Gå til innhold

Jeg blir så redd når jeg er deprimert...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Mekanismen er slik: Jeg reagerer svært negativt på stress, og da snakker vi ikke bare om den typen stress du opplever når du skal ut av huset på morgenen eller når det er mye å gjøre på jobben. Jeg får stressreaksjoner på ting som besøk som varer for lenge, at jeg synes det er for mange mennesker rundt meg, at barna bråker for mye eller at det er for mye skittent tøy på vaskerommet, eller - dette er ting som trigger meg når jeg har vært utsatt for langvarig stress i form av konflikter på jobb eller privat. Jeg reagerer med å bli fysisk og psykisk sliten og deprimert...

 

Det er vanskelig for folk rundt meg å forstå hva som skjer med meg. Det er tydeligvis vanskelig å se sammenhengen mellom en vanskelig kollega og depresjon. Det er vanskelig for meg også å skjønne dette. Jeg sliter med å finne styrke til å fortsette hverdagen, jeg vil helst bare trekke meg tilbake og være i fred, jeg vil ikke svare telefonen når den ringer, jeg vil ikke ha besøk, jeg vil ikke at noen skal røre meg, jeg vil ihvertfall ikke ha sex, jeg vil ikke rydde, jeg vil ikke lage mat, jeg vil knapt nok spise mat. Jeg er tiltaksløs og sur, og jeg er redd meg selv for dette. Jeg er redd fordi jeg tror jeg blir gal. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg blir så nedstemt, jeg kan ikke forklare sammenhengen og føler meg som en snylter og en latsabb når jeg ikke greier å gå på jobb.

 

Jeg trenger at noen forteller meg at jeg ikke er alene, og ja - jeg vet at innlegget sikkert er fullt av skrivefeil og at jeg sikkert har utelatt noe som burde vært skrevet.....

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Nei, du er ikke alene. Jeg har det ganske likt.

Så jeg tar hensyn til meg selv og reduserer stressfaktorene uten at jeg rettferdiggjør det overfor noen, fordi det det er ikke noe andre har noe med. Så vil jeg ikke svare i telefonen så gjør jeg ikke det. Og ved å ta disse hensynene til meg selv reduseres stresset og dermed blir det mindre av denne utbrenthets/depresjonsfølelsen. Og hverdagen blir med enkle grep bedre for meg :)

 

Ta hensyn til deg selv :)

Skrevet

Jeg kan hvertfall si at du ikke er alene. Det som du skriver er mer normalt enn du kan tro, og for noen blir det ekstra ille. Det ble det for meg for et par år siden. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver++++. På det verste klarte jeg verken å spise, drikke eller komme meg opp av senga. Og ta seg av unger, gjøre husarbeid og jobb kunne jeg bare glemme, bunnen var nådd så til de grader...så mye at jeg til slutt valgte å legge meg inn på en psyk.avd.

 

Det var en lang og vond prosess, et helvete rett og slett og den tiden trodde jeg ikke under noen omstendigheter at dette kunne bli bra igjen. Men etter en stund ble det gradvis det likevel, men det har tatt tid. Et skritt frem, to tilbake osv. I dag har jeg det godt, fungerer normalt og nyter livet stadig i lengre perioder. Dit kommer du til å komme igjen du også. Jeg har dårlige dager innimellom ennå, siden jeg har det talentet som jeg liker å kalle det. Men ikke så dårlig at det ikke er levelig. Og det med å ikke ha lyst å ta tlf, å ha besøk over lang tid osv føler jeg på så og si alltid:-p Det kan være med personlighet også, noen liker bedre å trekke seg tilbake og det gjør hvertfall jeg. Men disse tingene blir nok ekstra forsterket og gir deg en nederlagsfølelse fordi du er deprimert nå.

 

Vil gi deg en klem og god bedring, hold on there:)

Skrevet (endret)

Du er ikke alene om å ha det slik. For meg har det vært slik i mange år, men det toppet seg når barna ble født. Fikk en ganske heftig fødselsdepresjon etter begge fødselene. Bare 18 mnd mellom ungene (nr 2 kom raskere enn planlagt) så jeg var langt fra frisk når nr 2 ble født. Nå er hun straks 3 år og jeg har akkurat avsluttet behandlingen hos psykolog ved DPS. Føler meg ikke 100% frisk nå heller, men det går bedre. Jeg kommer meg på jobb, selvom jeg gruer meg fælt mange dager, og bruker masse tid etter jobb på å analysere ulike situasjoner og personer på jobb. Dette sliter meg selvsagt ut i større eller mindre grad. Det betyr igjen at mye av hverdagens oppgaver ellers faller på min mann. Han står oftest opp med ungene og henter/leverer mye mer enn meg i barnehagen. Han bidrar mest med husarbeid og han bidrar mest med ungene, samtidig som han jobber 100% og jeg 75%. Dette stresser meg kanskje aller mest, at han bidrar sååå mye mer enn meg i familiens hverdag. Ofte føles det som om det eneste jeg bidrar med er sure kommentarer og å slite ut sofaen. Og det er nå som jeg er mye bedre enn jeg har vært de siste 4-5 årene. Jeg vet at jeg bidrar hjemme, men det skal så lite til for å stresse meg og stress setter meg helt ut av funksjon. Mister alt som heter tiltakslyst, samtidig som det stresser meg at ting ikke blir gjort. Dårlig kombinasjon!!

 

Lurer litt på om du #3 kan fortelle litt om hvordan du har kommet deg dit du er i dag, hvor ting fungerer bedre.

 

Ikke akkurat noen oppmuntring til deg dette da HI, sånn bortsett fra at du ikke er alene om å ha det sånn!

 

Send meg gjerne en pm om jeg kan være til hjelp! :)

Endret av Surfinia

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...