hva velger man?

[Anonym bruker]

Hvis man velger mellom to alternativ, hva er best å velge?

 

1. Man har ett barn, og ettelater seg ved død en mann og ett barn. Altså barnet blir uten helsøsken for resten av livet, kanskje uten flere søsken i det hele tatt.

2. Man har to barn, og etterlater seg ved død en mann og to barn. Altså så har mannen mer å stri med hjemme både praktisk og økonomisk, og det er to små som blir uten mor istedefor bare en, men de to barna har i det minste hverandre.

 

Hypotetisk sett.

[It's all about me]

Å tenke fremover pÅ barne ogsÅ etter sin død er det ikke alle som gjør, men jeg ar selv mistet begge mine foreldre og var hver gang overlykkelig over Å ha en søsken.

 

Synes alle fortjener en søsken, aller mest nÅr foreldrene en gang forsvinner.

At den gjenlevende parten fÅr litt mer Å gjøre ser jeg ikke pÅ som noen problemstilling.

[Anonym bruker]

Hei, jeg er enebarn, og mine foreldre døde i bilulykke når jeg var 8 år, kan jo ikke sammenligne det med at man har en av foreldrene fortsatt, men.

 

Jeg ønsket meg så gjerne noen å dele sorgen med, hadde jo min tante og onkel og dems 3 barn (det er de jeg har vokst opp hos siden ulykken) men det blir ikke det samme, enda jeg ser på mine kusiner og fetter som søsken på et vis, så er de jo ikke det, samme med min tante og onkel, de har stått på som foreldre for meg, og enda jeg føler at de er det den dag i dag, så kan de jo ikke ta plassen til mine foreldre helt.

Jeg ønsket konstant å ha et søsken eller flere, noen som viste akurat hva jeg gikk gjennom, og hva jeg savnet, de små tingene, som min far som kysset nesetippen min og sa at lillefe måtte sovne nå på kvelden, min mor som pleide å stryke håret rett bak øret mitt når jeg trengte trøst osv.

 

Jeg har selv 2 barn i dag, fikk de med 12 mnd mellomrom, og dette var planlagt, ble overlykkerlig da mensen kom tilbake så fort som den gjorde, til tross for at jeg full ammet, og vi gikk inn for å bli gravid med en gang. Da har hvertfall ungene mine en å dele det hele med, om en av oss eller begge skulle dø. Man slipper å sitte helt alene og savne de små tingene som bare du selv husker/viste om.

[It's all about me]

Hei, jeg er enebarn, og mine foreldre døde i bilulykke når jeg var 8 år, kan jo ikke sammenligne det med at man har en av foreldrene fortsatt, men.

 

Jeg ønsket meg så gjerne noen å dele sorgen med, hadde jo min tante og onkel og dems 3 barn (det er de jeg har vokst opp hos siden ulykken) men det blir ikke det samme, enda jeg ser på mine kusiner og fetter som søsken på et vis, så er de jo ikke det, samme med min tante og onkel, de har stått på som foreldre for meg, og enda jeg føler at de er det den dag i dag, så kan de jo ikke ta plassen til mine foreldre helt.

Jeg ønsket konstant å ha et søsken eller flere, noen som viste akurat hva jeg gikk gjennom, og hva jeg savnet, de små tingene, som min far som kysset nesetippen min og sa at lillefe måtte sovne nå på kvelden, min mor som pleide å stryke håret rett bak øret mitt når jeg trengte trøst osv.

 

Jeg har selv 2 barn i dag, fikk de med 12 mnd mellomrom, og dette var planlagt, ble overlykkerlig da mensen kom tilbake så fort som den gjorde, til tross for at jeg full ammet, og vi gikk inn for å bli gravid med en gang. Da har hvertfall ungene mine en å dele det hele med, om en av oss eller begge skulle dø. Man slipper å sitte helt alene og savne de små tingene som bare du selv husker/viste om.

 

 

Så trist.

Skulle ønske alle som bevist går inn for enebarn fordi DE ikke orker flere selv om de kunne ha fått en til leser dette.

Man har annen familie og møter andre som er glad i en, men ingen kan erstatte søsken.

[Anonym bruker]

Ok, takk for svar så langt.

 

Har egentlig ikke energi til en nr to men tror det er lurt som dere sier. Problemet mitt er at jeg ikke vet om jeg kan klare å leve til barna blir voksne, eller om det blir for tøft, men det vet jeg jo uansett ikke nå for jeg sitter her jo enda uansett hvor mye jeg har tenkt på det.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg er enebarn, og selv om mine foreldre er i live, så er de begge syke og i ferd med å bli gamle. Og jeg skulle gitt veldig mye for å ha søsken nå.

[Anonym bruker]

Ok, takk for svar så langt.

 

Har egentlig ikke energi til en nr to men tror det er lurt som dere sier. Problemet mitt er at jeg ikke vet om jeg kan klare å leve til barna blir voksne, eller om det blir for tøft, men det vet jeg jo uansett ikke nå for jeg sitter her jo enda uansett hvor mye jeg har tenkt på det.

 

Kan jeg spørre hvorfor du tror du ikke kan klare å leve til barna er voksne?

Skjønner at det ligger mye mer bak enn du skriver her, og har respekt for om du ikke vil fortelle.

[LillaGorilla♥♥]

På den annen side skal du jo greie å ta deg av ungene dine på en skikkelog måte, og hvis du vet at du ikke greier å være en god mor til flere enn ett barn, bør du heller ikke få flere.

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvorfor du tror du ikke kan klare å leve til barna er voksne?

 

Problemet er kun psykisk

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Kan jeg spørre hvorfor du tror du ikke kan klare å leve til barna er voksne?

 

Problemet er kun psykisk

 

Da er det vel bedre å skaffe seg hjelp, så du kan se ungen vokse opp og se h*n stifte egen familie?

Selv slitt med psyken, prøvde å ta livet mitt i en alder av 18 år, men det er ikke løsningen i dette. Vet det er beintøft å måtte "innrøme" at man sliter såpass mye, at man trenger hjelp, men når man først gjør det, og kommer gjennom den første tiden i terapi, så finner man gledden ved å ha gjort det.

Sitter selv i dag med 2 barn, 2 englebarn, en samboer og en herlig familie ellers, det er godt å vite jeg har fått den hjelpen jeg trengte for å klare å leve videre her på jord.

Selvmord er en lett løsning å se selv når man sitter i det, men man må også se situasjonen for de som sitter igjen også.

 

Jeg håper inderlig at du vil klare å i det minste prøve å be om hjelp, livet har så mye å gi deg, om du bare kjemper imot psyken som trekker deg ned nå!

Om du trenger noen å prate med, noen som kanskje kan hjelpe til med å bygge opp mot til å be om hjelp, så er det bare å ta kontakt med meg.