Hei der ute i den store verden! (langt)

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg vil med dette, eller hvordan dette vil ende, jeg må bare skrive ned noen ord før alt kaoset i hodet mitt tar helt knekken på meg.

 

Jeg har verdens skjønneste sønn på 19 måneder, han betyr alt for meg og mitt største ønske her i livet er at han skal være lykkelig. Men hvordan kan jeg best mulig gi han lykke når jeg ikke selv er lykkelig i det livet jeg lever. Vi bor for tiden sammen med pappaen hans, min samboer og forlovede. Vi eier ett passelig stort hus med romslig hage, joda er mye som skulle vært gjort her, men det er vårt hjem. Her er det fint for en liten gutt å vokse opp, i ett nabolag med andre barn, en hage som innbyr til masse lek og moro, det er nok plass til å være sammen, men og til å trekke seg tilbake. Her i huset sammen med pappaen sin og meg vil han kunne få en liten søster eller bror i fremtiden, en han vil vokse opp med, en han vil kunne leke med, kose med og krangle med. Bare jeg får meg en jobb først, for øyeblikket er jeg arbeidsledig, jeg søker og jeg søker, men ingen jobber å få. Jeg er overkvalifisert med mine 8 år i butikk, jeg krever for høy lønn i forhold til ungdom som kan gjøre en like god jobb. Jeg har ingen utdanning, ingen erfaring og kvalifikasjon som gjør meg attraktiv i andre yrker, så hva gjør jeg da. Jeg har jo ikke råd til å sette meg på skole benken.

 

Alt høres så fint og flott ut, men er det egentlig det. Forholde mellom meg og min samboer har vært dødt ganske lenge nå. Problemene startet for 2år siden, samboeren min distanserte seg fra meg og gutten som den gang lå i magen min. Han viste ikke på noen måte at vi betydde noe for han lenger. Jeg sa hele tiden til meg selv at det blir bedre når bare sønnen vår blir født, da vil han kunne knytte seg mer til han, og forholde vårt vil og bli bedre når jeg får kroppen min tilbake. Nå 2 år etter er ikke ting noe bedre, sex har vi ikke lenger, kjærtegn og kjærlighet er borte. Var han som først mista lysta på sex da jeg gikk gravid, men lysta kom aldri tilbake. Til slutt ble jeg lei av å bli avvist så jeg slutta også og «prøve» meg. De siste gangene vi har hatt sex er det kun penetrering, ikke noe kos, kyss eller kjærtegn, jeg blir ikke lenger tent av han på grunn av dette. De siste gangene med sex gjorde jeg det av plikt mens jeg bare venta på at han skulle bli ferdig, ble nesten uvel av å ha sex med han, av og bare være en tømmestasjon som spriker med beina når nøden hans er som størst.

Alt som skal gjøres i hjemmet må jeg ta meg av, greit at jeg tar husarbeid og lignede jeg er jo tross alt hjemme hver dag. Men han tar aldri initiativ til å hjelpe med gutten, jeg gjør alt. Spør jeg om å dra på lekeplassen eller lignede som en familie, gidder han ikke, og får jeg han først med meg surrer han bare rundt alene og viser tydelig at han ikke gidder engasjere seg i meg og gutten vår. Har jeg prata med han undrer vel dere nå, ja jeg har prøvd. Jeg har prøvd å prate med han mange ganger, jeg har prøvd å skrive han mail, jeg har prøvd og kun ta en liten ting av gangen. Men uansett hvordan jeg prøver får jeg ingen respons, det er som å kommunisere med en vegg. Vi lever på en måte i hver vår verden med bor i samme hus og sover i samme seng.

 

Så til det store spørsmålet som surrer rundt i hode på meg, skal jeg bli her hvor sønnen min vil ha ett flott sted å vokse opp, med mamma og pappa under samme tak og en mulighet for søsken. Eller skal jeg gå, gå ut i den store verden og søke min egen lykke og håpe at en dag vil min lykke føre til guttens lykke, og en dag vil han få ett flott hjem med en stor hage hvor han kan leke og kose seg. Jeg sliter så med å ta valget, det er så mange praktiske grunner til å bli, men og så mange grunner til å gå. Som alenemor er det stønader å få, stønader som kan hjelpe meg med en utdanning så jeg en dag vil kunne forsørge gutten min på en bedre måte. Jeg vil kunne være lykkeligere med meg selv, og en bedre mor for min sønn. Og hvem vet kanskje jeg vil finne ekte kjærlighet i en snill og god mann som vet å verdsette familien sin og sønnen min.

Men om jeg da velger å gå, hvordan løser jeg det. Hverken jeg eller min samboer har råd til å sitte med dette huset alene, og hverken jeg eller min samboer vil kunne betale på både leilighet og hus i overgangen til begge finner leilighet og huset blir solgt. Jeg har ingen jeg kan bo hos midlertidig, ingen venner her jeg bor som er nære nok, ingen som har plass nok til å ta i mot meg og min sønn. Jeg kan ikke ta med sønnen min og flytte til foreldrene mine, da mister jeg barnehagen siden det er en annen kommune, og min far er kronisk syk og vil aldri klare å ha en vilter gutt på 19måneder rundt seg over lengere tid. Samboeren min har heller ingen han kan bo hos i overgangen. Så da sitter vi her da, sammen, men likevel så alene, for vi har ingen å støtte oss til i denne vanskelige situasjonen, ingen som kan hjelpe oss i overgangsfasen. Vet min samboer at jeg vil flytte fra han undrer nok du. Nei han gjør ikke det, jeg har gitt opp å prøve å prate med han, så nå er det jeg som må ta ett valg, ett valg som vil påvirke oss alle i stor grad, ett valg som kan slå feil uansett om jeg blir eller drar. Jeg er ikke klar for å fortelle han om mitt valg før valget er tatt og jeg vet at dette er det riktige valget for meg og min sønn.

 

Hilsen fra en ulykkelig og forvirret mor

[Anonym bruker]

Når ingenting nytter, og du har det slik du har det, så er det nok bedre å flytte, du og sønnen din kan jo faktisk finne et sted som er like fint å vokse opp for han!

Og når du først går ut av forholdet og flytter, så får du si det til samboeren at dette skjer pga problemene dere har hatt i 2 år nå, si også at om han vil ha familien tilbake, så får han komme igjen til deg når han faktisk er voksen nok til å kunne prate med deg om ting, og klarer å verdigsette det du gjør for han og sønnen hans, samt respekterer deg og din kropp!

 

Er bedre for sønnen din å vokse opp sammen med ei mor som trives selv også, enn å voke opp med en mor som (slik jeg tyder det) er på vei inn i depresjoner, og tro meg, med tiden vil sønnen din oppfatte at du mistrives, og det vil påvirke han også, han kan ende opp med å "bli som deg", altså bli stille, lei seg og innesluttet.

[LillaGorilla♥♥]

Du må ta kontakt med FVK og få snakket med noen profesjonelle om hvordan du føler det- gå alene først, og ta så med din samboer så dere kan få snakket sammen også.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg tror selv at jeg vil bli lykkeligere alene, men er så redd jeg tar feil valg for gutten min. Og det er så vanskelig å vite hvordan vi skal klare å løse den økonomiske biten i overgangsfasen, når ingen av oss har mulighet til å betale på 2 steder for en periode.

Kan familievernkontoret hjelpe med samtaler før valget er tatt?? Jeg trodde det at de kun var der for å hjelpe med mekling angående samvær og lignede etter at bruddet er ett faktum. Men om det er så at de kan hjelpe meg med å stortere hode, og prate med samboeren min, skal jeg absolutt ringe de på mandag for å få få en time. Det er så mye som surrer rundt i mitt lille hode, og så vanskelig å sotrere for å finne den riktige avgjørelsen.

Hi

[Tired mama]

Ta kontakt med familievernkontoret. De er der også for de som sliter i forholdet, ikke bare for de der bruddet er et faktum.

 

Lykke til!