Er positive mennesker irriterende og kjedelige?

[Anonym bruker]

Ville du helst ha en venninne som er positiv og takler "alt", og som klager lite på mannen, ungene, svigers, jobben osv osv, eller en mer ordinær venninne som ser begrensninger og bekymringer i både det ene og det andre, og som har flere småting i hverdagen og klage på?

[Anonym bruker]

Liker positive folk, jeg. Folk som klager over småting og hele tiden har noe å akke seg over er derimot irriterende

[Anonym bruker]

Liker en som har litt begge deler. Personlig blir jeg litt matt av "ûberpositivitet". Liker litt sarkasme, tørrvittigheter og overdreven klaging:)

[Mrs Smith]

Tja, liker jo positive mennesker som klager lite, men ofte så er de også veldig selvhøytidelig og helt blottet for selvironi, og det er det mest usjarmerende jeg vet...Mine beste venninner klager litt, ja på mannen f.eks., er ikke opptatt av fasade, er åpne og tør å være seg selv....uansett, veldig negative mennesker er slitsomt, tror noe midt imellom er det beste :-)

[Anonym bruker]

En som har litt av begge deler . Noen som kan fortelle pinlige historier om seg selv og le av dem, de kjipeste er de som bare kan ha det morsomt når de snakker om andre.

[Anonym bruker]

En som har litt av begge deler . Noen som kan fortelle pinlige historier om seg selv og le av dem, de kjipeste er de som bare kan ha det morsomt når de snakker om andre.

 

Enig!

Men jeg kan være et surrehue, og opplever mange rare ting pga det, og da er jeg ofte redd for at jeg snakker for mye om meg selv, at andre blir lei.

hi

[Anonym bruker]

positive folk er jo veldig bra, for de gjør deg glad

 

men sånne yber glade mennesker, som er glade uansett og som aldri kan si noe negativt, eller ha en dårlig dag. uansett hvor dust man er mot dem. for ja noen ganger tester jeg hvor langt strikken går.

 

de gjør meg redd. for jeg tenker at en dag klikker det, og da rakner alt. da tar de liv av noen eller raserer hele huset.

[Anonym bruker]

En ting i mellom takk.

Får fnatt av de som svever på en fiktiv rosa sky og alt er fantastisk.

Struts med hode i sanden er ikke tøft.

[Anonym bruker]

En som har litt av begge deler . Noen som kan fortelle pinlige historier om seg selv og le av dem, de kjipeste er de som bare kan ha det morsomt når de snakker om andre.

 

Enig!

Men jeg kan være et surrehue, og opplever mange rare ting pga det, og da er jeg ofte redd for at jeg snakker for mye om meg selv, at andre blir lei.

hi

 

Hva mener du med at du opplever mange rare ting og da snakker for mye om deg selv?

[Anonym bruker]

positive folk er jo veldig bra, for de gjør deg glad

 

men sånne yber glade mennesker, som er glade uansett og som aldri kan si noe negativt, eller ha en dårlig dag. uansett hvor dust man er mot dem. for ja noen ganger tester jeg hvor langt strikken går.

 

de gjør meg redd. for jeg tenker at en dag klikker det, og da rakner alt. da tar de liv av noen eller raserer hele huset.

 

Eh, de gjør deg redd med sin væremåte, og du står på for å se om du kan få det til å rakne for dem? Det er vel det som kalles psykisk terror? Du må ha store problemer..

[Anonym bruker]

Uberpositivitet vitner kun om at personen er naiv og litt virkelighetsfjern. Det er ikke sunt å le gjennom alle problemene sine og ikke ta noe innover seg, smellen kommer for en dag. Har hatt et par sånne cupcakes-bakende alltid superglade venninner, som skrøt om at aaalt var fantastisk, fra å stå opp 8 ganger per natt med baby, til å gjøre husarbeid og betale NRK-lisens. Begge to fikk erfare at det ikke var så lurt å leve på rosa sky. Hun ene ble alenemor, og plutselig var alt tøft og fælt, siden "idyllen" i hennes hode ble forstyrret.

 

Det som også er irriterende med uberpositive folk, er at du ikke kan fortelle om et problem som virkelig er stor for deg uten å få klisjeer som "det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere", "alt ordner seg for snille jenter" og annet piss som ikke har noe med løsning på problemet å gjøre, altså de bagatelliserer andre sine problemer og tror at absolutt ALT i verden kan løses med positiv tenkning. Når man blir bedt om å se positivt på sykdommen siden "du kunne hatt det mye verre, som kreft for eksempel", eller på utroskap "siden nå har han utforsket på den andre siden og sett at gresset ikke var grønnere der", så gir man opp å diskutere med slike folk

 

Jeg har ingen uberpositive mennesker i vennegjengen, men liker folk som ikke BARE klager, forstår spøk, har litt selvironi og svart humor

[LillaGorilla♥♥]

Jeg sliter heller med folk som stadig er negative og skal klage på alt- spesielt de som skal ha det så forferdelig mye verre enn alle andre.

 

Positivitet er bra, så lenge der er empati der også.

[*bolla pinnsvin*]

Jeg blir helt gal av - for å sitere Jokke - å omgås overdrevent positive folk. Samtlige av mine venninner har en liten "kynisk knert", eller hva jeg skal kalle det. Det spriter opp litt, synes jeg.

[Gjest thricane]

Ganske frustrerende med folk som alltid skal klage. Ofte er det de som gjør minst også.

 

Når det er sagt, så er heldigvis gjengen jeg er med i ganske så ærlige, men også positive.

 

Jeg tror også på at du gjør mye ved å fokusere på det gode hver dag. Tror de rundt får en mye bedre dag hvis du starter med å spørre: hva gleder du deg mest til i dag? i stedet for å spørre og grave om noen har vært slemme på skolen denne dagen.

[Gjest yrild]

Jeg liker ikke klagere og liker absolutt positive folk :-)

 

Det betyr jo ikke at man aldri skal klage, men at det er behagelig med mennesker som ser et halvt glass vann som halvfullt istedenfor halvtomt.

[Tigerpote]

Ja takk, begge deler! Fikser ingen av delene i ytterliggående retning

[kaklemor]

Jeg prøver å se det positive i det meste, men noen ganger blir det nok.

 

Nå i det siste har jeg opplevd litt dritt på en side, men lar ikke det gå utover alt annet.

 

Verste jeg vet er de som alltid er negative, og alltid får de rundt seg negative. Da blir jeg oppgitt.

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg spør er at jeg har en bekjent, hun er venninne av en venninne, som er utrolig søt og sjarmerende. Hun er alltid ekstremt positiv. Jeg har møtt henne i flere sammenhenger, og vi stopper alltid å prater når vi møtes.

 

Hun hadde akkurat begynt i ny jobb, og jeg spurte høflig om hun trivdes. Hun smilte og sa at hun trivdes kjempebra, trivelige kollegaer osv osv. Men via omveier får jeg høre at hun mistrives med jobben, og skal studere noe nytt i stedet. Skjønner at jeg ikke er nær nok til at man ønsker å fortelle at man ikke trives, men man kan kanskje moderere seg litt? Jeg opplevde all denne positiviteten som uærlig og uekte, og ble litt mer skeptisk til de overpositive menneskene, de har kanskje noe å skjule?

 

Jeg er glad i selvironiske mennesker, og siden jeg er et surrehue (klarer ikke alltid å ha full kontroll på ting, avtaler, frister osv) så blir det jo noen komiske situasjoner, som jeg gjerne forteller videre. F.eks da jeg gikk på toalettet i en litt stille fløy på universitetet jeg studerte på, og ble innelåst i en gang, mobiltelefonen var selvsagt på nattbordet hjemme.... Eller da jeg forsikret en gammel dame m heisskrekk på et kjøpesenter om heisen ikke var farlig, jeg hadde tatt den mange ganger og den hadde aldri stoppet - og akkurat den gangen stoppet den..

 

hi

[Fruen i huset]

Jeg har en god venninne som alltid er positiv og glad. Hun har et kompliment til alle, er glad for å se alle, gir folk klemmer og smil. Alle utfordringer og helseproblemer osv tar hun på en beundringsverdig måte.

Føler meg alltid løftet når hun er hos meg, føler hun synes jeg har det så fint, at jeg ser fresh ut osv

 

Hun er i tillegg kjempekul, ganske smart og interessant å snakke med. På toppen av det er hun superpen og tynn uten å være innbilsk. Skikkelig modellvakker.

 

Om jeg har det vanskelig er hun støttende og ikke dømmende i det hele tatt. Føler liksom at hun takler alle situasjoner så utrolig bra..

 

Skulle sååå gjerne vært mer som henne altså ... Er i alle fall glad jeg har en sånn venninne. Blir glad av sånne mennesker

[Fruen i huset]

Leste innlegget ditt over mitt, HI.. Minner meg om en annen venninne, hun hadde et påklistret smil og alt var kjempebra (og plutselig besvimte hun og var døden nær uten at hun hadde klaget til noen, ikke engang legen sin).

 

Hun hadde bare bestemt seg for å være positiv, men det ble veldig ubehagelig og rart for oss andre.. Vi skjønte jo at hun skjulte noe.