Noen som lever med en mann med Asberger???

[Anonym bruker]

Jeg begynner å mistenke mer og mer at min samboer har asberger. Han er helt følelses kald, han har sære interesser som betyr alt (hund og trening). Mange oppfatter han som lite sosial intelligent. Han sårer meg hele tiden, men skjønner det ikke. Han kan ikke snakke om følelser og han kan ikke innrømme feil. Han må alltid ha ting på sin måte og har vanskeligheter i å endre mønstre, som f. eks. at han alltid må gå tur samme sted. Han kan aldri endre ruta.

 

Det begynner å bli veldig vanskelig nå. Jeg er 32 uker på vei, og han vil ikke ha babyen. Han later som om den ikke finnes og som at jeg ikke er gravid. Han er stille, har sluttet å kysse meg, sluttet og holde rundt meg og sluttet å ringe meg eller ha hensyn til meg. Han legger planer hele tiden, men ingen av de involverer meg. Jeg føler meg helt maktesløs. Og han vil ikke snakke om det. Han sier vare at det provoserer han at jeg gråter og at enten må jeg ta meg en tur ut eller så gjør han det.

 

Jeg synes det er veldig vanskelig å takle dette. Jeg føler at jeg hele tiden må trå varsomt for å ikke skape et helvete, Hvis vi begynner å krangle overser han meg i 2 uker til jeg kommer å sier unnskyld, så jeg er redd for en konfrontasjon. Vi kan rett og slett ikke krangle eller diskutere for da ender det bare med at han blir sur og går.

 

Jeg mister meg selv for hver dag som går, og snart klarer jeg ikke mer. Jeg har sluttet å sove om nattet, jeg stresser masse og jeg går konstant med en klump i halsen - frykten for at han skal være i dårlig humør.

 

Jeg vil så gjerne at forholdet vårt skal fungere, Vi hadde det så fint før jeg ble gravid. Men jo lenger tiden går og jo større jeg blir jo værre blir det. Det var jo ikke slik det skulle bli. Jeg knekker snart sønder og sammen.

 

Derfor lurer jeg på, kan det være at han har en diagnose som jeg eller han ikke vet om??? Jeg fortalte det til min mor idag og hun sa til meg at hun har tenkt tanken om asberger siden vi ble sammen for 5 år siden. Jeg har tenkt på dette lenge, men spesielt nå etter jeg ble gravid siden han takler det så innmari dårlig. Var selvfølgelig ikke planlagt dette.

 

Dersom det er noen som har en mann med samme diagnose eller kjenner noen som har det, kjenner dere dere igjen i noe jeg skriver??

[Anonym bruker]

Jeg begynner å mistenke mer og mer at min samboer har asberger. Han er helt følelses kald, han har sære interesser som betyr alt (hund og trening). Mange oppfatter han som lite sosial intelligent. Han sårer meg hele tiden, men skjønner det ikke. Han kan ikke snakke om følelser og han kan ikke innrømme feil. Han må alltid ha ting på sin måte og har vanskeligheter i å endre mønstre, som f. eks. at han alltid må gå tur samme sted. Han kan aldri endre ruta.

 

Det begynner å bli veldig vanskelig nå. Jeg er 32 uker på vei, og han vil ikke ha babyen. Han later som om den ikke finnes og som at jeg ikke er gravid. Han er stille, har sluttet å kysse meg, sluttet og holde rundt meg og sluttet å ringe meg eller ha hensyn til meg. Han legger planer hele tiden, men ingen av de involverer meg. Jeg føler meg helt maktesløs. Og han vil ikke snakke om det. Han sier vare at det provoserer han at jeg gråter og at enten må jeg ta meg en tur ut eller så gjør han det.

 

 

 

Jeg synes det er veldig vanskelig å takle dette. Jeg føler at jeg hele tiden må trå varsomt for å ikke skape et helvete, Hvis vi begynner å krangle overser han meg i 2 uker til jeg kommer å sier unnskyld, så jeg er redd for en konfrontasjon. Vi kan rett og slett ikke krangle eller diskutere for da ender det bare med at han blir sur og går.

 

Jeg mister meg selv for hver dag som går, og snart klarer jeg ikke mer. Jeg har sluttet å sove om nattet, jeg stresser masse og jeg går konstant med en klump i halsen - frykten for at han skal være i dårlig humør.

 

Jeg vil så gjerne at forholdet vårt skal fungere, Vi hadde det så fint før jeg ble gravid. Men jo lenger tiden går og jo større jeg blir jo værre blir det. Det var jo ikke slik det skulle bli. Jeg knekker snart sønder og sammen.

 

Derfor lurer jeg på, kan det være at han har en diagnose som jeg eller han ikke vet om??? Jeg fortalte det til min mor idag og hun sa til meg at hun har tenkt tanken om asberger siden vi ble sammen for 5 år siden. Jeg har tenkt på dette lenge, men spesielt nå etter jeg ble gravid siden han takler det så innmari dårlig. Var selvfølgelig ikke planlagt dette.

 

Dersom det er noen som har en mann med samme diagnose eller kjenner noen som har det, kjenner dere dere igjen i noe jeg skriver??

 

Dette kjenner jeg til. Historien din er nesten prikk lik min, hvis vi fjerner hund og trening;)

 

Og jeg kan si en ting,, at er han sånn nå, så blir det ikke noe bedre når barnet kommer, særlig ikke hvis det er aspbergers det dreier seg om, og det kan høres sånn ut.

 

Har også en venninne (som jeg har fått i voksen alder) som har en far med aspbergers, og jeg forstår det sånn på henne at hun har ikke hatt den beste barndommen, med den faren sin. Moren og faren ble forøvrig skilt til slutt, ble for turbulent å leve sammen med barna og en syk ektemann.

Finnes dessverre ingen behandling som kurerer dette heller.

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg gitt han ett ulitmatum.

 

Enten så får han få hjelp eller så er det slutt.

 

Du kan prøve samtaler på familievernkontoret, men her var det nytteløst.

Familievernkontoret gjorde så godt de kunne, så det var ikke de det stod på, det var eksmannen min, som forøvrig har endt opp med tilsyn når han har samvær.

Kan ikke ovelate barn til en gal mann..

[GuttemammaX3]

Diagnose eller ikke. Slik går det ikke an å leve.

 

Har det vært helt annerledes før du ble gravid? Eller er det bare blitt forsterket nå?

 

Familieterapi som fører til et godt forhold, eller avslutte hele forholdet...

[Anonym bruker]

HI her ..

Det er det jeg frykter, at det ikke skal bli noe bedre etter babyen er født. Jeg vil ikke ha et barn som ikke blir elsket av sin far. Han har ingen empati og eg kan fort se at det kan bli til at han ignorer babyen totalt.

 

Å ja, sÅnn kan man virkelig ikke leve.

 

Men det jeg tenker er at hvis han fÅr en diagnose og vi kan fÅ dette frem i lyset, sÅ kanskje vi kan lære Å leve bedre sammen. Kanskje det er metoder vi kan bruke for Å kommunisere bedre. Og kanskje til og med forholdet vÅrt overlever.

 

Jeg er sÅ inderlig glad i han, men han sÅrer meg jo hele tiden med mÅten han oppfører seg pÅ. Han har forandret seg totalt etter jeg ble gravid. Før hadde vi et godt forhold, med noen skavanker som jeg kunne leve med. NÅ er det bare helt krise pÅ alle plan. Jeg skulle sÅ ønske at jeg kunne lære meg Å forstÅ han og at han kunne lære Å forstÅ meg.

[Anonym bruker]

Ingen fler som har erfaringer med denne diagnose? Huff jeg er så frustrert vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Anonym bruker]

HI her ..

Det er det jeg frykter, at det ikke skal bli noe bedre etter babyen er født. Jeg vil ikke ha et barn som ikke blir elsket av sin far. Han har ingen empati og eg kan fort se at det kan bli til at han ignorer babyen totalt.

 

Å ja, sÅnn kan man virkelig ikke leve.

 

Men det jeg tenker er at hvis han fÅr en diagnose og vi kan fÅ dette frem i lyset, sÅ kanskje vi kan lære Å leve bedre sammen. Kanskje det er metoder vi kan bruke for Å kommunisere bedre. Og kanskje til og med forholdet vÅrt overlever.

 

Jeg er sÅ inderlig glad i han, men han sÅrer meg jo hele tiden med mÅten han oppfører seg pÅ. Han har forandret seg totalt etter jeg ble gravid. Før hadde vi et godt forhold, med noen skavanker som jeg kunne leve med. NÅ er det bare helt krise pÅ alle plan. Jeg skulle sÅ ønske at jeg kunne lære meg Å forstÅ han og at han kunne lære Å forstÅ meg.

 

Jeg har svart lenger oppe her. Har en eks med aspbergers.

Det gÅr faktisk ann Å lære Å leve sammen, med hjelp fra profesjonelle. Men det krever litt og særlig av den som har aspbergers.

Da mÅ mannen din være villig til til Å ta imot den hjelpen dere fÅr, ellers sÅ nytter det bare ikke.

Her var det eksmannen som ikke var villig til Å fÅ hjelp og jeg klarte ikke Å leve sammen med en mann som behandlet bÅde meg og barn pÅ den forferdelige mÅten.

Bf har ingen normale farsfølelser for barnet sitt. Han er onskaptsfull og like ekkel mot barnet som mot meg, sÅ han har altsÅ endt opp med samvær med en ekstra tilsynsperson tilstede, for Å passe pÅ at barnet ikke blir utsatt for noe det ikke bør. Og det er ikke- og vil aldri bli aktuelt at barnet skal være hos far pÅ overnatting.

 

Kanskje du fÅr starte med Å snakke med mannen din, prøve Å fÅ han med pÅ utredning/behandling, kanskje det er det som er redningen for dere..

[Anonym bruker]

HI her ..

Det er det jeg frykter, at det ikke skal bli noe bedre etter babyen er født. Jeg vil ikke ha et barn som ikke blir elsket av sin far. Han har ingen empati og eg kan fort se at det kan bli til at han ignorer babyen totalt.

 

Å ja, sÅnn kan man virkelig ikke leve.

 

Men det jeg tenker er at hvis han fÅr en diagnose og vi kan fÅ dette frem i lyset, sÅ kanskje vi kan lære Å leve bedre sammen. Kanskje det er metoder vi kan bruke for Å kommunisere bedre. Og kanskje til og med forholdet vÅrt overlever.

 

Jeg er sÅ inderlig glad i han, men han sÅrer meg jo hele tiden med mÅten han oppfører seg pÅ. Han har forandret seg totalt etter jeg ble gravid. Før hadde vi et godt forhold, med noen skavanker som jeg kunne leve med. NÅ er det bare helt krise pÅ alle plan. Jeg skulle sÅ ønske at jeg kunne lære meg Å forstÅ han og at han kunne lære Å forstÅ meg.

 

Jeg har svart lenger oppe her. Har en eks med aspbergers.

Det gÅr faktisk ann Å lære Å leve sammen, med hjelp fra profesjonelle. Men det krever litt og særlig av den som har aspbergers.

Da mÅ mannen din være villig til til Å ta imot den hjelpen dere fÅr, ellers sÅ nytter det bare ikke.

Her var det eksmannen som ikke var villig til Å fÅ hjelp og jeg klarte ikke Å leve sammen med en mann som behandlet bÅde meg og barn pÅ den forferdelige mÅten.

Bf har ingen normale farsfølelser for barnet sitt. Han er onskaptsfull og like ekkel mot barnet som mot meg, sÅ han har altsÅ endt opp med samvær med en ekstra tilsynsperson tilstede, for Å passe pÅ at barnet ikke blir utsatt for noe det ikke bør. Og det er ikke- og vil aldri bli aktuelt at barnet skal være hos far pÅ overnatting.

 

Kanskje du fÅr starte med Å snakke med mannen din, prøve Å fÅ han med pÅ utredning/behandling, kanskje det er det som er redningen for dere..

 

Jeg skal forsøke Å fÅ han til utredning. Men siden det er hÅpløst Å prate med han om noe som helst sÅ tror jeg det er hÅpløst. Jeg synes det er sÅ trist at BF mest sannsynligvis ikke kommer til Å fÅ noen farsfølelse for barnet, og jeg føler pÅ meg at det er i den retningen det gÅr.

 

Takker for svar, godt Å høre hvordan andre har det, og faktisk fÅ et realistisk svar. GÅr det ikke sÅ gÅr det ikke sÅnn er det. Bare sÅ utrolig vondt Å innse.

 

Jeg starter med Å prøve Å fÅ han pÅ gli for utredning. SÅ fÅr vi se hvordan dette ender.

[Anonym bruker]

Ville bare tipse deg om et forum som heter Bokstavbarna, spesielt for diagnoser som Asperger/autisme, ADHD, Tourettes osv. Der er det både foreldre med barn med disse diagnosene og voksne som har diagnoser selv. Kanskje du kan få noen råd der?

[Anonym bruker]

Jeg har asperger selv. Jeg kan ikke fortelle deg om han har det eller ikke, men uansett så er det ingen unnskyldning for å oppføre seg som han gjør.

 

Asperger betyr bare at hjernen fungerer annerledes - man tenker annerledes på enkelte områder. Det betyr ikke at man ikke har følelser eller er i stand til å ta hensyn til de man lever sammen med. Noen ganger må man bli fortalt HVORDAN man skal ta hensyn, rett og slett fordi man ikke skjønner det av seg selv.

 

Men at han (tilsynelatende, ut fra det du skriver) over hodet ikke bryr seg, må stå for hans egen regning.