Kan noen se hit og hjelpe? :(

[Anonym bruker]

Nå åpner jeg med helt og sier mine innerste tanker og hemmeligheter så vær så snill å ikke døm meg.

 

 

For Noen år siden hadde jeg en kjæreste jeg var sammen med i et år, og jeg ble litt ødelagt etter min besteveninne og han hadde en affære bak ryggen min.

 

Jeg er nå i et forhold, der samboeren kysset noen andre og en rekke løgner 1 mnd etter vi ble sammen. Nå er det vel og merke 2 år siden, og nå bor vi ilag og har felles barn. Vi har det veldig godt sammen. Han er helt fantastisk som pappa, og utrolig snill kjæreste. Har veldig lite å klage på og syntes han er en flott person å leve med. Han gjør ingenting galt, ser ikke på andre damer eller noe som provoserer fram sjalusi hos meg. Han tar annsvar, har aldri sagt noe stygt til meg, flink i hjemmet.. Det som plager meg er sjalusien som holder på å gå over til det sykelige.. Ble sånn etter vi fikk barn. Det plager mest meg. Før kjøpte jeg gledlig FHM, Vi menn, snakket om andre pene damer og livet var mye lettere. Nå blir jeg dårlig av å gå på butikken hvis vi går fordi ekstremt pene og slanke damer. Jeg vil ikke se på programmer som paradise hotel med samboer fordi det er så mye sex og andre pene mennesker. Jeg hater å se med naken i speilet, og jeg har mareritt om at han er utro med andre slanke, pene damer osv. Dette går på mitt eget selvbilde. Jeg er passe pen, men har litt ekstra kilo etter svgskap og føler jeg har hengepupper, hengemage, strekkmerker overalt, lys,blek, sprengt hud.. Vi har dårlig råd, så føler jeg ikke får fulgt med på trender og føle meg bra. Har utvendig god selvtillit, og ingen kan se på meg at jeg føles det slik og det er kun meg det går utover, men på innsiden så eier jeg ikke selvbilde når det gjelder eget utseende. Tidligere i livet mitt så har jeg mye familie som har skuffet meg og det har vært kaotisk og ingen trygg barndom til å bygge tillitsforhold i ettertid. Jeg stoler ikke på mannen jeg deler livet mitt med, og det er fryktelig vondt. Det er en av de tyngste mørke hemmelighetene jeg har, fordi det tærer på meg. Etter vi fikk barn er vi ikke like mye ute blandt folk. Vi er oppegående, sosiale mennesker begge to, men naturligvis har det blitt litt mindre. Mannen min er som oftest hjemme med oss og nå er baby 3 mnd og han har ytret ønske om å ta seg et tur på byen. Jeg syntes det er HELT fair, og unner han det. Han fortjener det, og for min del skal han gjern stikke ut en gang i måneden og til venner ofte. Men jeg får meg ikke til å si at han bare skal dra og kose seg, for det vrenger seg i magen. Tanken på at han ser på andre sexy damer danse, prater om sex meg kompiser, er utro, prater med andre jenter i det heletatt...Det knuser inni meg.. Når det skal være sagt, så er det slik at når man forklarer noe, så fremstilles det mere dramatisk som det er fordi man legger så mye vekt på det. Jeg er ikke gal, og jeg lar ikke mitt sjalusiproblem gå utover samboeren min. Jeg har aldri nektet han noe og sier sjelden at jeg er sjalu. Syntes det er flaut å snakke om og kommer heller ikke til å gjøre det, fordi selvbildet mitt ikke tåler det. Men det er noe som bare forverrer seg og jeg vil bli kvitt det, slik at jeg kan oppfordre samboeren min til å gå ut å kose seg, at jeg får det bedre, og at vi får et sunnere forhold. For det er fryktelig vondt å ha det slik. Han har ei besteveninne jeg lar han være sammen med og som jeg liker veldig godt. Men at han prater med andre jenter på fest, det gjør at jeg blir lei meg.

 

Og her et problemet: Jeg er ikke bare redd han skal være utro.. jeg er redd for det, men ikke så mye at jeg tror han er det om han drar på byen. Og ikke missforstå eller døm meg nå, men den andre delen er at jeg føler meg så lite bra og liker ikke at han tenker at andre damer er pene. Om han stikker på byen å ser andre damer danse i sexy lårkorte kjoler så SELVSAGT vil han tenke at de er sexy, for det er jo normalt, men jeg klarer ikke tanken på det. å sitte alene hjemme en kveld og lure på hva han gjør på byen og alle damene som er fine, mens jeg passer unger og føler meg feit og stygg. Jeg har ingen venner og familie fordi vi flyttet til andre siden av landet til hans familie for et halvt år siden og har vært høygravid og i permisjon siden det.

Sett utenfra, så ser jeg at det ikke er sunt for meg å ha det slik eller et forhold. Og jeg ser at det kanskje ikke er grunn til det. men jeg kan ikke noe for hva jeg føler og klarer ikke la være å legge det bort. å gå hjemme om dagene og ikke ha et sosialt nettverk lengere tærer også på meg. Jeg har alltid vært sosial, utandvendt og gladjente. Jeg festet mye før, og fikk oppmerksomhet fra gutter. Jeg har begynt så smått å skaffe lit nettverk her nede og gleder meg til å komme i jobb om 9 mnd for å gå hjemme er ikke godt for selvtilliten.

Nå har jeg lagt på meg og føler meg grusom og syntes kroppen min er stygg og puppene mine henger og jeg innser at uansett om jg slanker meg så kommer de til å henge slik. Jeg er jo ganske ung, så det er utrolig leit å vite at jeg alltid kommer til å se så fæl ut. ser på andre på min alder og misunner de slik å ikke føle det sjalusien, det vonde selvbildet og å se slik ut. Pådro meg voldsomt med strekkmerker i svg.skapet.

Hjemme er det som regel greit, men når jeg kommer ut på fest, i butikken eller noe annet med samboer der det er andre pene damer, da merker jeg det. Hallo, jeg innser selv at det høres sykt ut at om man er på butikken og det er to ledige kasser, så velger jeg den kassen med den minst pene dama for å unngå at kjæresten min skal se på pene damer...

 

Samboeren min har et veldig pent utseende og er kjekk. Det hjelper heller ikke å lure på hvorfor ialledager han er sammen med meg når han kunne fått så mye bedre. Når sant skal sies så er jeg ikke stygg eller sær. Jeg har et pent annsikt. men rett og slett en stygg kropp så langt det går!... Men savner å føle meg sexy og hipp. Ikke har vi råd til sexy undertøy, og ikke hadde jeg tort å vist meg i det heller så jævli det hadde sett ut. Jeg vil føle meg mere normal. Ikke som slapp-i-fisken-mamma. Men det stopper ikke tankene om at jeg blir kvalm av at han tenker andre tanker om andre damer, selv om jeg ikke kan forvente at han ikke tenker at en pen dame er pen, for vi mennesker legger jo merke til hvordan andre ser ut. Blæh... hvordan få det bedre med meg selv og klare å bli trygg på å sende samboer på byen uten å være et patetisk vrak? Vil ikke begynne hos psykolog, for tror ikke problemer blir kvitt av den grunn.. Men mindre han kan tilby meg en ny pen kropp...

 

Så for å avslutte..

Noen som har noen råd eller tanker å komme med? trøstende ord eller erfaringer? Trenger hjelp til å endre tankemønstret. For jeg vet jeg vil få det bedre i forholdet og med meg selv om jeg ikke slipper å ha sjalu tanker som bryter meg og selvbildet mitt ned. jeg ønsker å sende samboer på byen og være den gode, snille kjæresten han fortjener. Jeg er lei av å ha det vodt. Jeg ber om å ikke bli dømt, misstolket, men bare ta det for det det er.

[Anonym bruker]

Jeg sliter også med bildet av min egen kropp. Det som hjelper for meg er å trene. Da føler jeg meg så mye bedre og syns jeg ser ok ut! Går det en uke der jeg ikke trener føler jeg meg pyton, ekkel og fæl igjen og sliter med å se meg selv naken (og verre at mannen skal se meg naken).

Trener styrke og kondisjon to ganger i uken og løper en dag. Kroppen min er preget av 3 fødsler og det slenger litt ekstra her og der, men etter å ha trent føler jeg det ikke slenger like mye, hehe!

At du er sykelig sjalu kan det kanskje være lurt å snakke med noen om, kanskje han/hun har råd til hvordan du kan påvirke tankegangen din.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Har lyst å begynne å trene. Veier 84 kg og er 1.73 cm. Fødte for 4 mnd siden. men har alltid slitt med selvbildet, men bare enda mere etter jeg gikk i permisjon, flyttet vekk fra venner og ble mamma.. og fikk en enda styggere kropp som henger.

Men tror jeg hadde følt meg ekkel uansett om jeg trente. har lyst på faste runde pupper og en mage som ikke henger og er full av strekkmerker. Det går jo aldri bort uansett.. :/ Jeg er såppas sjalu at det ikke er bra for meg. Det er ikke sunt. men det går ikke ut over andre og det kontrolerer ikke hverdagen min hele tiden. Men det er en stor del av meg jeg vil bli kvitt. Det er slitsomt, vondt, og tungt og ikke bra for forholdet. Jeg og mannen fortjener bedre.. Jeg vet ikke hvordan jeg få det til å gå vekk.. Aner ikke hva jeg skal gjøre eller hva jeg kan tenke på.

[Anonym bruker]

Du skriver at du har flyttet vekk fra venner. Betyr det at du føler deg ensom eller har du fått nye venner, barselgruppe el lign? Det kan være godt å ha noen å være sammen med og finne på ting med så en slipper å sitte så mye alene med disse tankene.

Du kan jo også forsøke psykolog! Ellers ville jeg også testet ut trening:-) Det trenger ikke være så voldsomt, men en tur ut med vognen hvor du går fort slik at du blir svett!

Anonym 1

[Gjest sommerfuggel i vinterland]

Du sier selv du trenger hjelp til å endre tankemønsteret og det er jeg veldig enig i, hi!

 

Dette kan ikke være godt for deg, men jeg tror, helt ærlig, at det ikke hjelper hva vi her inne sier. Du vil ikke til psykolog, men jeg tror faktisk du kunne trenge noen å snakke med. Noen som vet de rette tingene å si. Sjalusi er den beste måten å torturere seg selv på, og du trenger virkelig hjelp til å få opp selvtilliten din. For det hjelper ikke at jeg sier det "bare" er å trene (evnt trene hjemme om du ikke kommer deg ut) eller operere puppene dine/magen osv.. Dette stikker nok dypere enn som så, hi.

 

Dette kommer til å ordne seg, bare jobb med deg selv og tankene dine. Og husk en ting; man skaper gjerne det man frykter mest! Så om du "gnåler" på mannen din om utroskap så kan du fort drive han til å være det også. Om han allerede tar "straffa" for det så kan han jo like gjerne være det også, om du forstår?

 

ønsker deg lykke til

[2 hjertegull :)]

Hei Det var et langt innlegg! Jeg leste hele, og kjenner meg igjen i noe..

 

Kroppen ser ikke ut! Jeg er nøyaktig like høy som deg, men veide 99 kilo nå før jeg ble gravid for annen gang. Nå er jeg noe lettere, 7 mnd ut i svangerskapet

 

Ang at du ikke tror en psykolog vil kunne hjelpe deg, så tror jeg helt motsatt. Nei, de kan ikke gi deg en ny kropp, men de kan lære deg teknikker for å endre tankemønstret. Slik at du kan bli mer fornøyd, eller i det minste akseptere deg selv.

 

"God, grant me the serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference"

 

Den brukes til mye, og selv om jeg ikke er religiøs, så synes jeg den er veldig fin. Noe kan vi ikke gjøre noe med, det må vi bare akseptere, men noe kan vi gjøre noe med, og da må vi i det minste prøve!

 

Vil også anbefale deg å prøve å trene. Selv om du ikke er overvektig, så hjelper det på oppstramming. Noe mage vil sammsynligvis ikke bli borte. Masse strekkmerker gjør at huden ikke kan trekke seg sammen, men da finnes det (heldigvis?) plastikk operasjoner som kan hjelpe. Har du et heng på x antall cm, og/eller plager med sopp o.l, så kan du få dekt det av staten. Hvis ikke må du kanskje spare!

 

Der finnes muligheter! Ikke kapsle deg inne med negative tanker, men søk hjelp der du kan få den!

 

Det første du bør gjøre, er å prate med fastlegen din!

[MamaLadyBug]

Uff, jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du sier!!!! Det er utrolig vondt å ha slike tanker, både om seg selv og andre.

 

Jeg er heldigvis ikke slik i dag!!! Jeg har jobbet ekstremt hardt med meg selv og i dag er jeg selvsikker som få når det kommer til forholdet mitt, selvsikker NOK når det kommer til meg selv og mitt eget selvbilde. Sjalu finnes jeg ikke. Ikke i det hele tatt.

 

Jeg måtte fortelle mannen om tankene mine. Men jeg måtte også presisere for han at jeg visste tankene mine var irrasjonelle men at jeg ikke klarte å kontrollere meg selv. Det er jo egentlig ikke mennene vi ikke stoler på, det er oss selv. På den måte at vi ikke stoler på at vi er bra nok i massevis for mannen. Det viktigste er at han er klar over dine følelser- slik kan dere jobbe sammen.

 

Første steg er å godta seg selv- Se deg i speilet daglig og finn positive ting ved deg selv i stedet for negative. Uansett hvor flott man er så vil det alltid finnes flottere damer. DU ser ut slik du gjør. Og du er MER enn bra nok!!!!

 

Andre steget er å finne alternative måte til å takle sjalusien. Her måtte jeg få mannen med på laget. Dersom det var nok han skulle, ut på byen, til en kompis etc etc, så måtte han ikke fortelle meg det lenge før. Da fikk jeg laaaang tid til å la tankene kverne om hva som kunne skje og vips!!!: der var kompisbesøket til neste onsdag blitt til en het affære med Linni eller en av de andre damene med digre pupper som peker oppover. Mye bedre om ha bare sa den aktuelle onsdagen at "stikker en tur til ola i kveld om det ikke er noe du har planlagt". Når det kommer plutselig så har man ikke tid til å tenke over svaret og man får mindre tid til svartmaling av verdens flotteste mann Når han kommer hjem et par timer senere så må du tvinge deg selv til å la være å sjekke om mannens hårsveis ligger annerledes nå enn da han dro og derfor anta at han har pulesveis. Det finnes utallige grunner til hvorfor håret ser annerledes ut. Det som er viktig er at han ikke har brukt 3 timer på "grooming" inkl. voksing av ballene i forkant av dette kompisbesøket.

 

 

Du må hvertfall fortelle mannen din om dette. Be han om hjelp og forståelse. Jobb sammen!! Og dersom det ikke går så vær så snill å finn noen andre å prate med for å bearbeide disse tankene. Det er så destruktivt å ha det slik og ingen fortjener å synes så dårlig om seg selv.

 

Klem til deg

[Anonym bruker]

Jeg har samboer sin familie og venner. Men å gå fra regelmessig bekreftelse fra gutter, masse venner, slankere, og et nettverk rundt meg til å være i permisjon hjemme hele dagen, barselgruppe er kun hver 3dje måned, og jeg har fått dårligere selvtilitt. Er nok litt ensom ja. Savner å kunne føle meg bra, ha det gøy, stole på samboer og dra på fest ilag og sende han på fest og at jeg kan kose meg hjemme alene med gode serier imellomtiden.

åpen bhg har de ikke her. Og barseltreff på helsestasjon er bare hver 3dje måned!!!?

Jeg tror mye kunne hjulpet om jeg kom meg ut å ble kjent med folk osv. men er så vanskelig. Men det fjerner ikke hvor grusom jeg ser ut under klærne eller at jeg spyr av å tenke på at somboer er ute på byen og kan gå forbi en sexy dame. Ellers har vi nå dårlig råd og ikke får gjort så mye sosialt som koster. Jeg bare takler ikke egen kropp og utseende og har skaffet på meg et sjalusiproblem jeg ikke hadde før:/

 

Har sjeldent følt meg mere gal enn nå..

[Anonym bruker]

Setter pris på alle svar, tusen takk alle sammen!

Det hjelper å få inn andre tanker for det bidrar jo til å sette ting i sving.

 

Hjertegull,

"God, grant me the serenity to accept the things I cannot change, courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference"

- Den var veldig fin..

Mamaladybug: Fint å høre dine erfaringer, setter pris på det. Det hjelper.

[Anonym bruker]

Mamaladybug: Du som har vært igjennom litt det samme..

Det virker helt umulig.. Og som en lang vei å gå. men jeg vil, jeg vil, jeg vil!!! Det er ekstremt slitsomt og deprimerende. Og det blir bare værre og værre. Det plager meg hver dag og sliter på humøret. Hvordan klarte du å endre tankene dine? Har du noen råd når jeg er litt redd for utroskap men det store problemet er at jeg ikke liker at han går steder der det kan være andre pene damer? Noe som egentlig vil være utenfor døra, på likhuset, og overalt.. Jepp, jeg har et problem. hehe.. Godt å kunne le litt av det også. Og jeg klarer ikke si det til mannen min. Har du noen råd til hvordan man kan klare det uten mannen?

[MamaLadyBug]

Først og fremst tror jeg det er uendelig viktig at du sier det til mannen din! Da kan ha bedre forstå hvorfor og hjelpe til slik at enkelte situasjoner blir mindre uholdbare for deg.

 

Nå er det jo engang sånn at dersom folk vil være utro så trenger det ikke være mørkt. Det finnes mange muligheter gjennom hele dagen. For deg også!!

 

Men siden du absolutt ikke vil involvere mannen så kan det være at du får en litt lang vei å gå. Det er nemlig ikke lett å endre tankemønstret sitt. Dine tidligere erfaringer tilsier jo at menn er utro drittsekker.

 

Det er vanskelig å sette ord på hva jeg gjorde for å endre tankemønsteret mitt.... Det er lenge siden.

 

Ihvertfall... slik startet jeg: Først så måtte jeg bli bedre venn med meg selv og kroppen min. Javel.. så veide jeg litt for mye og javel så var den ene puppen litt større enn den andre. (bl.a) Det var nå engang slik jeg så ut. Dersom jeg ville se annerledes ut så var det opp til meg.

 

Jeg begynte å vise mer hengivenhet overfor mannen min. Tvang meg selv til å smile og ønske god tur. Slike ting responderte han godt på og jeg fikk samme ting tilbake. Tankene var jo der enda men jo flere bevis jeg fikk på at han ville ha meg jo sjeldnere måtte jeg ta meg selv i å tenke på mannen i seng med andre vakre damer.

 

Jeg måtte aktivisere meg selv. Finne på noe. Byturer, venninnebesøk, husvask, gåturer. Gåturer hvor tankene får løpe fritt som regel men som jeg brukte på å fortelle meg selv at jeg er bra nok, mannen min elsker meg, ja det finnes flotte damer overalt men min mann synes jeg er best osv osv. Blei mange gåturer. Gåturer har forresten en god effekt på kroppen også

 

Jeg måtte bli tøffere på soverommet. Jeg måtte bare drite i bilringen og de ujevne puppene. Der også fikk jeg bevis for at det var meg mannen min ville ha. Når man klarer å slippe seg løs så blir alt så mye bedre!!! Jeg blei faktisk så tøff at jeg sendte bilde til mannfolket i arbeidstida.. av meg selv i evas drakt. Trenger jeg å si at middagen blei kald??

 

Det handler om å godta seg selv som man er. Man har aldri noe garanti for at ting kan forandre seg i forholdet men poenget er å vedlikeholde slik at ingen av partene føler de trenger å gå andre steder.

 

Prosessen tar lang ting.... Men det er verdt det. Jeg har full tillit til meg selv i dag. Jeg tror på meg selv, jeg har det godt med meg selv og jeg stoler 100%på mannen min. Tankemønsteret endret seg men jeg vet ikke helt hvordan.... Det endret seg automatisk etter at jeg satte igang tiltak for meg selv. Jeg blei lykkeligere av å føle meg mindre ensom, jeg blei lykkeligere av å glede mannen min og jeg blei lykkeligere av fysisk aktivitet. Og da forsvant de fæle tankene også..

[MamaLadyBug]

Du kan godt sende mld i innboksen min om du vil prate mer om dette. Jeg skal på jobb nå men har tid i kveld når jeg kommer hjem;)

[Anonym bruker]

Jeg fikk helt vondt av innlegget ditt, for mye av det det var som å lese om meg selv. Og enda har jeg aldri hatt en kjæreste som har vært fysisk utro mot meg (mentalt derimot, ja det vil jeg si). Jeg har vært en sjalu drittkjerring - for å si det rett ut - og det sliter både på meg selv, mannen, forholdet vårt, alt. Min ex var kjempeforelska i min beste venninne, og selv om de aldri gjorde noe fysisk så sleit det veldig på meg, siden han da ville være med henne og ikke meg, og det var tydelig for alle, selv om han trodde han skjulte det godt. Han mente jeg var sjalu og gal og ga meg skylden for alt som gikk galt i forholdet vårt. Men senere kom det fram at jeg hadde hatt rett i alt likevel, og det ble slutt.

Jeg har gjort som deg, flyttet tvers over landet fra venner, familie og alt og alle jeg kjenner for å være hos mannen min. Og her bor vi, utenfor allfarvei, og jeg har ikke noe nettverk, ingen jobb og ingen i umiddelbar nærhet. Det er ikke rart vi går på veggen når det blir sånn. Fra å være sosiale, busy vesener, så går vi til å bli stillestående/-sittende, ensomme skapninger, som i grove trekk ikke har annet å gjøre enn å vente på at mannen kommer hjem fra jobb. Trist men sant. Jeg innså det da det plutselig gikk opp for meg at turen på butikken var dagens høydepunkt, fordi jeg da kom meg ut blant andre mennesker og kunne være anonym i en sosial setting igjen.

 

Men så var det dette med sjalusien da. Jeg har veldig liten selvtillit, jeg ser på meg selv osm det styggeste mennesket i verden. Og vekta gjør det ikke stort bedre. Men jeg skjuler meg mest mulig ved å pakke meg inn i store klær (noe som igjen gjør at jeg ser enda større ut, men på en merkelig måte får det meg til å føle meg bedre likevel), og klistrer på et stort smil når jeg skal ut.

Mannen har en jobb som gjør at han ofte er på kundebesøk, og det har gjort meg gal innimellom å tenke at han sikkert er på besøk hos ei skikkelig snelle, og at nå går kanskje hånda hans nedi utringinga hennes, nå sklir den andre oppunder det altfor korte skjørtet hennes, osv osv osv. Samme når han en sjelden gang skulle til en kompis, så så jeg for meg at det var sikkert for å treffe ei dame i smug, og så satt de alle der og lo av meg før de rev av seg klærne og hadde en orgie av de sjeldne. Helt utrolig teite og irrasjonelle tanker, for mannen har aldri gitt meg noen grunn til ikke å stole på han. Men der var jeg altså, og fant til slutt ut at for å redde forholdet mitt så måtte jeg gjøre noen alvorlige grep og ta meg selv i nakken.

 

Første steg var å snakke med mannen (selv om jeg grudde meg som en hund). Jeg skrudde av tvn, satte meg ned og sa at vi måtte snakke om noe alvorlig. Han blei selvsagt kjempestressa og trodde han hadde gjort noe galt. Men jeg fikk i alle fall oppmerksomheten hans 100%, og da jeg fortalte at jeg hadde en problem med sjalusi ble han så letta over at det "bare" var det at han ga meg en klem og sa at han ville gjøre alt i verden for at jeg skulle føle meg trygg til enhver tid.

Og der er vi med det. Når han skal ut har jeg frikort til å ringe han når som helst på kvelden, han sender melding eller ringer når han er på vei hjem. Jeg kan ringe når som helst på dagen, og hvis han sitter i møte, så sender han en melding om akkurat det og så ringer han etterpå. Jeg har tilgang til alt av mail, facebook, mobil osv så jeg kan sjekke hva jeg vil når jeg vil, men jeg har faktisk ikke behov for det (dette var hans forslag og ikke noe jeg ba om).

Nå har det gått ganske lang tid, og jeg merker at behovet for å vite hvor han er og hvem han er sammen med har blitt mye mindre. Jeg ringer han ikke så ofte, og han har kommentert at han savner det faktisk, og at jeg gjerne må ringe når jeg har lyst for han liker å prate med meg.

 

Det andre grepet mitt var å begynne med kostholdsendring og trening. Det nytter ikke med baer en av tingene (for meg i alle fall, som er altfor glad i å sitte og trøstespise), så jeg er strikt med meg selv. Max 2 brødskiver til frokost. Max 2 brødskiver til lunsj. En liten porsjon middag. Masse vann underveis, og absolutt ikke noe godis, kake eller brus. Og så ut å enten gå tur eller tra på treningsstudio (noe jeg er veldig lite glad i, men siden vi bor så avsides så er det nesten tomt der på dagtid, så da går det an innimellom på gode dager). Det fine med trening er at da går tiden fortere, dagen går fortere og som en ekstra belønning blir man i bedre form og får masse frisk luft. Og så føler jeg meg Så mye bedre med meg selv etter en treningsrunde. Trilleturer med vogn er jo også super trening

 

Det tredje var å få meg jobb. Der er jeg ikke i havn enda, er fortsatt arbeidsledig, og jeg gruer meg så innmari til å gå rundt med cv. Hater å føle at jeg tigger om jobb, og hater virkelig å føle meg som en stor og stygg tigger i tillegg, og så føle meg ekstra mislykka når jeg ikke får en jobb jeg har søkt på. Sukk. Men jeg vet at det er det jeg trenger for å kunne få meg et nettverk, så jeg må bare prøve å skyve vekk tankene og heller leve litt utenfor meg i denne perioden. Sukk igjen.

 

Det fjerde var å skape mer kos i hverdagen. Litt koselige ord, "glad i deg", "savner deg", "har lyst på deg" osv. Det tok meg laaang tid å akseptere at han faktisk mener at han har lyst på meg når han sier det, men etter å ha fått en hard en presset opp mot hofta flere ganger etter jeg har fnyst av det, så har jeg begynt å innse at han kanskje mener det Og det varmer i kroppen, det hjelper masse når han sier jeg er pen, når han synes kroppen min er vakker, trass i at den har vært gjennom graviditet og fødsel, og selv om det er noen kilo for mye på den. Vi gir hverandre spontane klemmer i løpet av dagen, og vi holder hverandre nesten alltid i hånden når vi er på butikken, eller lignende. Sånne småting hjelper masse for å holde liv i følelser og romantikk. Hvis du ikke vil fortelle mannen din om sjalusien, så kan du kanskje enten foreslå at dere begynner med mer sånt, eller bare begynne med det selv og se om han følger etter?

 

Tro meg, jeg er langt ifra over mine problemer, men de blir mer og mer overkommelige for hver dag. Jeg får fortsatt et vondt "støt" i kroppen når mannen sier han vil enten på fest, byen, til en kompis eller hva det nå er. Jeg er livredd for at han skal ha det mer moro der enn sammen med meg og så finne seg ei eller annna dame han kan ha det moro med, men jeg vet også at jeg kan ringe han når som helst og få høre at han savner meg, at det er meg han vil komme hjem til, og at det er meg han vil ha. Og det er ofte den mentale kick'en jeg trenger for å kunne sende han i vei med et smil.

 

Jeg synes du har fått mange fine råd og innspill i innleggene over her, og jeg er helt enig i at det nok kunne vært lurt å snakke med noen om problemene dine. Det er sant at snakking ikke gir deg ny kropp, men det kan gi deg et nytt syn på deg selv, og jeg tror i utgangspunktet det er DET du trenger. Jeg hadde nok ikke hatt vondt av det selv heller, men jeg føler nå at jeg begynner å komme på rett spor, og føler at mye ordner seg for meg om jeg bare får meg en jobb og et nettverk.

 

Huff, dette ble langt... Men jeg føler masse med deg, og jeg VET at du kan klare dette! Velg noen gode lagspillere, om det er mannen din, fastlegen din, en psykolog, helsesøster... Men velg noen, jeg tror det er viktig at du har noen å ventilere til når det er vanskelig for deg, og noen som kan glede seg med deg når du har gode dager.

Masse lykke til til deg!!

[Anonym bruker]

Når man opplever, slik du gjorde i ditt forrige forhold, at mannen er utro, så er det naturlig (om enn ikke egentlig fornuftig, for det er mannen og venninnen din som gjorde noe galt bak din rygg) å føle at man ikke er god nok. Og så har vi damer, spesielt, en tendens til å gruble og gruble på sånt, og da kommer plutselig alle våre skavanker opp og blåser seg opp til unormalt store størrelser.

 

Så var du så uheldig å oppleve at han du er sammen med nå kysset andre og løy til deg en måned etter dere ble sammen - noe som var med på å forsterke det negative du opplevde i ditt forrige forhold. Jeg forsvarer på ingen måte at han kysset andre og løy til deg etter at dere nettopp var blitt sammen, men en del menn får panikk når de innser at de nå er i ferd med å bli "fanget" (les, de har truffet en de vet det er alvor med, og som de faktisk ønsker å være sammen med), og så gjør de en del helt idiotiske ting i den prosessen. Men vet du hva, mannen din valgte DEG, og han har valgt DEG i to år nå, og han valgte DEG til å bli mor til sitt barn! Det er DEG han vil være sammen med og leve med! Du sier han er en flott mann på alle måter. Tenk da hvor flott du må være i hans øyne når han har valgt DEG!

 

Du skriver at du ikke hadde problem med sjalusi før disse hendelsene. Det synes jeg er et godt tegn, for det synes jeg betyr at sjalusi ikke nødvendigvis er en del av din natur, men noe som har oppstått av uheldige opplevelser. Dermed kan du også bli kvitt det. Sier ikke at det er enkelt å snu om, men det er mulig!!

 

Vet ikke om jeg forstår deg riktig, men det virker på meg som om kanskje det største problemet ditt nå er at det har skjedd store, store endringer i livet ditt på et tidspunkt hvor du var litt usikker på deg selv. Da blir ting ofte overveldende og ting som ellers ikke er problematisk blir det. Det er naturlig at det kan føles sånn, det er ikke noe galt med deg. Men det er du som må snu det.

Når selvtilliten din fikk en knekk tror jeg det ble en ekstra belastning at du flyttet (ensomhet) og ikke minst alle endringen man går gjennom kroppslig i svangerskap og etter fødsel. Men dette er ting du får gjort noe med!

 

Jeg tror det er kjempeviktig at du blir kjent med andre, og her er det også viktig at mannen din vet hvor viktig dette er for deg siden du ikke var kjent fra før på det stedet dere nå bor. Sett f.eks. opp en lapp på helsestasjonen hvor du søker noen å trille tur med eller ta en kaffe med på dagtid. Du er garantert IKKE alene om å føle på dette ønsket hvis det er barseltreff bare hver 3. måned! Få mannen med ut på tur og/eller få ham til å passe den lille mens du kommer deg ut for å trene litt. Sett deg små mål, at du innen St. Hans skal gå opp på en topp (snakker ikke om høye fjell), eller så og så langt, eller en distanse du går i dag skal du gå litt raskere uten å bli fullt så sliten. Se hvor mange sit-ups, knebøy eller push-ups du greier, og tenk at hvis du greier flere om to måneder så er du fornøyd. Ikke store, urealistiske mål, men små, konkrete og overkommelige mål. Hvis kroppen din føles bedre vil du også føle deg bedre!!

 

Og da sier du sikkert at strekkmerkene og hengepuppene ikke forsvinner. Men vet du hva - strekkmerkene blekner med tiden og blir ikke så synlige! Strammer du opp musklene under, så vil overflaten bli litt glattere også. Nå mens du ammer ser du ikke helt hvordan brystene dine blir etterpå. Bestem deg for at du hver måned skal sette av et lite beløp som du om et halvt år eller til jul skal bruke på et lekkert undertøysett. Ok, så er kanskje brystene ikke så spretne som de var, men de kan se utrolig lekre ut i riktig bh! Og det gjør faktisk noe med din følelse også, da er det lettere å stå foran speilet og se seg selv og si at "ja, ok, det er en del ting jeg kanskje ikke er helt fornøyd med, men ser jeg bort fra det så ser jeg faktisk ganske så bra ut i dette undertøyet".

Det vi kvinner ofte glemmer er at der vi ser skavanker og ting vi er misfornøyde med hos oss selv - der ser mannen KVINNEN og alt som er SEXY med henne. Mannen fokuserer på de delene han liker hos sin kvinne, det er det han bryr seg om, da er hun vakker i hans øyne! Vår utfordring er å greie å se oss selv slik de ser oss Det er en treningssak. Hvis mannen din sier at han liker brystene dine (eller noe annet med deg), se om du greier å tro ham på det, og se om du greier å se det han sier han liker neste gang du står foran speilet. Etter hvert blir det lettere å faktisk se noe av det samme.

 

Jeg tror du trenger å få tilbake en godfølelse med din egen kropp, og det kan man ha selv om den ikke er perfekt. Og du trenger også å få et liv utenom husets fire vegger. Du trenger å finne tilbake til den jenta du var før, som følte seg vel med seg selv. Og da trenger man også å få impulser utenfra, gjøre morsomme ting med venner, bare være sammen med folk man trives med, folk som er positive for deg, folk du har noe til felles med. Jeg er enig med Ladybug, snakk med mannen din. Om du i første omgang ikke greier å fortelle alt om sjalusien, så si at det er viktig for deg å få en omgangskrets og at det er viktig at han vet det og støtter deg.

 

Det med sjalusi er for meg et spørsmål om tillit og valg. De fleste er enige om at det å føle seg sjalu er en vond og egentlig bare bortkastet følelse. Jeg mener at man må velge å stole på mannen. For enten er mannen tro eller så er han utro. Sansynligvis er det ikke mye jeg kan gjøre for å hindre det om han skulle velge å være utro, så jeg orker ikke å bruke krefter på å mistro ham på forhånd før han evt har gjort noe. Hvis jeg mener det er stor sjanse for at en mann kommer til å være utro, ja da stoler jeg ikke på ham, og da har jeg ikke noe å gjøre i et forhold med ham. Men hvis jeg derimot egentlig stoler på ham, så velger jeg å tro at jeg kan stole på ham. Vet ikke om jeg får forklart dette klart nok, men det å ta dette valget gjør det faktisk lettere. Jeg velger å ta som utgangspunkt at han er tro mot meg, og jeg vil ikke forholde meg til at han gjør noe "galt" før jeg evt får holdepunkt for at han faktisk gjør noe galt. Skal jeg gå rundt å være redd for at mannen skal gjøre noe galt da sliter jeg meg selv ut. Så jeg VELGER å stole på ham. Jeg vet at det er dette som er noe av utfordringen din (og vanskeligere når du i øyeblikket ikke føler deg topp selv), men det er et valg. Du har valgt i to år å fortsette et forhold til ham, du valgte på et tidspunkt at selv om han gjorde noe dumt rett etter dere ble sammen så valgte du å stole nok på ham til å forstette forholdet. Du valgte å stole nok på ham til å la ham få bli pappa til ditt barn. Du har allerede tatt de viktigste av de valgene jeg snakker om Nå må du velge å stole på ham i de "mindre" tingene også....

 

Hvis du ser en kjempekjekk mann så vil jeg tro du legger merke til ham, til og med kunne kommentert ham til venninner om dere så ham sammen. Det betyr ikke at du vil være utro med denne mannen. Og på samme måte er det med mannen din, om han ser på en pen dame, så gjør han bare det - han ser. Det betyr ikke at han ønsker seg noe som helst fra den damen. Ute på byen kan han kanskje til og med prate med en pen dame, men det betyr ikke at han gjør eller tenker på noe mer. Og det er deg han velger å komme hjem til, det er deg han vil dele livet sitt med. Tillat deg selv å tro på det. For i hans øyne er du DEN ENE som han har valgt

 

Dette ble langt, men bare fordi jeg virkelig tror at du kan komme deg gjennom den fasen du er i akkurat nå. Du kommer til å få det bra igjen. Du må jobbe bevisst med det, men gradvis så blir det bedre! Vær snill med deg selv i dine egne tanker. Selvfølgelig er kroppen din litt anderledes nå - du har utført et mirakel, du har skapt og båret frem et barn, og nå gjør du alt for dette barnet. Man sier ofte at kroppen endrer seg hele det første året etter et svangerskap, og du er fremdeles full av hormoner som stadig spiller deg et puss både fysisk og psykisk. Men ta tak i de små tingene, søk kontakt så du får et nettverk (der er du jo allerede i gang ), og sett deg små, men konkrete mål på trening.

 

Måten du skriver på viser at du har masse ressurser, så bruk dem

 

Masse, masse lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg ser du har lagt ut innlegg i flere tråder.

Jeg har svart deg i den første..

[Anonym bruker]

For noe flotte svar som har kommet her!! Jeg sliter med det samme og suger til meg rådene. Når mannen kommer hjem fra sjøen skal jeg lage til en god middag og sitte meg ned å snakke med han. tusen takk!!

 

Ikke Hi

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også godt igjen i det du sier. Jeg flyttet også bort fra venner og familie sammen med kjæresten min da jeg ble gravid. Nå bor vi i en liten bygd som er veldig isolert og lite inkluderende for innflyttere. Da jeg var høygravid hadde jeg lagt på meg ca 30 kg, så du kan jo tenke deg hva det gjorde med selvtillitten. Jeg, som du, følte meg feit, slapp i fisken og at puppene hang og slang. Jeg som hadde såå fine pupper før svangerskaper! Det som hjalp meg var å begynne å trene. Det skulle ikke mye til før jeg mistet min første kg. Deretter gikk jeg på lavkarbo i noen uker, som gjorde at jeg mistet enda flere kg. Jeg holdt meg under 20 carb om dagen og det hjalp virkelig! I dag veier jeg 4 kg fra startvekt og det har gjort underverk for selvtillitten. Jeg har fortsatt problemer med å ha sex med mannen min pga jeg ikke føler meg helt vel i mitt eget skinn, men så fort jeg får på meg litt pene klær er jeg mitt gamle jeg. Jeg har fortsatt ikke fått meg et godt nettverk her, men jeg har fått et par venninner, og en kveld sammen med jentene gjør underverker for hvordan du føler deg.

Og jeg tror helt sikkert at sjalusien kun er en følge av hvordan du føler deg. Helt sikker!

Masse lykke til, og vit at du er verken gal eller sprø

[C.L.H85]

Takk for svar. Har lyst å begynne å trene. Veier 84 kg og er 1.73 cm. Fødte for 4 mnd siden. men har alltid slitt med selvbildet, men bare enda mere etter jeg gikk i permisjon, flyttet vekk fra venner og ble mamma.. og fikk en enda styggere kropp som henger.

Men tror jeg hadde følt meg ekkel uansett om jeg trente. har lyst på faste runde pupper og en mage som ikke henger og er full av strekkmerker. Det går jo aldri bort uansett.. :/ Jeg er såppas sjalu at det ikke er bra for meg. Det er ikke sunt. men det går ikke ut over andre og det kontrolerer ikke hverdagen min hele tiden. Men det er en stor del av meg jeg vil bli kvitt. Det er slitsomt, vondt, og tungt og ikke bra for forholdet. Jeg og mannen fortjener bedre.. Jeg vet ikke hvordan jeg få det til å gå vekk.. Aner ikke hva jeg skal gjøre eller hva jeg kan tenke på.

 

 

Du er nok ikke alene Kroppen min er ikke som før og puppene henger... SKIKKELIG! Så liker ikke å vise meg uten bh lenger for å si det sånn. Selv om gubben synes de er fine fortsatt(er jo snill og da). Men... over til sport. Det er 1 år siden jeg fødte og er nå nede på startvekt igjen, du kan ikke regne med at du skal være fiks og fin bare noen få mnd etter fødsel Det blir bedre etter hvert, men greit å tenke litt ekstra på hva og hvor ofte man spiser i hverdagen. Gå mye trilleturer(selv om det er kjedelig) for frisk luft gjør noe med kropp og sjel. Selv om du ikke har råd til ny garderobe kan du kjøpe deg en fin topp eller en bukse som sitter ordentlig, fiks neglene dine hjemme selv, fokuser på egenpleie det hjelper litt på selvtilliten. Ta grep og prøv å kontakte folk, hør med hs om barselgrupper, babysang ect.

Du er ikke alene om slike tanker Du er flott! Du har blitt mor! Ikke glem hva kroppen din har klart Stor klem fra meg