Anonym bruker Skrevet 28. april 2012 #1 Skrevet 28. april 2012 Bare litt info først her. Jeg er jente på 28 år gift med mann på 29 , vi har til sammen 2 barn( jeg har eldstemann fra før )på 6 og 2 år. Vi har vært sammen i 5 år Jeg var alenemor og traff en helt fantastisk mann. En håndverker. Falt pladask og satset virkelig alt. Vi flyttet sammen, og min mann ble også en fantastisk ste-far for mitt barn. Vi har oppigjennom tiden selvfølgelig hatt våre ting som alle har, men et problem som jeg vil ha noen innspill på her handler nettopp om sex og samliv. Jeg er en veldig fysisk person, liker å kose klemme,.. masse sex, og jeg ser det å leve i et forhold ikke bare skal handle om «driften» av hus hjem osv… men også det gode båndet og kjemien mellom 2 mennesker. Han er nok ikke av helt den samme oppfatningen og oppigjennom vårt forhold så har forholdet i større grad handlet om logistikken hus og hjem, ergo vi fungerer veldig godt i fordelingen av oppgaver i hjemmet. Jeg vet at han ikke er like ivrig som meg og jeg har vel prøvd å leve så godt jeg kan med det, men jeg merker at det blir vanskelig… har vært vanskelig en stund og jeg har ikke villet se det… ville ikke føle at jeg ikke er kjæresten hans lenger.. kun en «kollega» i hjemmet, selv om vi også må være det i et samliv.. Det er slitsomt og nesten alltid bli avvist, både når det gjelder sex , men også det å gjøre ting sammen… jeg føler vi lever et to-delt liv.. hvor familien, hus og hjem er en del ,og jobb og sosialt liv er den andre siden. For meg blir dette mer og mer feil, da jeg føler og savner å bli ønsket av kjæresten min, savner at han ønsker å tilbringe tid med meg og det går ut over mitt selvbilde, da jeg føler han kun ønsker meg hjemme, for å dele på legging av barn, husarbeid ol. Vi har snakket om det og han synes det er vondt at jeg har det slik, men har «er slik» sier han og han synes vi har det fint sånn det er nå.. Han spør sjelden om vi skal finne på noe sammen og jeg har vel innerst inne hele tiden visst at vi har forskjellig behov for kontakt og nærhet, sex, men jeg har vel alltid funnet unnskyldninger på at vi har mye å gjøre, sikkert sliten osv… grunner som rett og slett ikke gir tid og rom for dette. De som gjør det ekstra vanskelig akkurat nå er at jeg har tatt det opp med han og snakket med han om det. Han er fornøyd, synes vi har det fint. Jeg har også prøvd og ikke å mase, gjort andre ting enn å sitte og vente på at han har tid og savner meg… men ser fort, at det gjør han ikke…Det er heller ikke noe morsomt å snakke med andre om det, da jeg har et inntrykk om at det ikke er vi jenter som skal ønske å ha mest sex., vi skal liksom avvise…Ikke moro å være den med mest sex-lyst…Jeg får nesten panikk, fordi jeg vil ikke gå ifra han. Vi har barn, hus, hjem og han hjelper til i hjemme, flink med barna. Flink på alle måter. At denne nærheten og følelsen av å være ønsket skal være så viktig at man blir sprø!!! Jeg bare savner at vi kan ligge i sengen å skravle, ta på hverandre… ta en kaffekopp etter middag og bare snakke sammen…. Vi har jobber begge to og vi trives godt i. Jeg får masse oppmerksomhet av mine mannlige kollegaer, noe som jeg ikke liker at jeg blir glad av. En oppmerksomt jeg savner hjemme. Jeg er prinsipielt mot utroskap, men kjenner at tankene på en eller annen måte har snudd litt nå. Det er skremmende… Jeg ønsker meg faktisk en elsker, en jeg slipper å være forpliktet til, en som vil ha meg ,men jeg ønsker ikke å såre mannen min og måtte lyve. Jeg mener det er galt og jeg skjønner ikke at jeg kan tenke det engang… også skjedde det da… noe så voldsomt… en kollega, en jeg bare snakket med, som også er i et forhold. Praten ble til sms og sms ble til et planlagt møte på et hotell. Utro etter noter… det styggeste som finnes. Ikke engang på fylla, avtalt spill!!!! Hvordan kunne jeg tillate dette? Hvordan kunne jeg gjøre dette, jeg som er så mot akkurat det der? Det føltes så uunngåelig. Jeg var rett og slett solgt… han ga meg akkurat det jeg savnet og jeg visste at dette også var kun seksuelt. Det var jo det jeg ville ha. Jeg vet at mange av dere vil bare se på meg som en stor dritt og skjelle meg ut, det er ikke derfor jeg ønsker innspill, men jeg ønsker innspill fra noen som har vært igjennom lignende. Hva gjør jeg nå? Jeg vet om jeg sier noe.. blir familien brutt og han går fra meg… Det finnes ingen unnskyldning på hva jeg har gjort… kun min dårlige forklaring.
Anonym bruker Skrevet 29. april 2012 #2 Skrevet 29. april 2012 Ja...jeg tror nok ikke å være utro løser noe nei. Veldig vanskelig situasjon du er i nå. Skal du lyve for mannen din og ikke si noe? Eller skal du fortelle, og risikere hele familien deres? Vanskelig avgjørelse. Jeg skjønner du savner kos og lange samtaler. For det er jo det som gir forholdet til meg og mannen den ekstra gnisten i hverdagen. Så skjønner deg som sagt veldig godt. Men..nå har du gjort alt vanskelig, for du har vært utro. Brutt tilliten til mannen din Når du tenker slike tanker, som at du nesten bare har lyst til å finne deg en mann å ha sex, bør du tenke, hva om det var mannen din som tenkte det. Hadde du da ikke blitt helt fortvila? Og hvordan skal det hjelpe at du har sex med en elsker? Er det ikke å være intim med akkurat din mann du savner, lange kose stunder om morgenen med han? Eller er det bare sjenerelt å ha sex, med igrunn hvem som helst? Uff, lei situasjon du er i Vet faktisk ikke hva jeg skal råde deg til. Men har du prøvd å få mannen din med på par terapi eller noe. Si at sånn dere har det nå ikke funker for deg. Du savner å føle deg savnet, elsket og begjært! Du sier jo du har prøvd å forklare mannen din. Men han har jo ikke skjønt hvor alvorlig/viktig dette er for deg. At det da hjelper om dere prater med en/ei om følelsene deres rundt dette, og at han tar det mer alvorlig om det kommer fra en "ekspert". Om hvor viktig det er å få partneren sin til å føle seg elsket og verdsatt.. Håper alt ordner seg for dere. Og jeg skjønner du ikke var utro for å være slem. Men det gjør alt mye mer komplisert...
Anonym bruker Skrevet 29. april 2012 #3 Skrevet 29. april 2012 Jeg har gjort det samme som deg. Vært utro mens jeg levde i et såkalt velfungerende forhold, men som for meg var for lite fysisk, for knapt og avvisende. Jeg var utro i edru tilstand, og det mange ganger, med en kollega. Jeg kan ikke si annet enn at jeg ville ha gjort det igjen, og burde ha gjort det før. Det er stygt og slemt, ja vel. Men bruddet er et faktum, helt uavhengig av min utroskap. Jeg bestemte meg nemlig for å bryte med den andre parten, og satse på min samboer. Det gikk i 3-4 år, men da var jeg utsultet. Og som hos deg gikk det på selvbildet løs: hva er "feil" med meg siden mannen min ikke en gang hæler å kysse meg? Og ensomheten, opplevelsen av å være avvist og uønsket. Følelsen av å være den som "løper etter" den andre, men som aldri er ettertraktet, ønsket og uunværlig. I ettertid vet jeg at det ikke var noe galt med meg, han kunne bare elske meg på den måten han var i stand til å elske. Han var den tilknytningsskadede av oss to, den som følte nærhet som noe skremmende. Dessverre rakk han å skade meg også, på sjela, gjennom at jeg venta og venta på ham i mange år. Venta på å bli oppdaga og anerkjent. Du kan vel si at det ble jeg den dagen jeg sa at jeg ville flytte ut! Det var første gang jeg hørte ham snakke om oss og forholdet vårt med engasjement. Stemmen hans var en helt annen!! Kall det kanskje desperasjon - men alle de hundrevis av samtaler jeg hadde innledet med ham i årenes løp for å få en endring, alle de gangene jeg hadde trygla om å bli holdt i hånda, da hadde han svart rutinemessig, bortforklarende, bortvendt. Ansiktet bortvendt til og med! Jeg ba om øyenkontakt også! Selv det måtte jeg si høyt til ham "Det er vondt for meg å sitte og spise middag sammen og oppleve at du aldri ser meg i øynene. Ikke en gang på fin restaurant. Jeg kunne like godt ha spist aleine". Men engasjementet kom jo for seint. Menn fatter jo aldri alvoret før de ser baklysene på drosja. Da kommer talegavene fra den tause, eller kyssene fra den avvisende. Det er bare det at da har hennes kjærlighet krakellert og tørket inn av mangel på næring. Min skilsmisse var overveidende på grunn av mangel på nærhet, berøring, sex, intimitet og kjæresterier. En liten og dum grunn i et ellers konfliktløst liv, vil noen si, men for meg var det ødeleggende på sjelelivet. Jeg sørget og sørget, men fikk aldri komme over hjertesorgen, for den jeg elska var jo der - han bare nekta å gi meg kjærlighet tilbake. Prøv å kurere den sorgen der, liksom ... Jeg håper du klarer å se ting klar - ikke la øynene tilsløres av forelskelse osv. Din utroskapspartner er ikke svaret på dine spørsmål. Men kanskje er heller ikke mannen din den rette for deg - han hører hva du sier, svarer at det er vondt, men strekker seg ikke for å gi dere to et bedre liv.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå