Jeg har alt alle ønsker seg, men er likevel deperimert

[Anonym bruker]

Jeg har en fantastisk mann og flotte barn, god jobb, bil og et sted å bo. Jeg har så utrolig mye mer en mange andre. Mannen min er snill og god som dagen er lang, og jeg tror at han aldri ville vært utro. Han bærer meg på gullstol gjennom livet og gjør alt han kan for at jeg skal være fornøyd, men det er ikke nok...

 

Vi har begge forandret oss siden vi møttes. Vi har vært sammen hele mitt voksne liv, og jeg føler at livet mitt har løpt fra meg. Jeg har alltid vært den fornuftige, og sitter nå med en følelse av at jeg aldri har fått muligheten til å finne ut hvem jeg er uten han, og leve som man gjør når man er ung. Jeg elsker ham ikke lenger. Jeg føler meg slem når vi er i samme rom fordi jeg ikke klarer å sette pris på denne fantastiske mannen andre ville drept for å få. Jeg tror at den dårlige samvittigheten min over at jeg ikke elsker han eller klarer å sette pris på han gjør meg deperimert. Vi er ikke bra for hverandre lenger, vi tråkker hverandre ned istedenfor å løfte hverandre opp slik det er nå.

 

Så hva gjør man? Jeg har et desperat ønske om å leve alene og kunne "leve livet" før det er for sent. Samtidig synes jeg at det virket helt patetisk å ønske å leve som en ungdom når man er i 30-årene. Det er nok ikke så idyllisk som jeg ser for meg å være singel, men jeg er ikke ute etter andre menn, bare å finne meg selv. Jeg er glad og blid når jeg er med andre mennesker jeg setter pris på, for de gir meg positivitet og energi. Hjemme føler jeg at energien suges ut av meg og jeg blir en drittkjærring. Jeg kan godt sitte hele dagen i sofaen å gjøre ingenting for jeg blir helt apatisk i mitt eget hjem, som i teorien burde være min frisone og som jeg burde være lykkelig i.

 

Dette ble langt, mange tanker som presser på... Hvis noen har erfaringer, blir jeg veldig glad hvis dere vil dele dem med meg.

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette høres ikke så greit ut.

Kanskje du og mannen din trenger å rydde litt opp i forholdet deres eller kanskje dere trenger en pause fra hverandre.

Er nok ingen idyll å være alene heller, men kanskje det er riktig for deg.

Jeg har en bekjent som hadde det slik du sier, hun var drittlei av en flott mann som hun hadde vært ilag med siden tenårene. De skilte seg og begge fant seg nye. Så fant hun ut at hun ønsket mannen sin tilbake, og heldigvis ville han også dette.

Jeg sier ikke dette for å skremme deg fra noe som helst, men for å si at noen ganger kan det å savne hverandre kaskje få frem nye muligheter,

[Anonym bruker]

Skaff deg en coach....

 

En annen ting: Lev her å nå fra minutt til minutt. Nyt en kopp te.

 

Tenk dere er friske!!!!!! Dere har sluppet berg og dalbane med sykehus og det å forholde seg til en slik situasjon.

 

Gresset er ikke grønnere på den andre siden, din tid kommer...

 

Vi du klare deg alene?

Betale hus, strøm, forsikring, bil, ta deg av barna og følge opp de, måke snø, klippe gress, stille opp på dugnad, male huset ditt, Dele deg på 17 mai med forskjellige ting, klasse kontakt ett sted og kakesalg ett annet. Ferie - sydenturer og jenteturer det du orker, om du får barnevakt da,

 

Listen kan bli lengre...

 

Det finnes alternative måter å realsiere seg selv på uten samlivsbrudd.

[Anonym bruker]

Skaff deg en coach....

 

En annen ting: Lev her å nå fra minutt til minutt. Nyt en kopp te.

 

Tenk dere er friske!!!!!! Dere har sluppet berg og dalbane med sykehus og det å forholde seg til en slik situasjon.

 

Gresset er ikke grønnere på den andre siden, din tid kommer...

 

Vi du klare deg alene?

Betale hus, strøm, forsikring, bil, ta deg av barna og følge opp de, måke snø, klippe gress, stille opp på dugnad, male huset ditt, Dele deg på 17 mai med forskjellige ting, klasse kontakt ett sted og kakesalg ett annet. Ferie - sydenturer og jenteturer det du orker, om du får barnevakt da,

 

Listen kan bli lengre...

 

Det finnes alternative måter å realsiere seg selv på uten samlivsbrudd.

 

 

Tusen takk for svar. Jeg vet hverken opp eller ned, jeg er helt forvirret. Noe må skje, jeg orker ikke å leve resten av mitt liv og føle meg så elendig som nå. Jeg går til psykolog, men føler ikke at det hjelper. Jeg har det greit helt til jeg går inn gjennom døren hjemme. Det er den situasjonen jeg ikke klarer å forholde meg til