Er veldig langt nede og trenger sårt råd....

[Hot Midget !]

Før jeg vil skrive hva det gjelder, vil jeg be dere som leser dette og enten være på ett vennlig nivå og prøve og hjelpe meg, eller la være og svare... Hodet sprenger av tanker, kroppen er fyllt opp av alle slags typer følelser. Jeg er veldig emosjonell og sårbar til det meste om dagen, og direkte slemme og stygge ord mot meg nå vil gjøre meg enda svakere...

 

Vet ikke helt hvordan jeg skal formidle meg. Skal prøve og forklare meg på en ryddig måte selvom tankene er på kaotisk nivå.

Vet at der er sjanse for at ett par vil forstå hvem jeg er (har venner som bruker forumet), men det får gå seg til, for jeg trenger hjelp, sånn jeg kan bli sterk for meg selv og min nydelige familie. Ingenting i hele verden betyr mer enn og være frisk, og bo sammen med mine barn og samboer som jeg elsker over alt.

 

Jeg har to flotte, friske, sunne, glade og trygge barn på 3 og 7 år. Jeg har en nydelig samboer jeg er forlovet med som vil meg alt vel. Jeg er 27 år og har hele livet foran meg.

 

Jeg er født positiv, jeg ser gleder i små ting. Jeg finner alltid utveier når jeg møter problemer. Jeg er somregel blid, jeg er tøysete og litt klovnete. Jeg er en streng, men rettferdig mor. Jeg er en god venn og jeg har mange gode, nære venninner som har stått trofast ved min side alt i fra 4-20 år. Jeg har foreldre som er glad i meg og stiller opp for meg og barna. Jeg er en god mamma som bruker så mye tid og ressurser jeg kan for mine to små. Jeg har en samboer ved min side som elsker meg og er en utrolig grei, avbalansert og trygg mann. Vi har nylig kjøpt hus sammen. Vi har begge jobber vi trives i og tilsammen tjener vi greit.

 

" Hva er problemet ditt egentlig "?? Tenker du muligens.

Ja, hva er problemet mitt? Jeg mangler jo ingenting..!?

 

Men jeg har ett problem. og det ligger i meg selv, og kun meg.

Ikke noen konkrete midler utenifra kan ta bort det som kommer snikende hver eneste måned og ødelegger hele meg og gjør meg til ett følelsesvrak i sammenhengende 2-5 dager. Jeg har nylig fått min diagnose.. Jeg lider av PMS, av kraftig type. Disse svarte-dagene som jeg kaller dem for, kommer helt plutselig og feier meg ned som ett tog. Jeg mister meg selv og alt jeg står for. Positive tanker blir negative. Latter blir til tårer. Tolmodighet blir til sinne. Alt som vanligvis får meg til og boble over av glede skiftes ut med en tristhet og ensomhet som ikke kan beskrives.. Det er bare meg i hele verden. Empatien og evnen til og se andre mennesker viskes vekk og egoisme kommer uanmeldt. Jeg er langt nede.. Det er meg mot verden og verden mot meg.

 

Jeg har som min lege sier, vært igjennom mer enn de fleste på min alder, når det kommer til det psykiske plan. Men jeg er ett grovt eksempel på at psykisk sykdom kan ramme ALLE! Jeg har hatt en trygg og god oppvekst. Jeg har aldri blitt mishandlet ved noen form. Sett bortifra mobbing 3 år på ungdomsskolen og tap av besteforeldre, har mitt liv "danst på roser".

 

....Frem til for 7 år siden. Jeg fødte min datter da jeg nylig var blitt 20. Jeg forguder barn og gledet meg over og skulle bli mamma. Jeg visste jeg skulle bli alenemamma, men det hindret ikke min lykke. Der vokste ett lite liv inni meg<3 Jenta mi ble født på termindag. Frisk, nydelig og veldig velkommen. Jeg hadde en tung og lang fødsel, hvor jeg mistet mye blod. jeg var tumlete i hodet fra første stund. Etter to dager på barsel ble jeg grinete og hissig, og jordmødrene ble bekymret. De forsto raskt at dette var mer enn barseltårer. Da jeg plutselig slengte ett glass med vann i veggen, tilkalte de psykiater. Etter en 20 minutters samtale hvor jeg forsvant mer og mer inn i meg selv og ikke lengre greide og svare adekvat, kunne han kokludere med at jeg hadde falt inn i en psykose. Diagnose: akutt forbigående psykose. Helt uanmeldt og plutselig. Fra og være en oppegående og frisk ungdom til og føde ett barn- til og bli syk. Farlig syk. Hva skjedde? Fødselsdepresjoner er vanlige. Fødselspsykose er en tilstand som (heldigvis) rammer kun 0,1 % av alle fødende. Ingen forsto hva som foregikk. Jordmødre klødde seg i hodene. Foreldrene mine var rådville. En barnepleier gråt for den unge nybakte mammaen i en så fotvilt situasjon.

 

Jeg fikk aldri reise hjem med jenta mi. Jeg ble isteden overført til psykiatrisk avdeling. Takket være fantastiske foreldre har jeg omsorgen for min nydelige datter den dag i dag. De tok henne med seg hjem fra barsel den dagen.

 

Jeg kunne skrevet bok om min opplevelse som psykotisk og veien ut. Noen av dere føler nok allerede jeg skriver bok her. Jeg har en tendens til og skrive litt vel langt og detaljert. Men jeg kan avslutte dette temaet med og si at jeg ble syk av at kroppen min taklet ikke det store hormonutslippet som er i en fødsel. Den gangen trodde vi det skjedde pga en traumatisk fødsel med blodtap. Men etter og ha født min sønn 4 år senere, forsto vi at dette var noe jeg bare hadde anlegg for. Ny runde med tvangsinnlegging, medisiner, tapt babytid og dype depresjoner.

 

Igjen, takket være foreldre og samboeren min, som er pappa til min yngste, er jeg her jeg er i dag. Jeg lever, jeg bor hjemme. Jeg har begge barn og samboer, jeg er takknemlig for alt jeg har og for at jeg har klart meg veldig bra, til tross for og være svært uheldig i utgangspunktet.

 

Jeg var hjemmeværende med sønnen min til nå i høst da han var 2,5 år. Da var jeg endelig helt, helt god igjen på alle nivå. Det og gå gjennom en psykose er en veldig stor belastning for hjernen. Hjernen spinner høyt under prosessen og når en da kommer "ned på bakken" igjen, er hjernen så tappet at en blir dypt deprimert. Folk har forskjellige symptomer når de er i psykose. Jeg for min del så, hørte, smakte og luktet ting som ikke var reelle. Jeg var paranoid og trodde de ansatte på psyk hadde en plan om og ta livet mitt. Det og være psykotisk oppleves som ett vondt mareritt du ikke våkner opp av. Mye vondt skjer inni deg, mens du tror det er menneskene rundt deg som gjør alt det vonde. Du har ikke kontakt med den ekte omverden, overhodet. Jeg ble aldri innlagt for jeg var farlig, men for og selv bli skånet mot inntrykk. Og etter medisiner, samtaler og tid ble jeg god og sterk igjen.

 

August 2011 begynte jeg i full jobb. Det var STORT for meg. Nå mestret jeg ikke bare livet som mamma, kjæreste og husmor, jeg greide hele A4 pakka, jeg var som alle andre igjen! Jeg fikk selvtilliten tilbake, endelig kunne jeg leve slik samfunnet forventer at alle skal gjøre. Og det føltes godt.

 

Jeg har min stilling enda og jeg har en jobb jeg elsker. Jeg hadde noen uker med sykemelding i Oktober for og hente inn meg selv etter mye stress. Men så var jeg tilbake igjen til 100% igjen i Januar og har vært det til nå.

 

Jeg er nå sykemeldt igjen og vet ikke når tid jeg blir sterk til og klare og jobbe igjen. Det kan være snakk om 2 uker, det kan være snakk om 1 år! Jeg er utrolig stresset pga situasjonen jeg sitter i pga vi har kjøpt hus med ett lån som skal betales på. Vi trenger to inntekter for og faktisk ha ett hus. Ja vi bor i Norge og der finnes ordninger. Det værste for meg er nok ikke egentlig om pengene strekker til. Det sitter nok mest i følelsen av og føle seg mislykket fordi jeg ikke mestrer arb.livet. Vi skal flytte til en annen kommune. Jeg skal bytte jobb. Jeg er avhengig av gode refferanser for og få ny jobb. Hvem vil ansette en person som har vært så mye borte?

 

Jeg har en lege som er helt fantastisk! Hun gir meg mye hjelp og støtte om dagene, jeg går til henne ca en dag i uken. Jeg startet også hos psykolog tirsdag forrige uke, og når fredagen da kom etter ble jeg sykemeldt hos legen. For en uke, så skal vi ta det fra der. Det var også fredag jeg fikk diagnosen sterk PMS. Mye falt på plass for meg. For jeg er som nevnt tidlig i innlegget svært oppegående vanligvis, men disse få dagene i måneden ødelegger svært mye for meg og min funksjon til og takle andre ting enn familie og litt sosial omgang med venner. Kombinasjonen med og ha barn og være i arbeid blir for mye disse dagene.

 

Jeg er stresset opp til ørene her jeg sitter og skriver på dinbaby klokka halv 3 på natten. Tankene kverner i hodet. Jeg er stuptrøtt, men hjernen vil ikke falle til ro. Det bekymrer meg. Sist jeg hadde ett slik tanke kaos var tiden rett før psykosene jeg fallt inn i. Jeg er egentlig ikke redd for om jeg begynner og bli psykotisk. Men tanken skremmer meg og jeg får mye flashbacks til ett tema jeg egentlig har lagt bak meg.

 

Tviler på det er mange som har lest hele dette syyykt lange innlegget. Og egentlig vet jeg ikke hvor jeg vil med det heller. Men jeg har ihvertfall fått ut mye tanker, og det gjør godt. Skriving er terapi for meg. Så om ingen har noe spesielt og si til meg, har jeg ihvertfall informert noen om alvorlige hendelser som plutselig kan oppstå hos alle mennesker. Unge og eldre.

 

Setter uansett enormt stor pris på om der er noen som har innspill og komme med til meg. Erfaringer rundt det jeg sliter med. Og tips og råd rundt tema. Jeg er litt rådvill for hva som vil komme til og skje videre...

 

Takk for meg, og ha en god natt.

[Gjest Hemmeliganonym]

Har nå lest hele innlegget, men har dessverre ikke noen innspill eller råd, men håper virkelig det ordner seg for deg og sender deg en stor klem!

[Anonym bruker]

En klem til deg, psykosøster. Jeg fikk til slutt diagnosen Bipolar, men nå jobber vi oss egentlig vekk fra den igjen. Jeg er faktisk svært påtakelig påvirket i dager rundt eggeløsning og menstruasjon, men dette har aldri vært noe tema. Det skal jeg nevne ved neste samtale.

 

Ellers vil jeg bare berolige med at jeg også har vært nervøs i forhold til jobb og andre forhold fordi jeg har vært i en noe lignende situasjon som deg. Men jeg er blitt nærmere 40 nå, og det har alltid ordnet seg! Nå sitter jeg våken av årsaker som har med graviditet å gjøre, og gruer meg litt til barseltiden, pga tidligere erfaringer. Men denne gangen har jeg fullt opp med helsepersonell som skal gripe inn ved de minste tidlige tegn på at noe er galt. Så jeg regner med at jeg skal komme meg gjennom dette også.

 

Lykke til til oss!

[dorri]

Sender deg en stor god klem:) det er det eneste jeg kan gjøre. Tårene triller her, og jeg leste selvfølgelig hele innlegget ditt. Håper virkelig det ordner seg for deg. Det fortjener du. Du er ærlig, ydmyk og åpen i en situasjon der de aller fleste ville lukket seg langt langt inne. Til og med allerede i sine egne tanker, det er flott at du skriver dette og bruker skrivingen som terapi.

 

Virkelig flott at du deler historien din, det setter perspektiv på hvordan livet kan være! Veldig godt å lese at du har fått en diagnose. Når det er sakt er det mange som ligger våkne om natten og bekymrer seg for penger og voksenlivet. Så vet du det:-) Sånn er det bare noen ganger.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til videre, og sender deg glade tanker! Ha en god natt:-)

[n74]

For meg virker du veldig reflektert, du kjenner deg og din sykdom godt. Men får du sagt noe av dette høyt til de rundt deg, feks mannen din, legen din eller lignende. Hvis du nå er i forstadiget for en ny psykotisk periode så vil jeg jo tro at du kan få nok hjelp til at det ikke slår ut.

 

Men det kan kanskje være vanskelig å vite at det er den slags hjelp du trenger akkurat nå, fordi det ennå ikke er synlig på deg.

 

Du er nok ekstra var for forandringer, derfor blir du stresset av flytting etc. Men det krever styrke å komme gjennom det du har gjort i livet, den samme styrken kommer du til å bruke fremover. Husk at styrken må posjoneres ut, en dag av gangen. Til sammen blir det et helt liv:-)

 

[kaklemor]

Jeg synes det er godt å lese at du faktisk vet hvor du er på vei hen nå for da kan du være føre var.

 

Som hun over skriver, så kan du prate med samboer/ foreldre og avtale tid med psykolog slik at du får bukt med dette igjen.

 

Ønsker deg masse lykke til!

[NormaJean]

Syns dette var utrolig bra skrevet, flink du er til å forklare og fortelle!

Syns du virker som en utrolig sterk og reflektert jente, jeg er imponert over evnen din til å fortelle så nøkternt og detaljert om dine egne opplevelser!

Jeg har ikke noen spesielt gode råd, men en klem kan jeg sende din vei:-)

Men har det vært vurdert hysterektomi? Er jo ganske radikalt for en ung jente som deg da, det er vel kanskje en litt mer gammeldags behandlingsmetode?

[AdrenaLine]

<3

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest alle svarene. Men husker når jeg gikk gravid, jeg har alltid slitt med lite jern (som mange andre kvinner) og da var jordmora veldig på meg, at det var KJEMPE viktig at jeg husket å ta jern tilskudd.

 

For om man har jernmangel, så er sjangsen mye større for å utvikle depresjon.

 

Og du nevner jo at du blir sånn ved hver PMS, som man da mister mye blod = jern. Og ved fødsler, da mister man også mye blod = jern.

 

Så om du har jenrmangel?

 

Nå tror jeg ikke svaret mitt på problemet ditt er så enkelt da. Men det kan jo ha en brikke med i spillet?

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei, leste hele innlegget ditt og vil begynne med å sende deg en klem

Kjente meg igjen i mye du skrev....jeg hadde et veldig tøft svangerskap med tunge depresjoner. Ble innlagt på psykriatisk avd på slutten av sv skapet. Går normalt på zoloft, men måtte slutte i sv skapet.

Vi var alle klar over stor risiko for fødselsdepresjon, og ganske riktig, jeg fikk en tung depresjon etter fødsel. Var langt nede, mange svarte tanker. Humøret var svært svingene, ble veldig hissig, sint, ingen tolmodighet, mye grining. Har ikke hatt psykoser.

 

Ble sykemeldt i 3 mnd etter fødsel, min mann var da hjemme med meg og baby. Han har vært fantastisk, og har hjulpet meg mye

Vi la en plan. I begynnelsen fikk jeg bare sove og observere, var ikke i stand til så mye. Var veldig utrygg i den nye rollen min, fikk helt panikk og ville ikke være med eller stelle baby. Ble rasende og grein masse. Familien var oppriktig bekymret!

Fikk også hjemmebesøk av psyk sykepleier....vi var rådløse.

Ellers er jeg også en oppegående person til vanlig, fin familie, fint hjem, god jobb. Har tidligere også hatt slike svarte dager i perioder som du nevner, kan det være PMS? Da vil jeg bare være for meg selv.

 

Ting begynte gradvis å bli bedre når baby var 1,5-2 mnd, da tok jeg mer del i stell og kos. Tok det veldig gradvis, så jeg ikke skulle 'falle' ned igjen.

Etter 3 mnd begynte mann i jobb igjen, og jeg klarte meg ganske bra alene. Var noen dager han måtte komme hjem.

Prøvde og prøver fortsatt å unngå stessende situasjoner, da jeg lett kan få tilbakefall. Hadde aldri trodd at jeg skulle bli bra igjen, men nå er baby 7,5 mnd og jeg koser meg stort sett

Kjenner jeg får angst av tanken på jobb igjen, er redd jeg ikke takler stresset!

Er lettere nå da jeg slipper å forholde meg til andre mennesker, og at alt er blitt mer forutsigbart og trygt her hjemme.

Er også flink å gå mye turer, tror det er bra for psyken. Dette ble langt og rotete, men måtte bare svare.....

Har dessverre ikke så mange råd, men tror det beste er å ta en dag av gangen å finne små gleder i hverdagen - det hjelper meg

Lykke til

[karen83]

Klem til deg <3

 

Moren til ei venninde av meg er også rammet av sterk PMS,hun tar medisiner for dette og har veldig få down days.

 

Ønsker deg alt godt

 

[Anonym bruker]

Har lest hele innlegget ditt og det treffer meg virkelig. Kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Er selv bipolar og har både oppturer, nedturer og innleggelser bak meg - til tross for et "perfekt liv" med god familie, utdannelse, jobb, økonomi og alt det der.

 

Jeg har også vært mye borte fra jobb, jeg har nok antakelig ikke vært tilstede mer enn halvparten av tiden eller så i de 10 årene jeg har jobbet etter endt utdannelse. Og jeg kjenner også på redselen og usikkerheten i forhold til det. Hvem vil ha meg som ansatt? Jeg som plutselig blir borte en lang periode. Jeg som de ikke vet om kommer eller ikke, og som de ikke kan regne med at får fullført prosjektene jeg setter i gang fordi jeg plutselig blir syk igjen. Det er forferdelig stressende å hele tiden kjenne på dette.

 

Jeg venter barn om noen måneder og jeg vet at jeg må bytte jobb når jeg skal tilbake etter permisjon (har en jobb som ikke lar seg kombinere med små barn). Jeg er så sinnsykt redd! Hvis jeg er åpen om sykdommen får jeg ikke ny jobb, hvis jeg ikke er åpen fører jeg den nye arbeidsgiveren bak lyset med ikke å være ærlig. En forferdelig vanskelig situasjon.

 

Jeg håper du finner styrke fremover. Støtt deg på de viktige personene du har rundt deg - samboeren din, foreldrene dine, familien din. Husk at de antakelig også har det bedre når du inkluderer dem i tankene og følelsene dine, det er bedre for dem å vite hva som foregår inni deg enn bare å se at du ikke har det bra. Og sørg for å ha en god terapeut! En faglig sterk støttespiller som kan ta imot alt, så du ikke føler at du sliter for mye på dine nærmeste og krever for mye av dem. En som kan veilede deg og hjelpe deg med klarhet i tankene, hjelpe deg å sortere litt. En god terapeut er gull verdt, i alle fall for meg.

 

Masse lykke til! Husk at det alltid blir bedre igjen <3

[Mamma til to guttegull]

Har lest hele innlegget ditt, og blir veldig rørt. Jeg har selv ingen personlig erfaring med slike problemer, men jeg er akupunktør, og vil anbefale deg på det varmeste å forsøke denne behandlingsformen. Sjekk ut WWW.akupunktur.no, eller hvis du sender meg en nød om hvor du bør, så kan jeg anbefale deg en god terapeut.

Ønsker deg alt godt og sender deg en god klem

[Hot Midget !]

Hei igjen, og tusen takk for mange støttende og oppløftende svar. Det føles inderlig godt og bli forstått. Det er en kneik og ta steget med og oppsøke hjelp, men når en først har besteget ett trappetrinn er veien til toppen plutselig så mye enklere.

 

Jeg prater med samboer, foreldre og venner, men jeg har kommet til ett punkt hvor jeg er redd de skal gå lei meg. Så det er utrolig godt jeg har fått fagfolk i ryggen. Ett sted hvor jeg kan legge ifra meg det tyngste lasset.

Mine nærmeste får vite om jeg har en god eller dårlig dag. Mer trenger de ikke og forholde seg til, verken for sin eller min del.

 

Takker igjen så masse for mange flotte svar. Blir rørt selv jeg, hvordan dere engansjerer dere og måten dere svarer tilbake til en person dere ikke kjenner eller vet noenting om.

 

Klem tilbake til alle som ville klemme meg;-) hehe. Ha en fin dag videre!

[Anonym bruker]

Hei! For et annerledes og tankevekkende innlegg.. Er det noe behandling du kan få for PMSn? Det kan jo hende det blir bedre. Ellers tenker jeg at det å være psykotisk, være innlagt og det å tape babytid og alt det innebærer, må være en stor påkjenning psykisk, selv om du ikke er psykotisk per se. Det er jo ikke det spor rart om du trenger profesjonell hjelp for å bearbeide og leve videre med dette. Familie og venner er vel og bra, men det er ikke nok. Ta sykemeldinger med en stor porsjon god samvittighet! Du bidrar jo i arbeidslivet når du er i stand til det, og samfunnet er ikke tjent med at du får flere tilbakefall enn du trenger. Arbeidsplassen din kan vel også få noe støtte ifht at du har en kronisk sykdom som gjør at du vil være mer borte enn andre? Hvis du blir henvist til sykehus, så spør etter en samtale med sosionom tilknyttet der.

 

Jeg har en mor som er psykotisk nesten hele tiden. Takk for at du delte litt om hvordan det er å være psykotisk.