Erfaringer med å være hjemmeværende?

[Anonym bruker]

Er det noen som vil dele sine erfaringer med meg? Vi har flere store barn, samt en toåring. Venter en liten til høsten og har kommet frem til at vi ikke orker det, for oss, stressende livet med flere barn og to fulle jobber. Jeg er også i en situasjon hvor jeg føler meg "utbrent" i jobben, desverre, til tross for at jeg har et yrke jeg har satset mye på, blant annet gjennom en forholdsvis lang utdanning. Vi har vurdert ulike måter å løse vårt nye liv på, men har landet på at jeg skal ta tre års permisjon og være hjemme med de to yngste. Muligens skal jeg samtidig snuse litt på annet jeg kan gjøre i livet senere. Jeg gleder meg til dette, men bekymrer meg for hva hjemmetilværelsen skal gjøre med meg og også balansen i vårt ekteskap. Jeg er redd jeg skal føle meg lite oppdatert og få et dårlig selvbilde. Noen som har noen erfaringer? Gjerne positive, evt. med "lure grep" for å føle at man har det bra:)

[Anonym bruker]

Ingen?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Sitte litt i samme saksa som deg. Har satset mye på en lang utdannelse og er nå temmelig utbrent i jobben og har bestemt meg for å bruke denne permisjonen til å finne noe annet. Skal på et eller annet vis holde ut til permisjonsstart, selv om jeg akkuratt nå ikke vet hvordan...... For jeg er helt i kjelleren.....

 

Men ang. å være hjemmeværende. Jeg har "bare" en 50% stilling, to barn 4 og 2 år. Nyter hver dag jeg har hjemme sammen med ungene, de går to dager i barnehagen, så jeg er hjemme med de 3 dager i uken. Selfølgelig er det en del kranglig, høylytt lek, kjefting og ustabile forhold. Men som vi koser oss også. Tar med lunsjen ut i sandkassa, går tur, reiser å ser på fugler i parken, tar en togtur bare for turen sin del, besøker venner som er hjemme, baker, lager god middag hver dag (nesten i alle fall) og står opp når vi vil. Ja, av og til savner jeg kollegaer i lunsjen å snakke med, men det tar jeg igjen med å gå i åpen barnehage, på mor og barn treff og inviterer veninner hjem på lunsj som vi lager sammen. Det er mine "kollegaer".

 

Da hun eldste var liten fikk jeg en alvorlig depresjon, og måtte finne ut hvordan jeg skulle takle å være hjemme i 4 mnd til før jeg skulle begynne på jobb. Jeg følte meg ensom og alene. For meg ble løsningen:

-åpen barnehage to dager i uken (vi går fremdeles en dag i uken)

-mor og barntreff en dag i uken

-kaffibesøk hos venner og bekjente en dag i uken

-siste dagen skulle vi bruke til å besøke familie som arbeider skift, eller var pensjonister.

Nå blir det veldig mye om jeg skal springe slik hver dag hele uken. Men om jeg kjenner at jeg blir motløs tar jeg med meg ungene og finner et sted å være sammen med andre voksne, enten det er mor og barntreff eller besøk hos oldeforeldrene til ungene.

 

Mine tips er å ikke ha for store forventninger til hva du får gjort som hjemmeværende, du må ta en del av husarbeidet når ungene er i seng uansett.

 

Du kan komme til å føle deg ensom, men finn da et mor og barn treff i nærheten - der kan du bli kjent med mange nye.

 

Ha en dag i uken hvor dere skal kose dere med god mat, baking eller niste i parken - det trenger langt i fra være kafe eller mat som koster mye penger - men bake boller eller koke kakao er stort for ungene og gjør godt for humøret til en litt sliten mor også.

 

Ta ungene med på husarbeid - la de få erfare at de kan hoppe bukk over brettede håndklær, eller at de faktisk kan brette sine egne truser eller vaskekluter.

 

Og ikke minst: vær mye ute. Du skrive ikke om dere bor i byen eller litt mer landlig. Vi bor litt midt i mellom, men det er mange flotte lekeplasser i nærmiljøet som vi benytter oss av. Og vi er mye ute og bare går tur. En dag i skogen, en annen ved sjøen, en siste på asfalten i nabolaget.

 

Jeg gleder meg enormt til minst to år hjemme - og forhåpentligvis en ny jobb etter det! Håper du også får noen flotte år hjemme!

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt å være mye hjemme med minimannen fra høsten. Han er da 1 år.

Jeg har vært hjemme før. Det er godt om man har noen å treffe innimellom. Jeg er hjemme nå i perm og har to andre barn. Min erfaring er at med 3 barn, er det mye å gjøre med husarbeid og oppfølging av skolebarn. At tiden går så fort, har ikke tid til å kjede meg. Jeg har bare fri noen timer når barna er på skolen. Dagen går i ett. Alltid noen avtaler. Jeg treffer venninner innimellom, og trener et par ganger i uken. Det er det jeg har tid til.

 

Jeg tar med barna ut hver dag, selv om det regner. Turer til svømmehallen, lekeland. Jeg syns det er nok å finne på. har egen lekekrok i hagen med sandkasse, og den blir brukt mye.

 

Jeg syns det er mer stress og skulle jobbe + klare alt ved siden av. Jeg gleder meg til å jobbe minimalt etter perm og heller være hjemme og ta meg av familien.

 

Det som jeg syns er minus er at jeg kan bli litt lei av husarbeid av og til. Hver dag er det et par timer med husarbeid som må gjøres. Alltid klær som skal vaskes, kjøkkenet ryddes etter frokost, lunc, middag. Middagen lager jeg. Klær som skal brettes og ryddes i skapet. Gulvet vasker jeg annenhver dag. Men barn blir det mye skitnere. Jeg liker ikke smuler.

Rydding. Husarbeid tar aldri fri, og mesteparten blir på meg som er hjemme. Det syns jeg er greit, når jeg ikke bidrar økonomisk.

[Anonym bruker]

Tusen, tusen takk for gode svar:) Jeg gleder meg til min nye tilværelse, men er som dere forstår spent. Har dere noen tanker om hvordan det påvirker selvbildet å være hjemme? Er redd jeg skal føle meg "utdatert", "uinteressant" mm.

HI.

[Anonym bruker]

Mitt selvbilde har bare blitt enda sterkere på at jeg er en kvinne som velger for meg selv. Går i mot strømmen i samfunnet som sier at vi skal rett ut i jobb etter fødsel - og da helst full jobb også!

 

Men ja, etterhvert føler du kanskje at du faller litt av faglig - det gjør i alle fall jeg. Men så hender det at faget mitt intresserer meg på privaten også, og jeg engasjerer meg med å lese artikkler på nettet og abonnerer på noen fagblader. Men det er ikke ofte at jeg setter meg ned og leser hjemme altså!

 

Så er det slik at jeg identifiserer meg veldig sterkt med å være mor og kone - og elsker "jobben" min. Det er min jobb å vaske tøy, rydde, vaske gulv, lage mat, handle ++++ og jeg ville ikke byttet mot den flotteste stilling i næringslivet i hele verden! For jeg er stolt av å få være mor til to, snart tre og kone til en flott mann - som kan gjøre mer suksess i sin jobb når jeg er hjemmeværende. For da kan han slappe av med tanke på at han kanskje må ta noen møter med kunder sent om kvelden, eller en trur til et annet sted i landet med overnatting - uten å tenke på hvem som skal ha ansvaret for barna mens jeg er på jobb (Slik vi har det nå).

 

Digger ordtaket "Bak enhver fremgangsrik mann, står en fremragende kvinne" Sjefen til mannen min skrev det på et kort til meg da mannen min hadde rykket opp i gradene på jobb og måtte forsake litt familieliv en periode. Og det er slik jeg liker å ha det, og det er slik jeg vil ha det. Dette er mitt valg som jeg er stolt av og derfor føler jeg ikke at mitt selvbilde har blitt dårligere etter at vi sammen tok avgjørelsen om at økonomien skal gå rundt selv om jeg slutter på jobb :-) (Skal holde ut i den jobben jeg har til permisjonsstart, slik at jeg får 80% lønn en stund etter fødselen)