Jeg er min verste fiende. Et langt "dagbokinnlegg".

[Anonym bruker]

Det har jeg alltid vært.

 

Jeg har nok litt sosial angst uten at jeg er utredet for det. Jeg har venner, men jeg klarer ikke å slappe av med dem, jeg er så anspent. Alt av sosial samhandling er noe jeg gjør men som jeg anser som energikrevende og et ork, ikke noe jeg liker. Jeg tenker lenge og ofte over alt det dumme jeg sa eller gjorde, til dem eller andre. Den hendelsen med den dama jeg ikke husker navnet på for to år siden der jeg dummet meg ut, det er med i tankene nesten hver dag føles det ut som. Generelt sett så er det alle disse negative hendelsene med det jeg har gjort som svirrer rundt i topplokket til en hver tid. Hvor uintelligent jeg er, og hva folk tenker om meg. Jeg er anspent når jeg er sammen med barnet mitt ute eller hos andre, fordi jeg føler folk ser på meg og gjør seg opp tanker om at jeg er en dårlig mor. Jeg snapper opp negative undertoner med en gang, og da får jeg med en gang tanker om hva jeg har gjort for at det skal bli slik, og hvor misfornøyd den eller de andre er om meg. Kanskje den eneste jeg klarer å ikke henge meg opp i slikt ved, er mannen min. Derfor må han gjennomgå litt ekstra, han er den eneste jeg kan vise hvem jeg er til, og jeg føler at jeg i perioder har omtent tvangstanker om å kommentere alt det dumme han gjør osv, og så fort det har plumpet ut av munnen min så angrer jeg, for uten han hadde jeg jo vært fortapt. Jeg tenker at om det blir slutt en gang så kommer jeg til å være en av de damene som ex-mennene går å prater om av sine kontrollerende, manipulerende og kritiserende kvinner de bare er overlykkelig over å bli kvitt. I perioder er jeg deprimert, og så lite som et hint til en negativ kommentar eller noe jeg tolker som negativt, kan gjøre at jeg tar til tårene, jeg kjenner de uansett presse på omtrent hele tiden. Depressive perioder har jeg hatt helt fra jeg var tenåring uten at jeg noensinne har vært til lege eller psykolog for det, og før jeg fikk barn hadde jeg planlagt hvordan jeg skulle ta mitt eget liv om det ble for ille. Frykten for hva døden egentlig betyr er vel kanskje grunnen til at det ikke er gjort allerede. Istede har jeg heller bare skadet meg selv på steder der ingen kan se det eller tenker over det, og ikke en sjel vet at jeg har gjort det.

 

I tillegg tenker jeg stadig på hva som er meningen med livet. Vi skal jo alle dø en gang, hva er poenget med å bare få tiden og dagene til å gå, jobbe og slite, for å så bare dø likevel. Jeg føler ikke det er verdt det.

 

Jeg kan ikke forlate barnet mitt og mannen min. Det vet jeg. Jeg kan ikke la mannen min sitte igjen med alt ansvaret for barnet vårt, han er verdens snilleste, og fortjener ikke det. Aller verst er det for barnet vårt. Jeg kan ikke la ungen vokse opp uten mor, eller uten å ha kjent sin biologiske mor (er bare snart to år enda), jeg har vokst opp med bare en foredler selv så jeg vet hvor vondt det kan være, og om jeg skulle ha valgt det selv ville nok det vært enda vanskeligere. Selv om jeg ikke har så mye å tilby barnet, det tror jeg likevel er mindre vondt enn alternativet. Det er ganske ofte at jeg føler det å være mor er mer negativt enn positivt også, desverre, problemet ligger nok hos meg. Jeg gjør alt en mor skal, men det gir meg lite glede, og liten morsfølelse. Og jeg kjenner jeg blir litt sint på meg selv for å få ha barn, fordi det er barnet og denne situasjonen pga barnet som gjør at jeg ikke har løsningen om å dra dersom det skulle bli vanskeligere lengre. Sint for at jeg kommet opp i denne situasjonen, latt meg rive med, men likevel ender jeg jo opp like ulykkelig, men uten "valgmuligheter".

 

Akkurat nå har jeg det ganske greit. Objektivt sett er jeg en blid, høflig og hensynsfull person for de fleste som kjenner overflaten, og bare mannen vet hva slags dritt som skjuler seg under og hva slags person jeg egentlig er, det kan folk merke litt om de kommer for nær meg ellers også så det må jeg for all del prøve å unngå. Men det skjedde en episode i dag som gjør at jeg ved å tenke på det lar tårene renne, bare en helt tåpelig ting som gjorde at jeg oppfattet at noen var misfornøyd med ting jeg har sagt og gjort. Jeg vet hvor langt jeg kan falle, og jeg skulle ønske at jeg hadde kunnet glemme alt det andre om konsekvensene av min død for min nærmeste familie og hva de måtte tenke om meg, og bare slippe å noensinne ta stilling til noe som helst mer. Jeg vet jo folk ville blitt lei seg, men det er mange som godt kunne brydd seg litt mer fra før av også. Jeg vet jo at det hadde gått over for dem. Men det er mannen og barnet da. Jeg er fortvilet over situasjonen min.

 

Vet egentlig ikke hvor jeg vil med dette, ble litt mer som et åpent dagbokinnlegg, lufter følelsene litt. Selv om jeg som har alt og et "perfekt" liv ikke burde ha lov til å føle det slik jeg føler det. Håper likevel ingen andre har det slik som meg, selv om jeg vet at det er mer enn nok av oss.

[Loglady]

Jeg tenker at du ville hatt stor nytte av å gå i terapi. Men du må finne den rette terapien for deg.

[Anonym bruker]

Høres litt ut som meg før. Jeg hadde nok sosial angst og stemmer inni meg som fortalte meg at jeg ikke var bra nok. Følte også at jeg visste hva andre mente om meg, og det var alltid negativt :-/

 

Vet ikke helt hvordan jeg kom meg gjennom det, men det handler mye om å tvinge de innvendige stemmene til å si noe positivt istedet. Fortelle deg selv at du er bra nok, at andre synes du er bra nok, osv.

 

Jeg har også alltid hatt et stort rødmeproblem (rødmer selvom jeg ikke er flau, men kan rødme om det skjer noe uventet eller om jeg plutselig møter en bekjent når jeg går i egne tanker osv..) noe som selvfølgelig ikke hjelper på sosial angst Jeg begynte med selvhypnose i går, men litt tidlig å si om det hjelper enda..

 

Uansett: DU ER BRA NOK <3 Du fortjener å få det bedre, og det er mulig å bli kvitt de "gnagerne" i hodet. Det er ingen skam å søke hjelp! Jeg har selv gått til psykolog, men vi hadde så dårlig kjemi, så følte ikke at det hjalp meg.

[Anonym bruker]

Jeg har også et rødmeproblem, akkurat slik du beskriver det! Har vurdert operasjon, men så tenker jeg også at det er så mye "annet" å ta tak i hos meg at det liksom ikke er noe vits i. Samme med det jeg beskriver i innlegget mitt, det er så mye å ta tak i, og jeg tror nok ikke jeg noen gang vil klare å komme meg til behandling, det er en dørstokkmil å komme seg dit. Når jeg har det som verst så tenker jeg bare på den enkle utgangen, og når det går bedre så tenker jeg at jeg er jo ganske normal i grunn og ikke behøver hjelp. Jeg har heller ikke tro på at noen skal kunne klare å snu tankemønsteret mitt, jeg har vært som jeg er nå hele livet, helt fra jeg kan huske tilbake til mine tenåringsår.

 

HI