familiemedlemmer, men har aldri følt meg presset til å måtte forholde meg til de på andres betingelser.

 

Da min svigerinne fikk barn, fikk familien etter hvert vite om våre problemer, uten at vi snakket noe særlig om det. På en måte var det det letteste for meg da, at jeg fikk være meg selv uten å måtte prate så mye, og kunne forholde meg til barna til min søster og svigerinne slik jeg ville. Det som ble vanskeligst for meg var de dagene jeg hadde det tungt og noen kom og plasserte et barn i fanget mitt, eller ropte ut: nå må ... få holde h*n litt! De dagene var det siste jeg ønsket å få oppmerksomheten rettet mot meg samtidig som jeg måtte forholde meg til barnet og min egen sorg. Den letteste måten for meg å få kontakt med barnet på, var når barnet lå for seg selv i nærheten av oss, og jeg uforstyrret kunne gå bort og hilse på eller plukke h*n opp når jeg selv ønsket, uten at det ble gjort noe nummer av det blant de andre. Første gang vi ble spurt om vi ville være barnevakt (pr.sms heldigvis, så vi fikk fordøyd det litt før vi svarte), så svarte vi ja med skrekkblandet fryd. Det var utrolig godt å få være alene med barnet uten andre familiemedlemmer rundt oss som studerte reaksjonene våre. For oss var det å få være barnevakt (etter mange måneder) en bra ting for å bli bedre kjent med barnet og tryggere i forhold til familien i den situasjonen vi var i, men vær forberedt på at de kanskje ikke orker. Du kjenner søsteren din best, og det er dere som må vurdere hvordan dere vil gjøre ting underveis. Jeg synes også det har vært fint å bli invitert til dem og slippe å ta initiativet selv. Da har vi kunnet svare ja eller nei alt etter hva vi har følt for. Ikke gi opp om de sier nei til å komme noen ganger, men la det gjerne gå noen uker før neste forsøk, så det ikke blir masing. Om dere hinter litt innimellom om at dere vil ha kontakt, så er det lettere for dem også å invitere dere etter hvert. Slik har det i allefall vært for oss, men som sagt: Ufrivillig barnløse er forskjellige, og det finnes ingen fasit!

 

Det høres uansett ut for meg som at dette kommer til å gå bra, og at søsteren din gleder seg med dere, selv om hun synes det er vanskelig.

 

Grunnen til at jeg forteller om dette er vel for å gi deg enda en innfallsvinkel til problemstillingen, og si litt om hvordan det kan være for en ufrivillig barnløs etter at søsterens/svigerinnens barn er født. Selv om starten til tider var litt vanskelig for oss, så har jeg etterhvert hatt mye glede av tantebarna mine, og nå har vi endelig lyktes i å bli gravide selv! Håper at søsteren din og mannen også lykkes, men at dere uansett får et godt forhold til hverandre.