Var det skjebnen? Alltid lurt på det...

[Anonym bruker]

Da jeg var 19 år- nå 12 år siden, hadde jeg en drøm.

Har alltid vært flink å huske drømmer. Men denne drømmen var så intens at jeg kun husket ansiktet etterpå. Husket det kjempe godt, men kan ikke si om det var en god eller dårlig drøm.

 

Hadde det litt tøft da og var veldig rastløs. Husker jeg følte meg litt rar da jeg våknet, samt at dette ansiktet på denne kjekke rufsete gutten var brent inn i hukommelsen.

 

Seinere på kvelden samme dag kom jeg kjørende og plutselig står akkurat denne rufsete gutten/mannen i veikanten å haiker med meg. På denne tiden ville jeg tatt han på, men siden han bar akkurat det ansiktet som var det eneste jeg husket fra drømmen ble jeg helt paff og bare kjørte forbi.

Stoppet lengere opp i veien og prøvde så godt jeg kunne å huske drømmen. Var det drømmemannen eller et varsel jeg hadde fått.

 

Det gikk en lang stund før jeg snudde og tenkte Faen nå plukker jeg han opp så får vi se, drømte jo litt om å møte en helt spesiell. Men da var han borte...

 

Tenkte på det en del etterpå, men nå har det gått 12 år. Jeg er i lag med drømmemannen venter vårt 4 barn og begge har klart å komme fra ingenting til gode utdannelser og bra betalte jobber. Flott hus og hjem. Er kjempe lykkelig. Jeg er den dama som smiler når jeg legger meg, smiler når jeg kjører bil og smiler når jeg ser barna krangle og rote nettopp fordi jeg vet at jeg har det fantastisk. Livet kunne vært noe helt annet.

 

Plutselig så kom jeg på at livet kunne vært noe helt annet hadde jeg stoppet den dagen, men til hva?