Gifte oss eller ikke?

[verpesjuk86]

Samboeren min og jeg har bestemt oss for å få barn sammen, og skal starte prøvinga i august. For oss er det et veldig stort steg, og det ultimate symbol på at vi vil dele livet med hverandre. Det er et mye større bevis enn å gifte seg i våre øyne, men vi er usikre på om venner, familie og fremtidige bekjentskaper ser det på samme måte. Vi har snakket litt om å gifte oss, men kommer ikke frem til noe endelig svar. Så jeg lurer på om noen her inne har noen gode argumenter for å gjøre det, eller for å la være. økonomisk kommer det ikke til å spille noen rolle, da han uansett ønsker særeie, og jeg synes det er i orden. Vi tjener og eier også omtrent det samme, så det vil ikke gjøre noen forskjell skattemessig heller.

 

Egentlig kunne jeg tenke meg et bryllup (særlig gifteringer/bryllupsbilder for å symbolisere valget vårt), men brylluppet jeg ser for meg er ganske enkelt og uformelt. Jeg ønsker meg få nok gjester til at jeg rekker å ta en prat med alle, og at alle rekker å i det minste hilse på hverandre. Tar vi med bare de aller nødvendigste blir vi 15, utvider vi til tanter, onkler og søskenbarn med følge og barn blir det fort 70. En mellomting der noen blir invitert og andre ikke, kan fort bli komplisert. Og kan man rangere venner over tanter/onkler osv?

 

Ellers vil vi ikke ha noen kirkeseremoni, og det frister ikke å betale for vielsen et annet sted, så en tur på tinghuset er det mest aktuelle. Synes ikke det høres særlig spennende ut, så ville i tilfelle foretrukket å ikke ha gjester tilstede der, men bare på festen etterpå. Skjønt, fest og fest, musikk og dans er ikke noe jeg trives med, vil egentlig helst ha et koselig selskap med rikelig god mat, godt drikke og plenty med kaker, og helst uten sanger og taler, som mest av alt er pinlig.

 

Liker heller ikke stive selskaper med bordkort og hvite duker, liker bedre uformelle og hjemmekoselige settinger. Markblomster eller til nød blomster fra hagen passer meg best, og en overdådig kjole er helt utelukket.

 

Så alt i alt er jeg veldig usikker på om jeg kan ha mitt drømmebryllup uten å skuffe både alle som blir invitert, og alle de som ikke blir det. Det virker så mye enklere å bare droppe det, og jeg har uansett aldri hatt noen stor bryllupsdrøm (antakelig av den enkle grunn at jeg aldri hadde vært i noe bryllup før jeg var 20, og de to jeg har vært i etterpå har ikke fristet meg). Men skulle jo gjerne samlet familien og markert at samboeren min og jeg har tatt det valget, for det er ingen som behandler oss som noe mer enn kjærester slik det er nå, selv om vi har vært sammen i snart sju år.

 

Så hva sier dere, bør vi hoppe i det og kjøre full pakke med et slikt bryllup alle forventer, skal vi gjøre som vi vil og risikere å skuffe/fornærme alle vi kjenner, eller bare droppe hele tanken og heller invitere de aller nærmeste på middag og kunngjøre at vi har bestemt oss for å leve sammen osv? Det siste alternativet har den ulempen at vi ikke kan få med våre fire gjenlevende besteforeldre, da det blir litt for strabasiøst for dem å komme på besøk til oss her vi bor, mens et bryllup nok ville blitt holdt i hjemtraktene våre slik at de kunne vært med så lenge de orket.

 

Setter pris på alle slags svar, og kanskje særlig erfaringer fra de som evt har valgt å ha et enkelt bryllup. Hva slags reaksjoner har dere fått, og har dere angret? Og ellers, er det mange der ute som angrer på valget om å (ikke) gifte seg, og hvorfor?

[Anonym bruker]

Samboeren min og jeg har bestemt oss for å få barn sammen, og skal starte prøvinga i august. For oss er det et veldig stort steg, og det ultimate symbol på at vi vil dele livet med hverandre. Det er et mye større bevis enn å gifte seg i våre øyne, men vi er usikre på om venner, familie og fremtidige bekjentskaper ser det på samme måte. Vi har snakket litt om å gifte oss, men kommer ikke frem til noe endelig svar. Så jeg lurer på om noen her inne har noen gode argumenter for å gjøre det, eller for å la være. økonomisk kommer det ikke til å spille noen rolle, da han uansett ønsker særeie, og jeg synes det er i orden. Vi tjener og eier også omtrent det samme, så det vil ikke gjøre noen forskjell skattemessig heller.

 

Egentlig kunne jeg tenke meg et bryllup (særlig gifteringer/bryllupsbilder for å symbolisere valget vårt), men brylluppet jeg ser for meg er ganske enkelt og uformelt. Jeg ønsker meg få nok gjester til at jeg rekker å ta en prat med alle, og at alle rekker å i det minste hilse på hverandre. Tar vi med bare de aller nødvendigste blir vi 15, utvider vi til tanter, onkler og søskenbarn med følge og barn blir det fort 70. En mellomting der noen blir invitert og andre ikke, kan fort bli komplisert. Og kan man rangere venner over tanter/onkler osv?

 

Ellers vil vi ikke ha noen kirkeseremoni, og det frister ikke å betale for vielsen et annet sted, så en tur på tinghuset er det mest aktuelle. Synes ikke det høres særlig spennende ut, så ville i tilfelle foretrukket å ikke ha gjester tilstede der, men bare på festen etterpå. Skjønt, fest og fest, musikk og dans er ikke noe jeg trives med, vil egentlig helst ha et koselig selskap med rikelig god mat, godt drikke og plenty med kaker, og helst uten sanger og taler, som mest av alt er pinlig.

 

Liker heller ikke stive selskaper med bordkort og hvite duker, liker bedre uformelle og hjemmekoselige settinger. Markblomster eller til nød blomster fra hagen passer meg best, og en overdådig kjole er helt utelukket.

 

Så alt i alt er jeg veldig usikker på om jeg kan ha mitt drømmebryllup uten å skuffe både alle som blir invitert, og alle de som ikke blir det. Det virker så mye enklere å bare droppe det, og jeg har uansett aldri hatt noen stor bryllupsdrøm (antakelig av den enkle grunn at jeg aldri hadde vært i noe bryllup før jeg var 20, og de to jeg har vært i etterpå har ikke fristet meg). Men skulle jo gjerne samlet familien og markert at samboeren min og jeg har tatt det valget, for det er ingen som behandler oss som noe mer enn kjærester slik det er nå, selv om vi har vært sammen i snart sju år.

 

Så hva sier dere, bør vi hoppe i det og kjøre full pakke med et slikt bryllup alle forventer, skal vi gjøre som vi vil og risikere å skuffe/fornærme alle vi kjenner, eller bare droppe hele tanken og heller invitere de aller nærmeste på middag og kunngjøre at vi har bestemt oss for å leve sammen osv? Det siste alternativet har den ulempen at vi ikke kan få med våre fire gjenlevende besteforeldre, da det blir litt for strabasiøst for dem å komme på besøk til oss her vi bor, mens et bryllup nok ville blitt holdt i hjemtraktene våre slik at de kunne vært med så lenge de orket.

 

Setter pris på alle slags svar, og kanskje særlig erfaringer fra de som evt har valgt å ha et enkelt bryllup. Hva slags reaksjoner har dere fått, og har dere angret? Og ellers, er det mange der ute som angrer på valget om å (ikke) gifte seg, og hvorfor?

 

Det er jo dere som skal gifte dere isåfall, man gifter seg jo ikke for å glede andre?! Det er deres dag, og da gjør dere det slik dere ønsker det, hvis noen blir fornærmet av måten det gjøres på, så får de vel bare ha det så godt! Gift dere slik dere ønsker, hvis dere ønsker, ikke tenk på alle andre! Lykke til med valget

[tyr82]

Jeg er ikke gift, men om vi gifter oss så blir det en tur på tinghuset for å få papirene i orden og ringen på fingern. Jeg har aldri drømt om bryllup, og kan ikke tenke meg en stor dag. Inntil videre er vi veldig fornøyd med å være samboere, selv som prøvere. Det eneste som får oss til å tenke på om vi skal gifte oss er etternavn på barn(tanken på å være en familie med samme navn alle sammen er litt hyggelig) og rettigheter til far (det er tross alt hakket lettere om man er gift og noe skal skje, selv om rettigheter til samboere har blitt betraktelig forbedret ift hva de var).

 

Jeg er stor tilhenger av at det er de som gifter seg som skal bestemme, og om noen blir fornærma over valget deres så får de bare bli det, da vil de faktisk ikke deres beste (mener jeg).

[.:endelig:.]

Gjør som dere vil og ikke ta hensyn til andre. Det er ikke derfor vi gifter oss!!

Vi giftet oss på tinghuset med kun forlovere som gjester, resten av slekt og venner fikk vite det dagen etter. Det passet best for oss, men klart det var noen som ble "skuffet"... De kom fort over det, og det viktigste med å gifte seg er ikke å behage alle rundt deg, men faktisk det å bli gift med den du har valgt å dele livet med.

Jeg syns det ble for dumt å bruke hundrevis av tusen på et stort bryllup, det finnes mange andre ting jeg heller ville ha brukt de på! Men der er vi alle forskjellige selvfølgelig. Taler og hele den pakka der- ææææ, helt enig med deg! Det er bare pinlig og unødvendig i mine øyne.

 

Vi hadde en fantastisk dag der vi unnet oss alt det vi hadde lyst på av god mat og drikke, det ble akkurat så uformelt og behagelig som vi ville ha det:)

 

Vi gjorde det før vi fikk barn, og det har jeg iallfall ikke angret på. Mange småting som er enklere når mor og far eg gift.(diverse papirer o.l)

Føles også trygt og godt som familie, men det var nå vårt valg. Synes alle skal gjøre som de syns er riktig for dem...

 

Lykke til!!

[.:endelig:.]

Og en ting til - hvis de som blir invitert i ditt drømmebryllup blir skuffet over noe som helst, så sier det mye mer om dem enn det gjør om deg... Man skal bare være glad man blir invitert!!!

[VinterSol+2]

Det er i så fall deres bryllup, -og det bør gjøres på den måten dere vil ha det, ikke for å plise alle andre..

 

I forhold til det å ha barn sammen, er det en del ting som er veldig praktisk ved å være gift. Skulle det skje noe med deg under fødsel, for eksempel, vil da omsorgen for barnet automatisk gå til far. I våre moderne dager vil det nok det uansett, men i en krisesituasjon er det godt med alt som går automatisk.. og da finnes det ingen tvil overhodet dersom det skulle oppstått noen tvistesituasjon mellom svigerfamilier etc.

 

Sånn for worst case-tilfeller da.

 

Skattemessig ER det fordeler ved å være gift, igjen, så er det mange usikkerhetsmomenter i forbindelse med svangerskap og fødsel, og det er en billig "forsikring".

 

Og som du sier; det å få barn er en mye større forpliktelse. MEN; overfor samfunnet, gir dere også noen signaler om hvor seriøse dere er.

 

Barnas rettigheter er ganske sikre i et ekteskap. Også overfor stat og myndigheter.

 

Og dersom dere er sikre på at det er hverandre dere vil ha og det for alltid, -hvorfor ikke? Men et bryllup må skje på DERES premisser, slik DERE vil ha det, hvis ikke er det vel ikke så mye vits? De aller fleste respekterer at man tar egne valg der altså..

 

 

 

Pro-ekteskap her, altså, men følg hjertet

[MrsMilla]

Om det økonomiske er i orden og på stell så trenger dere i det minste kun å tenke på det romantiske her :-)

 

Om dere velger å gifte dere så gjør dere det akkurat slik dere ønsker!

Ikke tenk på at de andre vil det ene eller det andre.

 

Vi giftet oss ute på et tun human-etisk, og kuttet mange "tradisjoner" som mange av gjestene synes var litt rart tror jeg.

Eksempelvis ville jeg gå selv fram til mannen uten å bli fulgt av noen siden jeg ikke er noen sin eiendom til å gis bort. Tror ikke farmor ble spesielt glad - pappa måtte forklare for henne, og han var vel heller ikke helt happy....

Jeg ønsket heller ikke å kjøpe en brudebukett, det ble feil og upersonlig - gikk med en bukett blomster ungene hadde plukket langs veien samme dag (nydelig med blåklokker :-) ). Mamma sleit litt med den avgjørelsen...

Ikke hadde vi sanger, for det synes vi var kleint (svigermor hadde tilogmed tatt med og printet ut en hel del, for hun ville så gjerne ha de med. Vi sa nei.)

 

Vi fikk det mest perfekte bryllupet vi kan tenke oss sammen, og er veldig glade for at vi bestemte sjøl!

[Anonym bruker]

Vi giftet oss på Tinghuset med kun de nærmeste. Vi ble 13 stk til sammen.

Dro til Frogner parken og tok bilder. Hadde ikke fotograf, men valgte ett bilde noen av de tilstede tok som "bryllups bilde"

Tok trikken opp til Ekeberg restauranten og spiste deilig mat med god drikke der.

Avsluttet med drinker på SAS der vi skulle overnatte.

 

Perfekt dag for oss og vi sikret oss og avkommet.