Er det noe du holder hemmelig for psykologen din?

[Anonym bruker]

Hun jeg går hoe er over 60 og kler seg som en fjortis...

Holdt på med insiminasjoner i 3 mnd før jeg fortalte henne det- hun klikket.

Har møtt en mann, sier ikke at vi har sex. Hun vil ikke spørre meg om det.

 

Holder dere andre som går i terapi noe hemmelig?

[Anonym bruker]

Hvorfor holder du ting hemmelig for din psykolog?

Er det ikke meningen hun skal hjelpe deg med det som skjer i livet ditt. Hvordan skal hun kunne hjelpe deg med dine problemer om ikke du dele ting med henne.

 

Tror du trenger bytte psykolog til en du har mer tiltro til.

[Anonym bruker]

Du lurer nok bare deg selv HI, at du holder ting hemmelig for henne, gjør det bare værre for deg selv, hvordan mener du at dere skal "løse flokene" dine om du sitter å holder på ting? Poenget med psykologen er da å bli frisk igjen, og det innebærer full ærlighet og åpenhet.

 

Selv gått i terapi i 5 år.

[Loglady]

Er psykologens klesstil relevant for deg i denne sammenhengen, altså?

[Gjest sommerfuggel i vinterland]

om du skal holde ting skjult fra psykologen din, hvordan forventer du at hun skal kunne hjelpe deg da? Ser faktisk ikke poenget med terapi om man holder igjen informasjon.

 

En psykolog dømmer deg ikke. Dens jobb er å utfordre tankene dine og sette ting i perspektiv. De skal ikke påvirke valgene dine, kun gi deg verktøy til å håndtere ditt eget liv selvstendig. Være en person som kun har DITT beste i fokus, og å være en støttespiller du kan betro deg til uten frykt for at det blir fortalt videre.

[Soon to be mum]

Det spørs hva du mener med om jeg holder noe hemmelig. Jeg forteller ikke absolutt alt som foregår i livet mitt til psykologen min, det er strengt tatt ikke nødvendig. Men jeg er bunnløst ærlig overfor ham om alle mine tanker og følelser og handlinger når det gjelder de tingene som er relatert til mine problemer. Jeg sier alt som det er, også de skikkelig pinlige tingene som jeg aldri forteller andre folk. Det er derfor jeg går hos ham, for å kunne få justert mitt "verdensbilde" og finne ut at de tingene jeg stresser med ikke er så uvanlig eller dumme eller flaue eller hva-det-nå-enn-er likevel.

 

Jeg kjenner jeg reagerer litt på at du sier hun "klikket" når du fortalte at du drev med inseminasjon... Hvorfor i all verden gjorde hun det??? Det er ikke hennes sak å ha noen mening om slike valg du tar i ditt liv i det hele tatt. DET mener jeg. Hun skal ikke presse sine meninger på deg. Eller var det slik at hun "klikket" fordi du ikke hadde fortalt dette på hele 3 måneder...? Det er i så fall like galt. Hun burde i så fall gå i seg selv og tenke over hva som er årsaken til at du ikke har fortalt henne dette før det var gått så lang tid.

 

Dere to har helt klart et "forhold" som ikke fungerer slik det skal, så begge to bør revurdere hva som skjer. Kanskje kan dere få det til å fungere, eller så bør du bytte psykolog. Men det er nå min mening. Du bør definitivt ha en psykolog som du føler du kan stole på, og som du kan si alt til å uten å være redd for å bli møtt med fordømmelser og formaninger.

[Anonym bruker]

Hun jeg går hoe er over 60 og kler seg som en fjortis...

Holdt på med insiminasjoner i 3 mnd før jeg fortalte henne det- hun klikket.

Har møtt en mann, sier ikke at vi har sex. Hun vil ikke spørre meg om det.

 

Holder dere andre som går i terapi noe hemmelig?

 

Ja jeg er ikke ærlig om hvor stor lysten min til å dø egentlig er.

Jeg kommer ikke til å ta selvmord for barna har bare meg og jeg vil ikke de skal vokse opp i institusjon (diagnosebarn) og/eller fosterhjem.

Vil ikke at de skal slite fordi jeg ikke orker å slite lengre.

 

Men jeg drømmer om å få vite jeg har en dødelig sykdom eller bli påkjørt eller noe (altså i ren ulykke) så jeg slipper mer og ikke kan klandres for det.

Samtidig er jeg redd at noe slikt skulle skje for igjen så er det barna,

14 år til før jeg kan gi slipp tidligst

 

Jeg forteller ikke at jeg er så langt nede for da blir jeg lagt inn og 1, jeg har angst for sykehus, klarer ikke sove om jeg ikke er hjemme hos meg selv også videre, 2 barna må plasseres hos fremmede mens jeg er der og det er jo helt klart at jeg ikke ville bli noe annet en stresset til himmelen av å ikke vite at de er trygge og har det godt.

Innleggelse ville rett og slett tatt drepen på meg og virke fult mot sin mening.

 

Men hvorfor skal du holde hemmelig at du har type eller at du har sex også videre, er ikke nødvendig å fortelle alt heller men å holde det hemmelig?

[Anonym bruker]

Er visst flere her som burde bytte psykolog. Er fullt mulig det, hvis man har så lite tillit til den man allerede har.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri hatt tiltro og tillitt til psykologen min.Hver gang vi hadde samtale,glodde han på hele kroppen min.Han var int.i alt annet enn å hjelpe meg.Etter 2,3 timer sluttet jeg å gå til han. Han så ut som en kåt jævel,som trengte hjelp selv...

[Anonym bruker]

æsj,så ekkelt

[siljeas]

er vel forskjellige grunner til hvorfor man ikke forteller psykologen/terapauten sin alt vel?? hva er det for noe det her med å snakke nedsettende om noen fordi de ikke forteller alt til et menneske?? forteller dere andre alltid sannheten om alt??

 

jeg har gått til psykologer/terapauter i mange år, begynner å nærme seg ti år nå... og jeg forteller heller aldri alt. når man driver å bytter fra psykolog til psykolog, så føles det ikke alltid like lett å skulle betro seg på nytt hele tiden til nye mennesker. første terapauten min fortalte jeg nesten alt til, men den jeg skal begynne hos nå kommer ikke til å vite alt. fordi det vil ta lang lang tid før jeg kan stole på noen til å fortelle alt. jeg buser aldri ut med alle problemene mine til de som er der for å høre på. for alt jeg vet, kan hun plutselig slutte og jeg må få en ny å prate med... og noen ting kan være skikkelig vonde å skulle dele alt om.

[Gjest Sensitiv har blitt mamma!]

Hun jeg går hoe er over 60 og kler seg som en fjortis...

Holdt på med insiminasjoner i 3 mnd før jeg fortalte henne det- hun klikket.

Har møtt en mann, sier ikke at vi har sex. Hun vil ikke spørre meg om det.

 

Holder dere andre som går i terapi noe hemmelig?

 

Ja jeg er ikke ærlig om hvor stor lysten min til å dø egentlig er.

Jeg kommer ikke til å ta selvmord for barna har bare meg og jeg vil ikke de skal vokse opp i institusjon (diagnosebarn) og/eller fosterhjem.

Vil ikke at de skal slite fordi jeg ikke orker å slite lengre.

 

Men jeg drømmer om å få vite jeg har en dødelig sykdom eller bli påkjørt eller noe (altså i ren ulykke) så jeg slipper mer og ikke kan klandres for det.

Samtidig er jeg redd at noe slikt skulle skje for igjen så er det barna,

14 år til før jeg kan gi slipp tidligst

 

Jeg forteller ikke at jeg er så langt nede for da blir jeg lagt inn og 1, jeg har angst for sykehus, klarer ikke sove om jeg ikke er hjemme hos meg selv også videre, 2 barna må plasseres hos fremmede mens jeg er der og det er jo helt klart at jeg ikke ville bli noe annet en stresset til himmelen av å ikke vite at de er trygge og har det godt.

Innleggelse ville rett og slett tatt drepen på meg og virke fult mot sin mening.

 

Men hvorfor skal du holde hemmelig at du har type eller at du har sex også videre, er ikke nødvendig å fortelle alt heller men å holde det hemmelig?

 

Hei! Jeg fikk fryktelig vondt av deg når jeg leste innlegget ditt! Du må ha det forferdelig. All medfølelse med deg. Godt at du er sterk, tar vare på barna dine - og at du sier du ikke kan ta selvmord nå. Du må aldri ta selvmord! Du må aldri gi opp!!! Livet ditt kan endres, bli bedre. Og du har heldigvis barna dine!

 

Jeg hadde det ikke lett tidligere. Men det kan ikke sammenlignes med hvordan du har det. Men nå har jeg det veldig bra! Jeg kunne aldri tatt selvmord. Aldri. Har alltid elsket livet. Du må ha det utrolig tøft når du har de tankene du beskrev. Du må gjerne sende meg en mail. Vil gjerne snakke med deg, hjelpe deg.

[Virginia.]

Det spørs hva du mener med om jeg holder noe hemmelig. Jeg forteller ikke absolutt alt som foregår i livet mitt til psykologen min, det er strengt tatt ikke nødvendig. Men jeg er bunnløst ærlig overfor ham om alle mine tanker og følelser og handlinger når det gjelder de tingene som er relatert til mine problemer. Jeg sier alt som det er, også de skikkelig pinlige tingene som jeg aldri forteller andre folk. Det er derfor jeg går hos ham, for å kunne få justert mitt "verdensbilde" og finne ut at de tingene jeg stresser med ikke er så uvanlig eller dumme eller flaue eller hva-det-nå-enn-er likevel.

 

Jeg kjenner jeg reagerer litt på at du sier hun "klikket" når du fortalte at du drev med inseminasjon... Hvorfor i all verden gjorde hun det??? Det er ikke hennes sak å ha noen mening om slike valg du tar i ditt liv i det hele tatt. DET mener jeg. Hun skal ikke presse sine meninger på deg. Eller var det slik at hun "klikket" fordi du ikke hadde fortalt dette på hele 3 måneder...? Det er i så fall like galt. Hun burde i så fall gå i seg selv og tenke over hva som er årsaken til at du ikke har fortalt henne dette før det var gått så lang tid.

 

Dere to har helt klart et "forhold" som ikke fungerer slik det skal, så begge to bør revurdere hva som skjer. Kanskje kan dere få det til å fungere, eller så bør du bytte psykolog. Men det er nå min mening. Du bør definitivt ha en psykolog som du føler du kan stole på, og som du kan si alt til å uten å være redd for å bli møtt med fordømmelser og formaninger.

 

Helt enig i at det er vanlig å fortelle en psykolog det som er aktuelt, men ikke alt annet som ikke er relevant.

 

Jeg reagerer derimot på at du trekker konklusjonen at psykologen burde gå i seg selv dersom hun har blitt irritert ( eller "klikket" som HI skriver) fordi pasienten har tilbakeholdt noe viktig. Jeg antar at psykologen i så fall har sine grunner, enten fordi det var viktig å fortelle av hensyn til fremdriften i behandlingen og fordi en blir følelsesmessig påvirket av hormoner, eller fordi pasienten har en alvorlig diagnose som gjør at barn ikke er tilrådelig på nåværende tidpunkt.

 

I de fleste tilfeller vil pasienten være i sin fulle rett til å holde tilbake det han eller hun vil, siden det kun går ut over dem selv.

Dersom det som holdes tilbake derimot går ut over andre fordi det ikke nevnes, så vil det være alvorlig og ulovlig.

 

Et eksempel kan her være rusmisbruk under svangerskap, som pasienten ikke ber om hjelp for.

[Anonym bruker]

Jeg forteller heller ikke alt til min psykolog. Selv om jeg egentlig vet at jeg burde det, for det er vell derfor man går der? få orden på sine tanker.

 

Tinger er rett og slett, jeg har brent meg på andre offentlige ting. Har fortalt noe ærlig som en burde være åpent om, men så ble det bare ett RENT Helvete! Frykt om å spørre om hjelp, når det er der en skal spørre om hjelp Den erfaringen fikk både jeg og min samboer erfart, nei det er ikke barnevernet som gjorde den feilen. Så det har egentlig ikke noe med de å gjøre.

 

En psykolog har jo taushetsplikt, men i enkelte saker så har de ikke.

Det er ikke noe som har med barnet mitt å gjøre, men rett og slett min fortid (som han psykologen min vet om) men det han ikke vet er. Hvor mange ganger jeg ønsker å dø, der jeg bare skulle fått en uheldbredig sykdom, bli påkjørt, skutt ett eller annet. Dette høres kanskje sykt ut å ha sånne tanker, selvfølgelig har jeg problemer med meg selv, men denne hemmeligheten vet ikke han en gang om, i min familie og venners nærvær, er jeg en glad og tullete person. ikke overdrevent, for jeg har mine høyde punkter der jeg er fornøyd, men er jeg alene så komme alle mine dystre tanker. Dette har pågått i en del år- Innerst inne ønsker jeg ikke å dø, jeg vet hva det kan medføre for de som er rundt meg. Hadde en svært nær venn som tok livet sitt, å dette gjorde vondt for meg.

 

Det jeg frykter, er at vist jeg forteller dette. Så vil de prøve å få vekk barnet mitt, ihvertfall innblande bv i dette eller noe. Kan være at jeg bare er paranoid, men jeg tørr bare ikke å ta sjansen, det ville knust meg ennå mer. redd for hva de vil tenke og osv. æsj, skal ikke være lett, men jeg velger foreløbig å holde dette for meg selv. Kom på at jeg har EN venn som vet dette, å hun stoler jeg mer på.

 

Dette kan være en av grunnene til at enkelte ikke tørr å fortelle alt til sin psykolog, til og med om sånne alvorlige ting. Er gjerne redd for å bli sett på som ustabil, om dette er bra for barnet å ha en sånn mor og osv. Selv om barnet ikke trenger å lide noe nød. For jeg har aldri sittet å grinet fram for barnet mitt på grunn av dette, eller noe som helst.

[Anonym bruker]

Jeg gikk til psykolog bare en kort periode ift et rehabopplegg. Klarte ikke være ærlig med han. Snakket kun om at jeg var utbrent (symptomer osv) og litt om hva som hadde skjedd på jobben som gjorde at jeg ble utbrent, MEN.. min historie strekker seg tilbake til barndommen, som han aldri spurte om og jeg hadde nok heller ikke fortalt, for tilliten min var nesten fraværende (altså tilliten til at han kunne hjelp meg, han var RAR).

 

Det er ikke bare å bytte psykolog, som noen sier. Ja, man har rettigheter, men det hjelper lite når ventelistene er 6-12 mnd!