Utdanning så barn? Eller barn så utdanning?

[Lille Fersken]

Utdanning så barn? Eller barn så utdanning?

 

Jeg er 24 år, å har ingen spesiell utdannelse å skryte av. Tok yrkesfag på videregående. Droppet lærlingtiden. Begynnte på 1 årig privatskole. å det ble med det.

 

Har siden den tiden jobbet litt her å der. å ikke tenkt så veldig mye mer på utdannelse før nå...

Jobber 100% idag, å her har jeg jobbet i 1,5 år. Trives så som så. Men det er penger i kassa, å fordelene er gode Så blir nok der en stund til.

 

Jeg å samboeren har nå snakket om å kanskje bli på vei?! eller vi har bestemt oss for å prøve på det. Så jeg har ikke brukt prevansjon på en god stund.

 

Men nå slo tanken meg, blir det vanskeligere å ta en utdannelse senere? Evt når en liten tass går i barnehagen? Eller vil det bli vanskeligere å få barn hvis jeg skal begynne på en 3 årig utdannelse nå, så få meg jobb for å jobbe meg litt inn der før vi evt begynner å prøve igjen ?

 

Jeg er "redd" for å ta et valg som gjør at ting ikke går så bra. Er kanskje veldig paranoid nå?? Men jeg vil veldig gjerne ha barn, opptil flere. Men jeg vil jo å tjene godt så jeg kan forsørge familien min.

 

"kreve kreve kreve... Fy F*** æ spyr "

 

Er det bare meg som tenker sånn? Burde jeg ta en reality check å ta meg sammen ? Hva syntes dere? Eller hva gjorde/gjør dere?

[kattemamma]

Er egentlig et vanskelig dilemma det der. Mine tanker går dithen at det ikke finnes en "ideell" tid å få barn på. Det er ikke ideelt å få barn nå da det fort kan bli slitsomt å ha en eller flere småtasser å passe på mens man studerer, samtidig som økonomien blir stram. Men det er heller ikke ideelt å vente til du først er ferdig med en utdannelse, så skal få deg en jobb (og en nyutdannet 28 årig kvinne uten barn er dessverre ikke alltid den arbeidsgiver helst ansetter da de vet det er en viss fare for at det fort blir permisjoner...), så skal du jobbe litt fordi når du først får jobben har du ikke samvittighet til å fortelle arbeidsgiver om en graviditet kort tid etter du har startet, og vips så er du godt over 30 år, forstatt barnløs og kan oppleve at du får problemer med å bli gravid og de barnene du gjerne vil ha lar vente på seg...

 

Nei, jeg synes rett og slett ikke det er lett for oss kvinner! Når det er sagt så går det selvsagt fint å ha barn mens man studerer, og det går også helt fint å få barn mens man er student. Så jeg ville i utgangspunktet bare ha latt naturen gå sin gang (som det ser ut til at dere gjør :-) ). Studier kan også tas på deltid, så det er også en god mulighet og vil gi noe bedre økonomi. Viktigst tror jeg det er for deg å finne ut om du vil ta mer utdannelse eller ikke, for om du ikke starter snart, så blir det gjerne til at du bare blir i jobben din, da det gjerne blir det mest behagelige valget.

 

Lykke til, uansett hva dere velger :-)

[Anonym bruker]

For lenge siden var jeg litt som deg. Min lyst til å få barn var så sterk. Jeg hadde også lyst til å ta 3 årig høyskole. Jeg valgte barn, bo tette og så begynte jeg på skolen.

 

Hva som er riktig for deg må du selv velge.

 

For meg var det ingen problem å studere med små barn. Barna la seg kl.7 og jeg fikk tid til å lese litt da, eller andre ting.

Studiedagen gikk mye av tiden til husarbeid og litt lesing innimellom.

Jeg trengte ikke lese så mye, fikk gode karatkterer alikevel.

 

Jeg ble mye mer strukturert etter jeg fikk barn. Man må bare.

Litt slitsomt innimellom, når det var sykdom. Men vi hadde ikke mye av det.

Jeg syns det å få barn, gjorde meg til en bedre student.

Mer livserfaring.

 

Jeg var 24 år da jeg ble gravid. Jeg syns det var en perfekt alder. 8 år etterpå sitter jeg nå med nr. 3. Og nyter god inntekt, jobb og to større barn.

Jeg er super fornøyd med livet. Om en liten stund vil jeg jeg prøve på nr. 4 så det blir 3 år mellom nr. 3 og 4.

Jeg føler jeg har rukket mye i mitt liv. Ville ikke valgt det annerledes. Den største gleden i mitt liv er barna mine og være en familie.

 

Jeg var heldig da jeg var student at vi fikk det akuratt til å gå rundt økonomisk. Det er dyrt med barn. 2 barn i barnehage, alle klærne de skal ha. Men samtidig tenkte jeg at når de er så små er det også den tiden de koster minst. At det var fornuftig å ta skolen da. Ingen fritisaktiviteter.

Jeg måtte jobbe litt ved siden av, men det var bare positivt med arb.erfaring.

[VinterSol+2]

Jeg holder på med mitt 7. studieår nå jeg, og går gravid for fjerde gang i løpet av denne perioden, -venter vårt tredje barn!

 

Før en av permisjonene jobbet jeg et år, for å få litt mer penger i permisjonsåret, så har ikke studert jevnlig, men jeg må få skryte av mamma-og-studenttiværelsen, altså!

 

Ok, det er overhodet ikke fett med penger, men dagene er fleksible. Studiet jeg tar har myyye egenarbeid, men lite obligatorisk oppmøte, -derfor har jeg det veldig lettvint når barna blir syke etc; jeg trenger ikke bruke opp sykt-barn-dager og jeg kan dra hjem tidlig hvis nødvendig osv.

 

Ok, så har jeg alltid dårlig samvittighet for ting som burde skulle osv. Men jeg innretter dagene med arbeidstid fra barnehagelevering til barnehagehenting, og så er jeg mamma og bare det når barna er hjemme.

 

Jeg håper å klare å studere iallefall noen mnd med nyfødt også, før jeg tar noen måneder permisjon, og så er planen at mannen skal ta mesteparten av permisjonen, sånn at jeg får et år med "gratis" utdanning fra lånekassa.

 

Når jeg er ferdig, vil jeg ha en svært høy utdanning, de tre barna vi ønsker oss, og fremdeles være ganske ung. Jeg anser meg altså for å være en ganske hot kandidat for diverse arbeidsplasser

[tre håpefulle]

Jeg valgte utdanning først, så barn, og har ikke angret på det.

 

Men jeg gikk jo direkte alle åren og var ferdig sykepleier når jeg var 22år, så ble jeg mamma som 25 åring.

 

Om jeg var 24 år, så hadde jeg kanskje tenkt annerledes om å vente med barn til etter utdanning. Godt mulig jeg da ville valgt barn først. Når det er sagt så krever barn mye tid, og en har ikke samme mulighet til studier som før en får barn. Hva med å starte studiene, mens der evt forsøker å få barn?? Så fortsette de siste årene permisjonen. Da slipper du å ta alt etterpå. Du er jo gravid i ni mnd også..

 

(Om en får barn mens en studerer, får en også studielån omgjort til stipend.

[Gjest Mafan]

Man kan få barn og studere.. Jeg gjør det.. Far er i permisjon. Måtte ta fri et semester etter at baby ble født men det var fordi jeg ble syk. Nå studerer jeg, far har alle foreldrepengene.. Nå er jeg på mitt åttende år på universitet så jeg er ganske keen på å bli ferdig da, derfor jeg ikke tok permisjon. Hadde gjerne tatt permisjon fra studiet om jeg var yngre og ikke følte jeg hadde så dårlig tid...

[MrsMilla]

Haha, ja takk begge deler :-)

 

Vi fikk vår første midt i studietiden - veldig greit.

Andremann kom to uker før mannen min sin mastereksamen, mens jeg var i fast jobb, og tredjemann kommer nå når vi begge jobber.

Synes egentlig alle "tilstandene" har vært like greie egentlig.

Fordeler og ulemper med alt.

[Sillylilly]

Jeg skulle gjerne ha vært gravid som student. Men da manglet jeg riktig mann Jeg har nok dessverre opplevd at det er negativt å være 28 år, gift og uten barn i ansettelsesprosesser, selv om det ikke skal spille inn. Har fast jobb nå, da, og venter jente i juli.

[lille-my-april]

En er jo ikke akkurat rik når en studerer... Så viss en får barn først, og skal studere etterpå ville jeg i alle fall spart opp MYE penger som skulle dekke saker og ting under utdannelsen.

Jeg er 29 nå, og venter førstemann om ca.1 uke. Synes ikke det er noen krise akkurat.

Så tror jeg hadde tatt utdannelsen først, og barn etterpå.

Men min mening hele livet har vært å ha ferdig utdannelse, hus, bil, god økonomi og et stabilt forhold Før unger.

Meningene er mange de...

[Glajenta ♥]

Jeg tenkte alltid at jeg skulle være gift, ferdig med utdannelse, ha hus og stasjonsvogn før jeg fikk barn.

 

Men, mens jeg var midt i et masterstudie fikk samboeren et jobbtilbud han ikke kunne si nei til langt hjemmefra - samtidig som vi hadde begynt å få lyst på barn. Så da ble det baby, 8 mnd. permisjon fra studiene - og jeg og babyen ble med samboeren dit han skulle jobbe. For oss var dette en fantastisk mulighet, men det var mange faktorer som gjorde at dette var riktig for oss da og at det gikk bra.

Vi hadde vært sammen i mange år, han hadde en stabil og god inntekt, jeg hadde en deltidsjobb slik at jeg fikk både fødselsstipend fra lånekassa og fødselspenger. Han hadde mulighet til å ta 4 mnd. pappaperm, slik at jeg fikk tatt eksamen til normert tid, selv med baby. Jeg hadde et veldig selvstendig studie med ikke noe obligatorisk, som gjorde at jeg kunne lese mye hjemmefra på begynnelsen og slutten av graviditeten når jeg trengte det og gode studievenninner jeg fikk kopiere forelesningsnotater fra:) Snuppa begynte i barnehage da hun var 13 mnd, og da begynte jeg å skrive masteroppgave. Vi hadde fleksible dager - og klarte oss fint økonomisk da samboeren min hadde god inntekt.

For min del har jeg fått gode tilbakemeldinger på jobbintervjuer mtp å ha gjennomført et tøft masterstudie på normert tid samtidig som jeg har fått barn, sier jo litt om arbeidskapasitet og motivasjon.

 

Men, det hadde ikke blitt like lett hvis jeg ikke hadde hatt et lett svangerskap, en baby som sov i et strekk de første 5 mnd - og en samboer som bidro en god del Hadde heller ikke gjort det hvis vi ikke hadde visst at vi ville klare oss godt økonomisk med bare en inntekt.

 

Lykke til med valget - det er bare dere som kan si hva som er riktig for dere.

Var mange som ble overrasket når jeg ble gravid - og hvertfall når de fikk høre at hun var 100% planlagt. Selv om ingen sa det da, har flere sagt i etterkant at de hadde nok ikke trodd jeg skulle fullføre masterstudiet etterpå