klarer ikke å kose meg i permisjonen

[Anonym bruker]

jeg har nå vært hjemme 8 mnd med mitt barn og jeg holder seriøst på å klikke. Jeg er ikke glad en plass...av og til kan jeg ønske at h*n ikke var født eller at jeg adopterte vekk.

Syns det er ett slit uten like. Bærer også ett utrolig hat til bf som satt meg i denne situasjonen med å være alene men han kunne gå å leke familie med noen andre. Jeg føler meg så snurt for en familie.

Savner så det livet jeg hadde før jeg fikk barn, altså jeg er glad i barnet men trives så absolutt ikke å gå hjemme dag og ut og dag inn å egentlig kun ha ett forhold til pc'en som ett vindu ut!

 

må bare få ut litt frustrasjon..og det verste er at jeg har 4 mnd permisjon igjen. Gleder meg som bare det til barnehagestart og jeg ikke skal være hjemme med noen jeg ikke skjønner meg på...trives så absolutt ikke nå.

 

Har sikkert bare mangel på søvn og helt utslitt..men fy faen hvor jeg hater BF!!

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Har du tenkt over at det kanskje ikke er barnet og permisjonen i seg selv som er ille, men at det er savnet etter familie, hatet til bf og tapte drømmer som gjør at du mistrives akkurat nå?

Jeg sier ikke at det er slik, men det kan være så om du tenker deg litt om.

 

Og så skal det sies at det å være hjemme med baby ikke er favoritt-tiden til alle. Noen liker babyer og det å være hjemme, andre liker best tiden med litt større barn og det å kunne jobbe.

 

Jeg håper du finner tilbake til deg selv og til gleden når ting går seg til. Om du ikke gjør det så er det ingen skam å søke hjelp hos helsesøster, fastlege eller andre du stoler på.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det er noen trøst, men jeg kunne heller ikke fordra å gå hjemme i permisjon, selv om jeg hadde mannen min og han gjorde sin del av jobben. å gå i permisjon kan være en utrolig slitsom, frustrerende og kjedelig jobb som man må gjennom samme om man vil eller ikke. Det gjør deg ikke til noen dårlig mor. Det er fult mulig både å elske barnet og å gi det nær perfekte oppvekstforhold selv om man ikke trives i rollen som hjemmeværende mor. Trøst deg med at det blir bedre. Det blir mer søvn etter hvert, barnet blir enklere å forstå og begynner etter hvert å gi noe tilbake til deg.

 

Gå på de siste 4 måndene og gled deg til jobben er gjort. 4 månder høres mye ut nå, men det er overkomlig. Lykke til.

[Gjest Heartbroken]

Fødselspermisjon er jo et tilbud og ikke tvang, så hvis det er mulig for deg å få barnet ditt i barnehage og komme deg litt ut i jobb så hadde dere kanskje fått det bedre?

 

Jeg skjønner at bitterheten ovenfor bf er stort, men det er dessverre ikke noe du kan gjøre for å endre den situasjonen.

 

Jeg håper at du snakker med helsestasjonen e.l. for å få hjelp til å sortere tankene dine. Det er trist at en periode i livet som burde være god og fylt med glede, blir overskygget av de tunge tankene, så jeg håper virkelig du får hjelp.

 

Lykke til

[Lilje Sille ♀♀♂]

Høres ut som en depresjon? Har du noen som kan avlaste deg litt med babyen? Har du noen som du kan spørre om å ta med mini på en trilletur f.eks, så du får litt søvn?

 

Uansett, lykke til og håper det ordner seg når du kommer ut i jobb om ikke før!